Råneromantikk i ny NRK-serie

Texaco, Brumunddal, mars 2002. Nervøs stemning i leiebilen. Fotograf Erik og jeg er på ambisiøs norgesturne med et vagt mål om å portrettere nasjonen, roadmovie-style. Tør vi gå ut og slå av en prat med rånerne som henger i og utenfor bilene sine i senvinternatta? Det handles mot instinkt og overraskelsen er stor: De er jo hyggelige, vanlige ungdommer! Fullt mulige å kommunisere med, i en samtale helt uten griseprat og trusler om juling.

Det går opp for oss: «Hjemme» i Indre Østfold ser vi harrytass-miljøet som en voldelig subkultur for innvidde, nesten noe esoterisk, noe som slekter tematisk på Hells Angels og Frimurerlosjen. Vi har vært redde for dem, og bare delvis på grunn av fordommer. Volvo-entusiastene ved Texaco kan bekrefte at i Brumunddal er råning en del av hovedstrømmen, noe nær alle ungdommer og unge voksne driver med. Det er kjedelig at det ikke er mer å finne på enn å kjøre rundt og henge med hverandre, men de kunne ikke tenke seg å flytte til et annet sted. Man råner av vane, ikke utfra valg.

Underrepresentert identitet

«Det er jo så dumt at det blir bra», sier hovedpersonen i Rådebank til seg selv mens han ser en scene fra Børning 2 (2016) der Sven Nordin og Otto Jespersen flyr gjennom luften i en bil og lander på en ferge. Filmen brukes for å muntre ham opp, han ligger i sofaen, forkommen av hjertesorg. Rånerne i Rådebank er mer følsomme enn harry, og det sier ikke lite.

I Norge har vi ingen sterke tradisjoner for å lage film eller serier om tilværelsen til bilinteresserte halvrebeller uten særlig utdanning – man kan trygt si at slike miljøer har vært grovt underrepresentert, kanskje til og med fnyst av. Ulefossingen Linn-Jeanett Kyed brøt dermed nokså upløyd distriktsmark da hun i 2014 medvirket på manuset til motorfilmen Børning. Den Fast & The Furious-inspirerte rånerfilmen tok seerne på biltur fra Oslo til Nordkapp og ble en formidabel publikumssuksess. Film nummer tre i serien ventes på sensommeren. I fjor samarbeidet Kyed med regissør Daniel Fahre om Born2Drive, et fartsfylt portrett av rallykometen Oliver Solberg.

Den NRK-aktuelle tv-serien Rådebank er derimot ren fiksjon. Kyed og Fahre gjorde research utenfor Esso’n i Bø i Telemark, og snakket med representanter for et miljø der bil er noe mer enn et fremkomstmiddel: Den er gjenstand for festing og annen sosialisering, og den uttrykker eierens identitet.

Hjerte smerte

Glenn Tore i Rådebank kjører råner-ikonet Volvo 240, en lettmekket og gjenkjennelig klassiker som også var (og sannsynligvis er) indreøstfoldingenes favoritt. Glenn Tores variant er utstyrt med laksetrapp, Wunderbaum og lysslynger. Han jobber som bilmekaniker i Bø og er tilsynelatende en glad, tøff og enkel sjel. Men bak tøffing-fernissen råder en fortvilet kjærlighetssorg som får ham til å oppføre seg så patetisk at han er i ferd med å forstå det selv. Som når han unnskylder røde øyne med at han «ronka på dass og kom i øyet».

Hovedpersonens smerte over å ha blitt forlatt av kjæresten Ine (som har reist til Porsgrunn for å studere hormoner, intet mindre) er hele reisverket for historien i Rådebank. Her er ingen subplott, kun et ørlite sidespor om tysting. Det handler utelukkende om Glenn Tores fåfengte forsøk på komme over sorgen, hovedsakelig ved å få Ine tilbake. I sparsomme doser får vi høre mer om hvem han er. Foreldrene har forlatt ham, han har måttet klare seg alene siden han var seksten.

Det er filmstjernetakter over hovedrolleinnehaver Odin Waage, hamarsing akkurat som Anders Baasmo i Børning-filmene. Waage ter seg som en ung Marlon Brando, med kattemyke macho-bevegelser og en dyp stemme som aldri sier mer enn den må.

