Organisasjonsstruktur er nøkkelen til reelt mangfold

Overser vi ofte sammenhengen mellom organisasjonsstruktur og maktstrukturer i spørsmålet  om hvordan vi kan fremme mangfold? Periskop har snakket med Shanti Brahmachari, som er kunstnerisk leder for TekstLab. Hun har helt fra oppstarten hatt klare ideer for utformingen av organisasjonens struktur.

Med mål om å få fram nye unge stemmer og fortellinger, har det vært viktig for TekstLab å utvikle en ikke-hierarkisk organisasjonsmodell som åpner for, og ivaretar, mangfold.

Grunnlaget for likeverd

– I kulturfeltet, og ikke minst med ungdom, er en god organisasjonsstruktur viktig fordi skjev maktfordeling ikke fører til likeverd. Og likeverd er selve grunnpilaren i mangfoldsarbeid. For å gi alle, uansett kulturell bakgrunn, reell rett til å uttrykke seg kunstnerisk, må man anerkjenne verdien av interkulturelle kunstuttrykk, perspektiver og stemmer som ikke tilhører majoritetsnarrativet, forklarer Brahmachari engasjert.

Shanti Brahmachari har hatt mange hatter i løpet av karrieren, men forteller at engasjementet for unge menneskers kunstneriske stemmer hele tiden har fulgt henne. Spesielt gjelder det unge som har både drømmer og evner, men som opplever at familien, nærmiljøet eller samfunnet av ulike grunner svikter.

Mange aktører synes det er utfordrende å nå flerkulturell ungdom. Hva er TekstLabs tilnærming til problematikken?

– En viktig del av TekstLabs filosofi er å befinne oss der ungdommene selv allerede er; på skoler, i fritidsklubber, på mottak og andre arenaer. Dette er ett av mange bevisste grep for å minske avstanden mellom oss og dem. Vi trenger ikke å lete etter mangfoldet, vi slipper inn det mangfoldet som allerede eksisterer ved selv å være oppsøkende og tilstede. I tillegg er det selvsagt viktig at hele organisasjonen representerer mangfoldighet, slik at vi også på dette nivået minimerer den maktmessige ubalansen. I TekstLab er dette et bevisst, strukturelt grep.

Bred erfaring både fra det frie scenekunstfeltet og organisasjoner i Norge, London og ellers internasjonalt har gitt Brahmachari mulighet til å sammenligne ulike driftsmodeller og produksjonsmetodikk.

Blant de største inspirasjonene er den britiske aktivisten og pedagogikkprofessoren Chrissie Tiller, som har vært tilknyttet flere av TekstLabs arrangement. Tiller har rettet skarp kritikk mot det britiske kulturfeltet og tatt til orde for at det langt på vei er preget av en gammeldags og stagnert elitisisme som hindrer sosial mobilitet. I utgivelsen Power Up (kan lastes ned her) lister hun opp ti ulike sjekkpunkter for et mer inkluderende kunstfelt. Den ikke-hierarkiske formen for kulturorganisasjon står helt sentralt.

Å fylle et tomrom

Etter noen år i Norge ble det tydelig for Brahmachari at en organisasjon som TekstLab ville kunne fylle et uutnyttet potensial:

– Vi tror ikke at en toppstyrt og hierarkisk organisasjon med mål som er definert ovenfra, nødvendigvis er hensiktsmessig for å skape mangfold. Fremfor alt gjelder dette når det kommer til unge mennesker. Slike strukturer legger ofte opp til assimilasjon (det vil si en politisk praksis overfor en språklig eller kulturell minoritet eller innvandret gruppe, hvor denne skal gjøres mest mulig lik majoritetsbefolkningen, red.anm.). For oss i TekstLab er laboratorietenkningen en hjørnestein. Med det mener vi en utforskende tilnærming hvor likeverdighet mellom deltakerne er selve fundamentet.

