Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

Operasjon Mumie: Mysteriets appell

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 18. oktober 2019

Jørn Lier Horst har knekket en kode. Han har skjønt hvor altoverskyggende mysteriets appell er hos målgruppen sin.

↑ Operasjon Mumie. Foto: SF Studios

Bare lovnaden om at en hemmelighet – en gåte med et svar – eksisterer der ute, og at vi, her gjennom våre sympatisk snusfornuftige og viljesterke, passe generiske publikumssurrogater Tiril og Oliver skal få være med å løse den, er nok til å få norske barn mellom seks og ni til å holde pusten av sitrende forventning.

Konsekvensen er at småbarns glupske appetitt på bokserien om Detektivbyrå nr. 2 virker å være like bunnløs som jakkeermene krimbaronen trekker nye mikrokrimplott ut av. Selv etter at utgivelsene har passert godt over sneset, og en seks år gammel mesterdetektiv av en leser dessuten oppdaget at krimkongen hadde kommet i skade for å skrive noen påfallende like passasjer i flere separate bøker (en hommage til seg selv, som han selv kalte det), virker Horst-ekspressen å være ustoppelig.

En spillefilmserie var vel uunngåelig, og fjorårets Operasjon Mørkemann ble hederlig godt mottatt, og solgte i overkant av 150 000 billetter. Nå er oppfølgeren her, og Operasjon Mumies ytre kvaliteter byr på nok sjarm, spenning og mestringsfølelse fra scene til scene at man trygt kan vie den 77 minutter i høstblåsten, til tross for at det indre drivverket knirker.

Operasjon Mumie


Manus: Grethe Bøe, Jørn Lier Horst og Hans Jørgen Sandnes

Regi: Grethe Bøe

Medvirkende: Anniken von der Lippe, Rolf Kristian Larsen, Pål Sverre Hagen, Emma Pedersen Kilane, Thomas Farestveit

Produksjonsselskap: Filmkameratene

Aldersgrense: 6 år

Operasjon Mumie er oppfølgeren til Operasjon Mørkemann.

Tiril og Oliver er sultne på nye mysterier i "Operasjon Mumie". Foto: SF Studios.

De små adrenalinjunkiene er faktisk blitt så avhengige av gåter å nøste opp i at de jubler når de hører en sirene. Men så er det visst bare byens politi som har fakket en biltyv.

Godt nettverk

I den tilsynelatende søvnige sørlandsbyen Elvestad venter Tiril og Oliver utålmodig på nye mystiske hendelser så de kan løse nok et lovbrudd. De små adrenalinjunkiene er faktisk blitt så avhengige av gåter å nøste opp i at de jubler når de hører en sirene. Men så er det visst bare byens politi Onkel Fred (Pål Sverre Hagen) som har fakket en biltyv. Sukk.

Men tenk, bare minutter senere tryner en håndverker fra en stige mens han henger opp banneret til museets nye utstilling – selveste barnefaraoen Tutankhamons grav, med både balsamert mumie og uvurderlig dødsmaske av gull. Kultursjefen i Elvestad kommune har tydeligvis et godt nettverk.

De ansatte skylder på mumiens forbannelse – som ifølge moderne overtro skal ha hjemsøkt ekspedisjonen (og slektningene deres) som oppdaget graven i 1922. Våre sindige helter oppdager imidlertid at det ene stigebenet er saget over, og før du har rukket å si «etterhåndsstøtte ved salg av over 35.000 billetter» er en ny etterforskning iverksatt.

Hadde dette vært en voksenkrim, hadde mistanken umiddelbart gått til at etterforskerne selv prøver både å stagge abstinensene og legitimere sin egen eksistens ved å iscenesette forbrytelser – som jo for så vidt kunne vært en ganske interessant måte å si noe om vår ovennevnte, iboende dragning mot både mysterier, det å løse dem, og hederen og æren som følger med. Men her tyder vel heller ting på at Elvestad (i tillegg til å ha kulturbyråkrater i verdensklasse) er en av disse barnebokbyene som har en egen gravitasjonskraft fininnstilt på nettopp det våre helter er mest opptatt av. I dette tilfellet et slags kriminelt bermudatriangel med en uproporsjonalt høy rate av harmløse vinningsforbrytelser i forhold til innbyggertallet. (Se også: Brannmann Sam.)

Eliminasjonsmetode

Flere sabotasjer kamuflert som ulykker følger, samtidig som Oliver og Tiril graver dypere i egyptisk oldtidshistorie og balsameringsteknikk og prøver å snevre seg inn til synderen via eliminasjonsmetoden. For hvem her ønsker å sabotere utstillingen? De mistenkte er blant annet de klønete sikkerhetsvaktene spilt av Zahid Ali og Bartek Kaminski, den stressede museumsdirektøren Meyer (Anneke von der Lippe), den ambisiøse dekoratøren Harald Bakke (Rolf Kristian Larsen), eller en håndfull håndverkere som får akutte anfall av mystiske sideblikk hver gang noen nevner ordet «forbannelse».

Fra enkeltscene til enkeltscene fungerer fortellingen godt. Det er god driv i handlingen, voksenskuespillerne synes å more seg i sine smått outrerte roller (spesielt Larsen gir ekstra liv til en ganske velbrukt «selvopptatt kunstner»-figur). Manusforfatter og regissør Grethe Bøe guider hovedrolleduoen Emma Kilane og Thomas Farestveit til fine prestasjoner i en fortelling sett fra barnas øyne, fortalt på deres premisser.

