Ny dokumentar om Britney Spears: Slave for andres tomhet

På en konferanse om vold i nære relasjoner i 2003 uttalte guvernørfruen Kendel Ehrlich at hun ville skutt og drept Britney Spears hvis hun hadde fått anledning.

«Jeg oppdrar riktignok en gutt, men hva hvis jeg hadde hatt en datter som ser på disse bildene og føler seg presset?»

Erlich beklaget ordbruken dagen etter, men utfallet er betegnende for hva man tillot seg overfor kjendiser for to snaue tiår siden. Den NRK-aktuelle dokumentarfilmen Framing Britney Spears gir et sveip gjennom livet til en person samfunnet har sett på som et produkt, en merkevare man kan si hva som helst om.

Slaveri

«Hver dag bruker tilfeldige folk Britneys væremåte som valuta», skrev popkultur-essayisten Chuck Klosterman i 2009. «De snakker med hverandre om hennes offentlige feiltrinn og mangel på talent for å fylle tomheten i sin egen normalitet. Hun gir opp privatlivet sitt, integriteten sin og retten til å være seg selv i bytte mot store pengesummer.»

Klosterman antydet at Britneys tilværelse hadde fellestrekk med slaveri, og ifølge filmen var han ikke langt fra sannheten: Etter flere psykiske sammenbrudd, ble stjernens far Jamie Spears oppnevnt som hennes verge i 2007.

I utgangspunktet var ordningen en nødløsning som skulle vare ett år, men helt siden har faren kontrollert de fleste aspekter ved Britneys liv, som økonomi, karrierevalg og medisinering.

Barnlighet og sex

Britneys karriere begynte med opptredener i kirker og kjøpesentre hjemme i Louisiana, og fortsatte med auditions i New York og programlederjobb i Disneys barne-tv. Det siste sammen med den kommende kjæresten Justin Timberlake, og senere stjerner som Ryan Gosling og Christina Aguilera.

Deretter fikk 17-årige Britney Spears et eksplosjonsartet popgjennombrudd med singelen …Baby One More Time i 1998. Listemusikken var på denne tiden dominert av guttegrupper. For å appellere til det yngste publikummet ble den unge stjernen utstyrt med sanger av den svenske Backstreet Boys-komponisten Max Martin, og en atferd og koreografi som spilte på barnlighet og sex.

Kontroll?

Singelen og det påfølgende albumet ble markedsført med et lettkledd skolejente-image. I musikkvideoen opptrer Britney i uniform, og på promobildene poserer hun utringet på et jenterom fullt av kosedyr.

«Hennes jevnaldrende og yngre fans tenkte ikke over at hun spilte på sex», påstår en av de (mannlige) snakkende hodene i dokumentarfilmen Framing Britney Spears. «For dem var det iøynefallende og kule at hun hadde så sterk kontroll».

Britney fanget tenåringsjenters ønske om å være voksne, sier en mer reflektert stemme i dokumentaren.

I tiåret før hadde Madonna utforsket et tilsvarende landskap med videoer som Like a Virgin og Papa Don’t Preach. Som hos Britney var fanbasen unge jenter. Mer nåtidige kvinnelige ungdomsidoler som Taylor Swift, Ariana Grande og Lady Gaga synes ikke å spille like mye på barn/voksen-dikotomien. Miley Cyrus fikk derimot enorm oppmerksomhet da imaget skiftet fra uskyldig barnestjerne til utagerende råskinn tidlig på 2010-tallet.

Tilgjengelig

I Framing Britney Spears tegner arkivklipp fra nyhetssendinger og prateprogrammer et bilde av en imøtekommende stjerne. Hun er en ikke-diva som byr på seg selv, en nabojente den unge tilhengerskaren lett kan identifisere seg med.

Samtidig problematiseres den samme tilgjengeligheten: En programleder i sekstiårene stiller den unge jenta hore/madonna-spørsmål uten blygsel, en enda mer slesk tv-personlighet lurer på noe om brystene hennes. Det smerter 2021-følsomme øyne og ører å bivåne de profesjonell-oppriktige svarene til den tenårige artisten. Hun er vant til slike tilnærmelser, vi har allerede sett et klipp der en eldre pastor-type spør en ti-årig (!) Spears om hun har kjæreste. «Nei», lyder svaret. «Gutter er slemme».

Kreative avgjørelser

Et sentralt spørsmål blir i hvilken grad hun får mulighet til å styre karrieren selv. Faren beskrives som en pengekjær konkursrytter med rusproblemer, en kontrollerende sleiping som utnytter datterens talenter og karisma for egen vinning.

Framstillingen nyanseres av en tidligere scenedanser og korist: Under turneene tok Britney kreative avgjørelser selv, får vi høre. Hun fikk ting til å skje og inntok en sjefsrolle.

Klappjakt

I dag iscenesetter kjendiser seg selv, gjerne ved hjelp av et lite PR-apparat/management som kan bestå av familiemedlemmer. De trenger ikke nødvendigvis ha andre talenter enn evnen til å skape interesse rundt sin egen nøye kuraterte smak og persona.

Før de tradisjonelle mediene ble erstattet av de sosiale foregikk det en, uten å overdrive, klappjakt på celebriteter. En nåtidig blogger som Sophie Elise Isachsen opplever også mye offentlig pepper og moralsk fordømming, men hun får antakelig gå på butikken uten å bli jaget av fotografer.

Paparazzihorror

I Framing Britney Spears forteller billedredaktøren i ukebladet Us Weekly om fotobudsjetter på flere hundre tusen dollar per utgave – et eggende incitament for profesjonelle og mer hobbybaserte paparazzifotografer.

