Når prosessen er målet

«I møte med det tapte» er et dialogprosjekt med syv ungdommer fra Oslo-regionen. I løpet av tre komprimerte forløp fra februar 2013 til februar 2014 har ungdommene arbeidet med teatermanuset «Tideline» av Waidi Mouawad. De har diskutert, skrevet egne tekster og hentet inn nye tekster. Gjennom samtaler, intervjuer og oppgaver har de utforsket temaet tap. Hvert forløp har blitt avsluttet med en visning der publikum har fått ta del i prosessen.

Teaterviter Camilla Eeg-Tverbakk og dramatiker, regissør og dramaturg Toril Solvang står bak prosjektet, som er en del av Eeg-Tverbakks doktorgrad. Camilla Eeg-Tverbakk har vært tydelig på at «I møte med det tapte» først og fremst er en utforskning hvor prosessen og ungdommenes refleksjon i møtet med temaet tap er det vesentligste.

En reise

Å få følge prosessen som publikummer gjennom alle tre visningene har vært spennende. Første visning var en grovskisse. Diskusjonene og arbeidet hadde nettopp startet, og ungdommene kjente hverandre ikke så godt. Her tok de for seg tap som fysisk og emosjonell erfaring; tap av identitet, barndom og illusjoner. På tross av tankevekkende tekster ble det litt famlende, og de unge medvirkende hadde nok ikke kommet så langt under huden på verken form, manus eller hverandre ennå.

Andre del kretset rundt hvordan man takler sorg og hvordan man sørger, sammen eller alene. Denne visningen pløyde dypere ned i materien. Ungdommene hadde siden sist blant annet intervjuet familiemedlemmer om tap, skrevet egne tekster og snakket med politikere og støtteapparat for å finne ut hva fellesskapet gjør for å hjelpe mennesker videre. Ikke minst hadde de reflektert, og visningen fikk en helt annen slagkraft.

Lørdag 22. februar fant tredje og siste visning sted i malersalen på Nationalteateret. Her hadde ungdommene tatt for seg livet etter tap, og stilte seg blant annet spørsmålet: Hvordan går man videre?

Åpen visning

På vei inn i Malersalen møter jeg to av ungdommene foran et bord med post-it-blokker og penner. «Hvis du vil, kan du skrive navnet på en du vil huske,» sier den ene gutten. «En du ikke vil glemme.» Jeg tar en penn, skriver navnet på en lapp, og slipper det ned i kurven full av navn, før jeg finner en plass i amfiet. Malersalen er også denne gangen nesten tom for scenografi, foruten en gråmalt bakvegg med seks dører. Det virker ikke som om scenografien er laget til visningen, men en annen forestilling ved teateret. Igjen får jeg inntrykk av å ta del i en åpen prøve.  Aktørene finner hver sin plass på stoler spredt rundt i rommet.

Tredje del av «I møte med det tapte» har, som del to, en struktur som i større grad nærmer seg forestillingen, selv om visningen også utforsker det å viske ut skillet mellom utøvere og publikum. Som i første og andre del får vi høre en collage av utdrag fra manus, ungdommenes egne tekster og tekster hentet utenfra. Tekst kombineres med enkle fysiske handlinger og rom-kompositoriske virkemidler.

Tapte liv

Forestillingen starter ved at en av ungdommene leser fra den berømte starten på første bind av Karl Ove Knausgårds roman «Min kamp»: «For hjertet er livet enkelt. Det slår så lenge det kan…» Og dermed forstår jeg at denne visningen på en eller annen måte skal handle om tap av liv.

Innledningen følges av at to av ungdommene leser opp et intervju den ene av dem har gjort, med et familiemedlem som jobber på avdeling for døende barn. Det er tydelig at intervjuet er gjort ved opptak, og deretter nedskrevet i en muntlig form. Dermed blir ikke språket forfinet, men inneholder deler hvor intervjuobjektet leter etter ordene. Dette gir en slags form for nærhet til intervjuobjektet som kompenserer for det at scenen ikke spilles eller belives på noen måte.

Vi får høre beretninger om hvordan ganske små barn ofte er klar over at de skal dø, men ikke snakker om det, for å skåne foreldrene sine. Og om hvordan en gutt som har fått ødelagt metthetsfølelsen på grunn av en hjernesvulst, blir sint når han ikke får det han har lyst på: «Hvorfor kan jeg ikke få en is til?! Jeg skal jo dø!» Som på de tidligere visningene, kombineres stort alvor med humoristiske elementer. Vi får gjengitt et intervju om det å være psykisk syk, om hvordan år inn og ut av institusjon også er en form for tapt liv.

Ut av skapet  – snart

Deretter blir publikum bedt om å reise seg. «Bli stående hvis…,» begynner ungdommene, og går videre med: hvis du har mistet et kjæledyr, noen du er glad i, mobilen, selvrespekten… Igjen er det en stadig veksling mellom alvorlige og mer hverdagslige tap. Jeg opplever at formen skaper en fortrolighet hos publikum; vi kjenner hverandre ikke, de fleste har aldri snakket sammen, men ganske snart vet vi noe om hverandre, som ikke er overflatisk. Det blir tydelig at alle liv inneholder tap.

Litt senere ser vi en av jentene, Helene Skogland, stå foran en mic. Hun bare står der, ser ut på publikum, og får tilsynelatende ikke ut det hun vil si. Plutselig brytes bildet av et opptak, en stemme som snakker amerikansk. Det er skuespilleren Ellen Page, som gikk ut offentlig med sin legning Valentinesday 2014. Vi hører Las Vegas-publikummet juble, mens Helene bare står og kikker ut på oss. Dermed blir hun et bilde på alle de som ikke ennå er offentlige med sin seksuelle legning, og som opplever tap av muligheten til å leve ut et kjærlighetsliv.

Senere blir navnene på de gule post-it-lappene lest opp, vi får gjengitt et intervju med en som jobber på asylmottak og forteller om hvordan asylsøkerne har tapt muligheten til å leve livet de ønsker i eget land, med sin familie og ytringsfrihet. Og visningen kretser mer og mer inn på: Hvordan går man videre når man har tapt noe?

Fordypning

I denne siste visningen er det tydelig at ungdommene har fått en stor nærhet til temaet. De har knadd og eltet det i et helt år, utforsket mange aspekter, og kommet både det og hverandre under huden. Dette skinner igjennom hele visningen. Hvert ord som blir sagt, er eid og forstått av avsenderen. For hva må til for å skape følelser og opplevelser hos et publikum? Må det være en gripende gestalt av en karakter, et solid stykke dramatikk?

Som anmelder ser jeg ofte raske scenekunstuttrykk. Tid er nesten alltid mangelvare i forestillingsprosesser, noe som ofte går ut over både prosess og produkt. Også «I møte med det tapte» har kun hatt fire knappe uker til rådighet. Men i tiden mellom hver visning har åpenbart refleksjonen fortsatt. Møtet med disse ungdommene og deres prosess er forfriskende. De formidler en sosial samvittighet, et engasjement og en nærhet til livet. Dermed sier de også noe om hva det vil si å leve, og å bruke livet. Jeg tar det som avsluttende bekreftelse på at en visning uten profesjonelle skuespillere, uten karakterer og uten en eneste innøvd replikk, også kan være et fullverdig sceneuttrykk med stor berøringskraft. Om det kalles en visning eller en forestilling, blir på en måte ikke så viktig.

Artikkelen ble først publisert på Scenekunst.no 5.3.2014 .