Bygderomantisk

«Basert på virkelige hendelser fra Bø, Ulefoss og Notodden», opplyses det før første episode, men den som ser for seg bygdeversjonen av eksessene i Exit vil bli skuffet, Det drikkes riktignok sprit rett fra flaska og fyllekjøres og rus-kopuleres, men rånernes livsførsel er noen få hakk mer forsiktig enn forventet. Researchen har imidlertid resultert i en ekthetsfølelse, handlingen er en utsøkt miks av det steds- og miljøtypiske og det universelle.

Det er prisverdig med historier fra slike miljøer og omgivelser. Daler, bygdesentrum, riksveier og skogkledde åser fremstilles på romantisk vis. Rådebank har en egen visuell identitet, der sensommerlys kjærtegner gule jorder og unge ansikter. Av og til sender estetikken tankene til TV2-programmet Jakten på kjærligheten, med solbrun hud under blafrende sommerkjoler på gårdstunet. I neste øyeblikk er bildene maleriske og sanselige, som nasjonal nyromantikk av det nedpå slaget.

Mangfold og monotoni

NRK P3, seriens bestillende produsent, er kjent for sitt innsiktsarbeid – omfattende kommunikasjon med den unge målgruppen avgjør mye av hva som blir laget. Børning-filmenes suksess viser at distriktsungdom er sulteforet på historier om seg selv, noe Rådebank utvilsomt vil bøte på. Her strider mye mot «god smak», som brystpanelene og bestemorgardinene hjemme hos hovedpersonen og en trance-versjon av «Nei, så tjukk du har blitt». At råning også sorteres under «mangfold» er gledelig, og vi får et visst dykk i en kultur som er fremmed for mange.

Ved å rendyrke hovedpersonens kjærlighetssorg og dens følger som eneste egentlige plott, blir handlingen likevel tidvis monoton og trettende. SMS-er og instagramhistorier på skjermen er ikke uten fortellende verdi, men Rådebank bruker grepene for mye og for gjentagende. Vennegjeng-dialogen lyder ofte kunstig, som når de overraskende høytfungerende rånerne diskuterer utdanningsmuligheter med høyskole-lingo. Serien lykkes ikke helt med å gjøre individene til typer, vi kommer ikke helt på det rene med personligheten til hver enkelt. Slik går den minimalistiske, Glenn Tore-sentrerte handlingen ofte på bekostning av humor, snert og vidd.

Rebeller i vindmaskin

Er Rådebank-rånerne hovedstrøms eller rebeller? Mest av det siste, heldigvis. De uttrykker motstand mot elsykler, økologisk mat, Oslo og vegetarisme. De har en Fast & The Furious-aktig børnekonkurranse som setter småsamfunnet i kok med lokalavisoverskriften «FARLIG LEK PÅ GRIVIMOEN». De bryter seg inn i Sommarland og sitter i 240’n utenfor skolen for å plukke opp jenter. Myndighetene, representert ved en ordfører i striglet funkisvilla, forsøker å hindre rånerne i å være rånere.

Friheten ungdommene søker skildres mer enn den fortelles, man skyr ikke virkemidler som forbindes med musikkvideosjangren: Kyssing med vindmaskin og fjell i sensommer-horisonten. Lidderlige kjærlighetssekvenser i bilvaskehaller, ved jorder og på landeveier. Rådebank er en slik serie hvor det regner når det er trist.

Kledelig budskap

Det er det nesten hele tiden. Serien dykker inderlig ned i kjærlighetssorg, i kaoset det arter seg som når man er ung voksen. Hovedtematikk: kjærligheten kan være umulig når man er ung og usikker på sine indre tanker og hvordan de skal formidles til omverdenen.

Særlig på ett område skiller Rådebank seg positivt fra tidligere norske filmer om unge og uutdannede gutter og menn som ikke nødvendigvis er så verbale eller «i kontakt med seg selv». Ta for eksempel filmene til Marius Holst, der hovedpersonene kan være flyktninger, Bastøy-gutter eller lykkejegere i Kongo. De havner i trøbbel, men aldri i alvorlig kjærlighetstrøbbel – det har liksom vært forbeholdt gutter fra mer møblerte hjem, som i Joachim Triers Reprise.

Rådebank kan være et bidrag til å fjerne tabuene rundt kjærlighetssorg og vise hvor hardt det kan ramme, at selv den tøffeste kan få alvorlige problemer. Slik rommer de åtte episodene et budskap, en moral. Om noe så u-rånete som psykisk helse og viktigheten av å snakke om følelser. Det er overraskende kledelig.