TekstLab er en Oslo-basert organisasjon som ble startet som et prøveprosjekt på Norsk Skuespillersenter under Mangfoldsåret 2008. Målet var å utvikle og fremme mangfoldighet i scenekunstrelaterte uttrykk. I løpet av de elleve årene som har gått siden oppstarten, har over 5000 barn og unge vært innom ulike TekstLab-prosjekter. Blant de mange prosjektene er Verdensklasse fra TekstLab Ung, hvor unge i mottaksklasser får arbeide med profesjonelle scenekunstnere og tekstforfattere. Tekst, eller språk, står alltid sentralt. Men i utvidet betydning, forklarer Brahmachari, siden dans og bevegelse også kan betraktes som en form for språk.

Vil anerkjenne de unges erfaringer og uttrykk

Helt fra starten av har TekstLab flagget en ikke-hierarkisk filosofi. Hva legger dere egentlig i det?

– Først og fremst handler det om å flytte fokuset over på de unges egne kunstneriske ideer. Det handler om å anerkjenne at når barna og ungdommene kommer inn i prosjektene våre, så har de med seg verdifulle kulturelle perspektiver. Derfor vil vi heller ikke låse oss til én metodikk. Derimot har vi veldig klare prinsipper omkring struktur. Om en ungdom kommer til oss og har en ide som innebærer at hen vil spille på sitar, så må vi ha rom for å møte den utfordringen, i stedet for å si at «nei, det er det dessverre ingen her som kan hjelpe deg med». Vi løser det. Et av dagens prosjekter er formatet TekstLab Scratch, en arena for barn, ungdom og scenekunstnere som vil vise work in progress av egne prosjekter på scenen.

TekstLab har utviklet en spesifikk metode for skapende kunstprosesser, forteller Brahmachari, muliggjort av langsiktig finansiering ved Norsk kulturråd og samarbeid med forskningsprosjekter på KHiO. Hun mener at den ikke-hierarkiske strukturen legger grunnlaget for en relasjonell praksis som motvirker mesterlære-tradisjonen. Denne går ut på at læreren opptrer som en mester med en bestemt kompetanse som skal videreformidles til elevene. Istedet legger TekstLab vekt på at pedagogene, kunstnerne, ungdommene og barna alle får en utforskende rolle. I tillegg prioriteres tverrkunstneriske uttrykk.

– Vi oppdaget at det er naturlig for ungdom å jobbe interdisiplinært, altså at de blander ulike sjangre. Pedagogene legger ikke føringer for hvilke uttrykk ungdommene skal bruke, de får selv definere formen. Dermed oppstår nye interdisiplinære uttrykk, for eksempel i krysningsfeltet mellom performance og slampoesi, sier Brahmachari.

Blant TekstLabs mange produksjoner er ID – Politics of Identity av TekstLab Unge Stemmer, om identitet, og forestillingen Egentlig av Hanna F. Mjåvatn, basert på dokumentariske tekster om erfaringer og opplevelser av å bli adoptert, flyttet på eller få nye rammer rundt livet sitt.

Teorier for å omfordele makt

Mange teaterteoretikere har opp igjennom historien vært opptatt av forholdet mellom makt, struktur, mangfold og representativitet, og flere av dem utgjør en inspirasjon for TekstLab. Blant inspiratorene finnes Eugenio Barba, mangeårig leder av Odin Teatret i Danmark, med sin tenkning rundt laboratorie-formatet som utgangspunkt for kunstnerisk virksomhet.

Brahmachari nevner også den britiske dramapedagogen Dorothy Heathcote, som på nittenfemti- og sekstitallet tok et kraftig oppgjør med mesterlære-prinsippet i britisk drama- og teaterarbeid med barn og unge. Brasilianske Augusto Boal, som viet livet sitt til å utvikle demokratiserende teaterverktøy og grunnla De Undertryktes Teater (Theatre of the Oppressed) i Brasil, har også vært en foregangsmann på området.

Blant institusjonsmodeller som har hatt innflytelse på TekstLabs tenkning rundt tilhørighet og lokalforankring trekker Brahmachari fram The centre of the Less Good Idea i Johannesburg, Sør-Afrika. Felles for alle de nevne institusjonene og teoretikerne er ønsket om empowerment – å gi stemme til de stemmeløse. Eller kanskje handler det mer om å anerkjenne stemmen de allerede har, lytte til deres språk.

