– Også babyer tåler å bli utfordra kunstnerisk

Jeg snakker med kunstnerisk leder Laila Egeberg i det hun står midt i arbeidet med avlysninger og nedrigging av årets Miniøya – som ikke ble noe av. Festivalen samler i et normalår 17.000 publikummere i Tøyenparken, mens det i år var planlagt en nedskalert og pandemitilpasset festival med 200 besøkende fordelt i ulike grupper helga 11.-13. juni. Da byrådet i Oslo åpnet for å samle kun 30 personer på arrangementer utendørs uten faste tilviste plasser, så Miniøya det som så lite bærekraftig at det ikke var annen utvei enn å avlyse årets festival.

Kjærkomment

Dermed ble årets nysatsing – Babyfestivalen – også avlyst. Men planleggingen av et eget konsept for babyer fortsetter. For tilbudet til de aller minste var tydelig kjærkomment, festivaldagen viet babypublikummet ble utsolgt på to dager.

– Babyer og foreldre som har vært hjemme i permisjon det siste året har nesten ikke hatt mulighet til sosiale treff og iallfall ikke fysiske kulturarrangementer. En av hovedmotivasjonene bak Babyfestivalen var å tilby disse en egen dag med fine fellesopplevelser, sier Egeberg. Ambisjonene er klare:

– Vi ønsker å bli en selvsagt arena for kunst som produseres også for denne målgruppa. Når vi er en festival som tar barn som publikum på alvor, er det helt naturlig å innlemme babyene også.

Prøveklut

Årets babyfestival skulle være prøvekluten hvor Miniøya-arrangørene hadde tenkt å høste erfaringer rundt å arrangere festival for nettopp denne målgruppa. Programmeringa var tenkt over samme lest som den publikummere på «vanlige» Miniøya gjennom mange år har sagt de setter pris på: At festivalen tilbyr et mangslungent og helhetlig program med tilbud innen mange forskjellige kunstsjangre og formater.

– Det var et mål også for Babyfestivalen å tilby tverrkunstneriske opplevelser: konserter, scenekunst, høytlesing, hip hop-babydans og babyyoga, sier Egeberg.

På programmet sto konserter med artistene LILJA og Nora Konstanse, høytlesing av eventyr ved Espen Bråten Kristoffersen, improteater ved Det Andre Teatret og installasjons-danseforestillinga We Are Symphony.

– We Are Symphony ble booket både på grunn av det kunstnerisk nivået og fordi de hadde erfaring fra målgruppa fra før. Det spilte inn som en kvalitetssikring for oss. Til Miniøya skulle de tilrettelegge forestillinga for et utendørsformat, forteller Egeberg.

Festivalen ønsket å hente inn utøvere med relevant erfaring med målgruppa, samtidig som de også ville booke utøvere som ønsket å få en slik erfaring.  Det ville være festivalens bidrag til å utvikle denne delen av kunstfeltet for de aller minste.

Klar for å teste ut

Jazzartisten LILJA har aldri spilt konserter spesielt for spedbarn før, forteller hun til Periskop. Men det har hendt at småsøsken har blitt med på konsert på skoler hvor det har vært veldig få elever. Hun gledet seg derfor til å teste ut å spille for et rendyrket småbarnspublikum med foreldre.

– Planen var å ta utgangspunkt i musikken fra albumet Marble, som kom ut i fjor. Da jeg komponerte albumet, forsøkte jeg å lage musikk som hele verden kunne føle seg hjemme i, uavhengig av alder, kjønn, etnisitet og kulturell kapital. Det hadde vært spennende å se hvordan de aller minste hadde reagert på musikken. Vi får håpe det blir mulighet for å teste det ut ved en senere anledning, sier hun.

På programmet til babyfestivalen stod også hiphop-babydans. Soul Sessions ble gitt i oppdrag å lage babydans basert på hiphop.

–  Soul Sessions har lang erfaring med barn som målgruppe. Vi ga dem i oppdrag å teste ut ulike bevegelser og rytmer for å lage babydans basert på hip hop. De har ikke jobbet med babyer tidligere, derfor koblet de inn to dansepedagoger i prosjektet, forteller Egeberg.

Baserer seg på egen erfaring

Én konvensjon innen kunstuttrykk for de aller yngste er at verkene er lagt opp rundt interaktivitet og taktil utforsking. I nyere teori om både de aller yngste barna generelt og levende kunstuttrykk for denne målgruppa spesielt vektlegges gjerne fellesskapsopplevelsen mellom alle aktører i rommet, både levende og ikke-levende.  Denne typen utforsking ble det krevende å planlegge for i en festival der smittevernet skulle stå sentralt. Men slike verk håper festivalen å kunne programmere under andre forhold i fortsettelsen.