Sekvensene der fotografene hoiende flokker seg rundt den unge stjernen er gjenfortalt i filmen med skrekkfilmens virkemidler. Privatlivet til Spears ble dag for dag et større fenomen enn artistkarrieren. Da hun fikk barn, eksploderte sladderpresse-industrien rundt henne.

Tilværelsen hennes fremstilles som en gapestokk, der journalister og publikum velter seg i ekteskapsproblemer, foreldrerettstvister og offentlige diskusjoner om hvorvidt hun er egnet som mor.

Rebelsk forløsning

Det framstår fullt forståelig at noen kan få psykiske problemer av et slikt press, ikke minst i formative år. På klaustrofobisk vis skildrer filmen en mobb som går løs på en ung, redd jente. Den eneste bønnen om å la henne være i fred i disse arkivklippene kommer fra filmskaperen og aktivisten Michael Moore.

Scener der Britney barberer av seg håret i (det vi antar er) protest, er filmens mest forløsende. De viser en person som virker mer opprørsk og fri enn presset og psykisk syk. Men i filmen viser samtidig hvordan stadige innleggelser og fysiske angrep på forfølgerne resulterte i at tabloidenes makt over henne ble erstattet av farens.

I bakspeilet filmen holder opp fremstår det tidlige 00-tallets amerikanske offentlighet som hard og ufølsom. Det beskrives også som en tid der man i langt mindre grad enn nå synes å snakke om psykisk helse.

Nyhetsinnslag

Framing Britney Spears er produsert av New York Times og kan lettere kategoriseres som journalistikk enn som film. Den fremstår som et langt nyhetsinnslag. Slik sett mangler den både rytmen, drivet og de cinematiske virkemidlene til for eksempel den kritiske Woody Allen-dokumentaren Allen V. Farrow, som har HBO-premiere til helgen.

Det viktigste ankepunktet er likevel at Framing Britney Spears aldri gjør noe forsøk på psykologiske dypdykk. Som i de fleste presentasjoner av Britneys karriere, skildres alt fra utsiden. Her gis New York-avisens egne kulturjournalister like mye taletid som mennesker tett på Britney og advokatene som kjenner saken.

Det opplyses om at Spears’ far, mor og søster ikke ønsket å bli intervjuet, og at filmskaperne ikke vet hvorvidt hovedpersonen selv har mottatt forespørselen.

Fans som aktivister

Mest interessant er møtene med artistens yngre fans, aktivister som kjemper mot farens vergemål.

«Britney ga meg kraft til å være meg selv», sier en av dem.

En podkast utelukkende viet Spears har fungert som et samlingspunkt og informasjonskanal for dem som kjemper for stjernens kamp for selvstendighet.

Filmen viser hvordan podkasten har manet til kamp. Med munnbind og faner protesterer fansen utenfor rettslokalet, der Britney vant en liten seier over faren i november i fjor.

Sexisme

Filmen gjør ingen grundig sammenstilling av karrierene til Spears og ekskjæresten Justin Timberlake. Likevel gjør arkivklipp der førstnevnte får drapstrusler for å være utekkelig, mens sistnevnte får høhøhø-spørsmål om sex, seeren oppmerksom på klare forskjeller i forventningene til mannlige og kvinnelige artister.

Idag reproduserer Britney gammelt image og låtmateriale i store Las Vegas-shows, mens det tidligere boybandmedlemmet Justin for lengst har etablert seg som en kredibel R&B-sanger med produsenter og PR-apparat i det absolutte toppsjiktet.

En annen episode er også blitt reaktualisert etter Britney-dokumentaren. I 2004 hadde Timberlake og kollegaen Janet Jackson en felles opptreden på SuperBowl, der han rev et stykke av hennes kostyme, slik at deler av brystet hennes ble eksponert for millioner av tv-seere. Tildragelsen førte til en stor debatt om offentlig uanstendighet, der Jackson fikk konsekvent mer kritikk enn Timberlake.

I forrige uke, i kjølvannet av Britney-dokumentaren, formulerte Timberlake en unnskyldning på Instagram til både Britney og Janet Jackson. Han beklaget hvordan han hadde «profitert på et system som godtar kvinnefiendtlighet og rasisme».

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

La meg gå

Det går an å ønske seg at beklagelsen hadde kommet før filmen – og i tillegg framstår den temmelig vag. Det er uansett interessant når oppmerksomheten rundt Framing Britney Spears blottlegger slike asymmetriske mekanismer.

I tillegg gir filmen fortjent fokus til den omdiskuterte ordningen der Britney Spears er satt under verge av sin far – og til fansens hypotese om at hun kanskje holdes fange mot sin vilje.

I en film om kvinnefiendtlighet er det kanskje naturlig at patriarken – faren Jamie –presenteres som den mest håndgripelige antagonisten. Advokater og aktivister hevder bestemt at han misbruker vergemålet, en ordning ment for å beskytte demente og psykotiske. Filmskaperne går langt i å argumentere for at Jamie utnytter vergeordningen for å tjene penger – enorme summer på datterens opptredener og musikk.

Alt i alt gir Framing Britney Spears er et forstemmende portrett av et menneske i ufrihet, og av en kvinnefiendtlig offentlighet. Det hele får ordene i 2001-hiten I’m A Slave 4 You til å lyde uhyggelige, særlig med tanke på at de ikke er skrevet av Spears selv:

I know I may be young
But
I’ve got feelings too
And I need to do
What I feel like doing
So let me go and just listen
All you people look at me like I’m a little girl
Well did you ever think it’d be okay
For me to step into in this world
Always saying little girl don’t step into the club
Well I’m just tryin’ to find out why
‘Cause dancing’s what I love

Kilder: Chuck Klosterman, Eating The Dinosaur 2009.