Om å tenke nedenfra og opp

I Chrissie Tillers publikasjon Power Up (2017), etterlyses en radikal strukturell omfordeling av makt i kulturfeltet. Tiller argumenterer for at Storbritannias tradisjonelle kulturinstitusjoner ikke klarer å ta opp i seg dagens multikulturelle samfunn. Hun bruker begrepet «usynlig makt» om praksisen ved toppstyrte, elitistiske og gammeldagse institusjoner.

Den usynlige makten arter seg på mange forskjellige måter, mener Tiller: Gjennom språket vi bruker om kunst, gjennom hvordan vi favoriserer bestemte kulturuttrykk, og ikke minst hvordan vi plasserer visse former for kulturell og sosial kapital over andre. Framfor alt er Tiller opptatt av at mennesker må begynne å tenke helt nytt om hva som gjør kultur levende. Hun mener vi må dyrke fram nye ideer omkring hvordan kulturinstitusjoner kan bygges opp og drives.

Tiller advarer sterkt mot det som ofte skjer når marginaliserte grupper inviteres inn i allerede kuraterte rom, nemlig at rammene alt er regissert av makten i de etablerte institusjonene. Istedet mener hun at de marginaliserte gruppene må få skape sine egne rammer.

Mangfoldsarbeidet går for sakte

Debatten om hvorfor det går så langsomt å få til et reelt mangfold i kultursektoren preget mye av 2019. Klassekampen publiserte flere kritiske saker omkring mangfold og representativitet i kulturorganisasjoner, og spesielt mangelen på mangfold høyere opp i organisasjonshierarkiet. Avisen gjennomgikk styrene i 13 norske kulturinstitusjoner. Det viste seg at kun 2 av 98 styremedlemmer hadde ikke-vestlig bakgrunn. Trønderske kulturstyrer hadde per mars 2020 ingen medlemmer med flerkulturell bakgrunn. Til og med kulturrådet, som hadde en tydelig mangfoldsprofilering i hele fjor, strevde samtidig med å svare for mangelen på mangfold i egen organisasjon. Mange kunstnere med flerkulturell bakgrunn har ytret at de er iferd med å gå tomme for tålmodighet.

Artikkelen fortsetter etter filmen og anbefalingene.

Shanti Brahmachari er opptatt av hvordan en slik manglende representativitet kan vanskeliggjøre sosial mobilitet for ungdom med flerkulturell bakgrunn.

Hvis det er slik at organisasjoner med tradisjonell hierarkisk struktur uansett ikke er forenlig med vellykket mangfold, skal vi bare gi opp å forsøke å endre disse institusjonene?

– Nei, vi skal absolutt ikke gi opp. Men det er for lite som skjer og det går for langsomt. Vi er mange som er lei av å høre at ting tar tid. Det får ringvirkninger som går helt ned til flerkulturell ungdom på Oslo øst. Når det kommer til mangfoldsrepresentasjon i styrer, og mangfold høyere opp i hierarkiene i norske kulturorganisasjoner, så skjer det alt for lite der. Til sist mister man jo tilliten til at forandringen noensinne vil komme. Derfor må man gå en annen vei. Nye organisasjonsmodeller med en flatere struktur og mer mangfoldighet fra starten av, kan gjennom sin praksis bidra til å legge press på de klassiske institusjonene. For det er jo ikke umulig å få det til.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Hvordan skal vi unngå at det utvikles isolerte «parallell-organisasjoner» for kulturarbeidere med flerkulturell bakgrunn?

– Den problemstillingen er det vanskelig for meg å svare på. Utgangspunket mitt er at hvis vi skal få økt mangfold i kunst- og kulturlivet, forutsetter det mer mangfold i alle ledd i organisasjonene. Men det er dessverre ikke det vi ser.

– Derimot ser vi at TekstLabs arbeidsmetoder virker. Det er mange som har startet i TekstLab og som nå er anerkjente slampoeter, forfattere og skuespillere. De har måttet skape sin egen vei, men de er med på å endre samfunnet gjennom det de gjør. De har funnet sine stemmer, og utviklet dem. De har fått troa på seg selv, og våger å bruke språket og uttrykket sitt til å rope høyt og ta plass. Og dette har vært en viktig del av målet vårt.