Sporene i krimgåten serveres barna på sølvfat, og vitner i ettertid om en såpass kronglete plan fra forbryternes side at man kan mistenke de vil bli tatt. Og plottets krav får ofte forrang over konsistent karaktermotivasjon – direktør Werner må i det ene øyeblikket irritere seg over at barna stiller for mange spørsmål, før hun i det neste må gi dem nærmest ubegrenset tilgang til museet og utstillingen som fortsatt er under konstruksjon. Men såpass får vi kanskje godta. Voksne er jo både rare og tjukke i huet.

Sporene i krimgåten serveres barna på sølvfat, og vitner i ettertid om en såpass kronglete plan fra forbryternes side at man kan mistenke de vil bli tatt

"Operasjon Mumie" er tiltalende villig til å la oss være med på barnas resonnementer når noe nytt og mystisk skjer, og hvordan de deduserer seg frem til potensielle mistenkte. Foto: SF Studios.

Mysteriet i seg selv

Dessuten kan man mistenke at det ligger et pedagogisk motiv bak at det meste tilrettelegges for å servere et nytt gåtepremiss. For filmen er tiltalende villig til å la oss være med på barnas resonnementer når noe nytt og mystisk skjer, og hvordan de deduserer seg frem til potensielle mistenkte. Når et malingspann ramler hjulpet av et fiskesnøre, måler Oliver og Tiril lengden på snøret, for så å jamføre det med folks posisjoner i rommet, for å finne ut hvem som kan ha stått nærme nok til å trekke i det. Sherlock Holmes tipper bifallende på jaktluen.

Dessverre virker det som om Operasjon Mumie – akkurat som sine hovedpersoner – er såpass opphengt i mysteriet for mysteriets egen del – i dette tilfellet hvem – at den glemmer helt å spørre seg selv hvorfor. Etterforskningen baserer seg kun på tekniske spor. Det er aldri en diskusjon om motiv, hva summen av de bittesmå sabotasjene faktisk bygger seg opp til, om det i det hele tatt handler om å ødelegge utstillingen, eller hvorfor noen er ute etter å hekte dette på den gamle forbannelsen.

Ikke får vi egentlig en klar formening eller forventning om hva forbryterens agenda er heller, eller engang hva som skjer hvis mysteriet ikke blir løst eller utstillingen blir avlyst, som gjør at vi ikke vet hva som står på spill, hva vi skal håpe på, eller frykte. Dette kjennes mildt sagt ikke veldig akutt. Det gjøres et halvhjertet forsøk på å gi den vanligvis rasjonelle Oliver emosjonelle blindsoner i etterforskningen, men dette følges ikke opp annet enn for å skape en litt forsert krangel mellom ham og Tiril, som så skværes opp i morgenen etter uten å ha noen konsekvens for plottet eller karakterutviklingen.

Dessverre virker det som om Operasjon Mumie – akkurat som sine hovedpersoner – er såpass opphengt i mysteriet for mysteriets egen del at den glemmer helt å spørre seg selv: Hvorfor?

Hvor er fallemmen?

Den helhetlige dramaturgien lider naturlig nok under disse tingene. Det er knapt et reelt vendepunkt i hele filmen, eller nye innsikter utover at det har skjedd nok en sabotasjeaksjon, eller enda en mistenkt er sjekket ut av saken. Og siden småmysteriene som løses underveis bare følger hverandre horisontalt i lang, lang rekke, og aldri legges oppå hverandre for en kumulativ effekt, får vi aldri en følelse av eskalering heller. En godt strukturert krim skal lulle deg inn i en selvgod trygghet om at du vet akkurat hvordan ting henger sammen, før den åpner fallemmen og slipper deg ned i mørket igjen. Her gjøres det ikke engang forsøk på å villede: den første du som seer mistenker at er forbrytelsens «mesterhjerne», viser seg å stemme. Når det omsider formidles, blir det ikke så mye avslørt som tilforlatelig vist oss.

Krimmysterier for barn må naturligvis tilpasses målgruppen for ikke å bli altfor intrikate og forvirrende, men denne anmelderen er temmelig overbevist om at både dramaturgisk dynamikk og emosjonell fallhøyde ikke ville gått på bekostning av innlevelse, tydelighet, og mestringsfølelse. Snarere tvert om.

For å bøte på dette dras heller spenningsgrepene i formspråket opp, uten at det alltid er motivert av innholdet. Den flotte musikken, som mest av alt kommer til sin rett i den fabelaktige åpningssekvensen i beste Catch Me If You Can-stil, blir altfor bombastisk når den legges oppå totalbilder av barna som sykler i bedagelig tempo nedover Elvestads brosteiner, uten at vi engang vet hva de sykler for å oppnå.

Kamera er iblant overivrig og markerer dramatikk selv om den ikke er til stede i handlingen, og saktefilm, whip-pans og digitale zoomer brukes for å pimpe opp scener, ikke for å si oss noe nytt eller gjøre fortellertekniske poeng. Alt virker designet for å rope til oss at dette er mystisk, uten at vi får vite hvorfor det er det. Og så lenge handlingen ikke klarer å underbygge det, blir det bare en påstand.

Som helhetlig, dramatisk historie har altså Operasjon Mumie ikke så mye å by på. Alt vi sitter igjen med er mysteriets tiltrekningskraft og lovnaden om svar. Men gitt både bokseriens og det man kan forvente blir denne filmens suksess, er det kanskje nok?

Det er knapt et reelt vendepunkt i hele filmen

Annonser

Stikkord:
· · · · ·