Hvordan har dere gått frem i arbeidet med programmeringa? Har dere benyttet faglige rådgivere eller folk som har kunst for de aller yngste som spesialområde?

– I år ble festivalplanlegginga «det muliges kunst». Vi baserte oss mest på egen erfaring: Observasjoner av babyer som i lang tid har vært publikum på «vanlige» Miniøya. Vi har blant annet sett hvor bredt fokus de har, at alt potensielt kan spille inn i kunstopplevelsen. Hvis vi ser at satsinga på småbarnspublikummet skal styrkes videre, er det ikke unaturlig  å innlemme slike faglige rådgivere i framtida, mener Egeberg.

Bevegelsesfrihet i små soner

Totalopplevelsen for de minste stod sentralt, forteller Egeberg.

– I rigginga av festivalområdet tenkte vi at alt bør tenkes inn i en totalopplevelse: Hvordan oppleves stolene, gulvet og veggene, hvordan oppleves «festivalklassikeren» såpebobler egentlig av babyer, kan vi lage enda mer opplevelse ut av selve festivalområdet?

For å opprettholde smittevern ønsket festivalen å skape små, intime rom for den enkelte kohort. Blant annet for å få en følelse av nærhet i en stor park med færre publikummere enn vanlig.

– Vi skulle danne små «øyer» i gresset som naturlig definerte avstand mellom kohorter. Øyene skulle markeres blant annet med reste-tekstil, som skulle festes med ulike egendesignede plugger – for eksempel en plugg med en duplofigur festet i toppen. Med to meters avstand ønsket vi å tilrettelegge for at man også i en pandemi kunne føle på en bevegelsesfrihet og ikke ble tvunget til å sitte rolig på en fast tilvist plass.

Vil legge grunnsteiner

Hva tenker du om babyer som publikum? Hvilke tilpasninger trengs for å opptre for dem?

– I utgangspunktet tenker vi at barn i alle aldersgrupper kan ta imot de fleste kunstuttrykk, at de tåler å bli utfordra. Vi har observert at også ettåringer kan digge veldig hard rock som The Dogs, for eksempel. Så vi legger ikke føringer på kunstnerne om spesielle tilpasninger av uttrykket når de opptrer for barn. Vi ønsker heller å legge noen grunnsteiner og en boost for rike kunstopplevelser seinere i livet, sier hun.

– Samtidig er alle arrangementer innunder Miniøya-paraplyen familiebasert. Det er meningen at kunstopplevelsen skal bli noe annet enn det man får i barnehagen. Det kan for eksempel handle om hvordan barna responderer og hvilken mulighet de har til å dele opplevelsen og ta den med seg for videre undring når de kommer hjem. I festivalprogrammeringen tenker vi ofte at vi kan tillate oss litt større rammer. Vi kan dra nytte av hvordan det oppleves for et barn å se en mamma eller pappa beveget og engasjert og omvendt.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Kulturelle oppdagelsesferder

Har dere henta inspirasjon fra andre som produserer kunst og lager festival for de aller yngste – som Småkunstfestivalen, Lydhør-prosjektene eller «Stor kunst for små barn» på Dansens hus?

– Inspirasjon kommer først og fremst fra Miniøya og våre erfaringer, observasjoner på hvordan de minste har respondert tidligere på vår programmering. Miniøya ønsker å overraske, utfordre og sprenge grenser, ikke bare vise det som er testet og allerede veletablert. Vi ønsket å utforske et nytt univers hvor premisset lå på det tverrkunstneriske og et mulighetsrom for å utforske samspill mellom foreldre og barn i en kunstopplevelse. All vår inspirasjon bærer preg av en kreativ prosess hvor vi kontinuerlig ser etter nye rammer. Den røde tråden i programmeringen til babyfestivalen følger sånn sett vår overordnede visjon: å skape opplevelser som overrasker og engasjerer – både publikum og de kunstnerisk medvirkende.

Selv om det ikke ble festival i juni i år, har programmeringen til årets avlyste babypilot gitt mersmak.

– Vi har et hjerte for kulturelle oppdagelsesferder. Å inkludere de aller minste i de konseptene vi allerede har, som Miniøyas jul og konsertserien Minimusikk, er noe vi tar planlegger for når verden skal åpne for kulturelle øyeblikk igjen, sier Laila Egeberg.