Sound of Freedom: Klarer ikke stå på egne ben

Å se filmen er det første steget for å spre bevissthet om menneskehandel med barn, står det på Sound of Freedoms side. En teller viser hvor mange billetter som til enhver tid er solgt – da vår anmelder så filmen, var tallet 25 371 919. Filmens mål er 2 000 000: Our 2 million ticket goal symbolizes our commitment to the 2 million trafficked children around the world.

Jeg bestemte meg for å se «Sound of Freedom» som en film, en film med lyd og bilder som jeg skulle vurdere. Det var krevende, fordi rulleteksten var mer spennende enn selve filmen.

Qr-kode-triks 

Rulleteksten starter med en forklaring av den virkelige historien filmen er basert på (den er faktisk hentet fra en ekte historie): Tim Ballard, en amerikansk spesialagent, som jobber med saker om sexhandel av barn. Han har stiftet en anti menneskehandel organisasjonen «Operation Underground Railroad» (OUR), og det er i miljøet rundt Tim, på et oppdrag til denne organisasjonen, at filmen utspiller seg. Tim Ballard spilles av Jim Caviezel, som blant annet har spilt Jesus Kristus i Mel Gibson filmen «The Passion of the Christ» fra 2004 og Private Witt i «The Thin Red Line» fra 1998.  

Etter noen minutter med rulletekst, kommer høydepunktet: En video av Jim Caviezel, ikke i karakter, men som seg selv. Han forteller om filmen og menneskesmugling, at filmen er så viktig at så mange som mulig bør få sett den. Han oppfordrer derfor oss i kinosalen til å skanne en QR-kode til et nettsted som popper opp på lerretet, der du kan kjøpe billetter til filmen for andre som ikke har råd, sånn at budskapet når ut til flest mulig.  

Slike bonusbilletter utgjør under 10 % av salget, men salget er ikke lite, å nei du. Filmen har tjent $238 millioner, og det mot et budsjett på $14,5 millioner.  

Rulleteksten til rulleteksten

Hvordan i alle dager har en film med så lavt budsjett klart å tjene så mye? Er det på grunn av dens gode verdier som Jim Caviezel snakker så takknemlig om? Eller er det på grunn av det man kan kalle «rulleteksten til rulleteksten»? Drama og nyhetssaker skapt av medier, hovedsakelig sosiale medier hvor man får høre ting som gjør at rulleteksten blir så spennende som den er. Alt ifra anklager mot skuespillere og involverte om seksuelle overgrep, til å støtte konspirasjonsteorier og mye annet grums som jeg ikke skal fokusere på. For det handler ikke om filmen i det hele tatt, og hvis du vil lese om det er ikke en anmeldelse det riktige stedet.

Heller kjendisdrama enn budskapet

Det er ikke noe rart at det er dramaet rundt som blir diskutert i stedet for filmen. Det er mye enklere å spekulere i om kjendiser støtter konspirasjonsteorier, eller er overgripere, enn å faktisk se filmen, og se at den handler om et verdensomspennende nettverk der barn blir solgt som sexslaver.   

Det å tenke seg at det er fanget barn. Det at det faktisk er uskyldige barn fanget som sexslaver. Det er mye vanskeligere å svelge, enn om kjendiser støtter konspirasjonsteorier eller er overgripere.   

Jeg synes det er frustrerende og trist at det er blitt like viktig å sette seg inn i skuespillernes liv og meninger som å faktisk se filmen og prøve å forstå budskapet. Denne tendensen er ikke bare om film, men i annen kunst er det for eksempel blitt en besettelse å lære om kunstneren, i stedet for kunstverket og dets budskap og utførelse.

Så jeg skal forsøke å vurdere om det er en god film, eller om du bare bør se den for å forstå hva dramaet rundt handler om.

Lavt budsjett 

Men tilbake til budsjettet: Det lave budsjettet merkes, spesielt på et par lyd og lyseffekter. Sånn er det jo med lavt budsjett, og det er ikke nødvendigvis negativt. Det kan faktisk være fint, for filmskaperne kan ikke skjule noe bak spesialeffekter. Da må budskapet være tydelig og godt gjennomtenkt, og det vet jeg ikke om budskapet til «Sound of Freedom» er.  

Lettende valg 

«Sound of Freedom» har tatt noen tydelige valg jeg ville likt å se i flere filmer.  

Hovedpersonen Tim Ballard blir sterkt påvirket av jobben sin som inneholder grusomme oppgaver som å arkivere og kategorisere barnepornografi, og å gå undercover i pedofile miljøer. Dette går naturligvis utover familien hans, som ikke får sett han så ofte på grunn av lange arbeidsdager og farlige oppdrag i utlandet.   

Filmskaperne kunne valgt å sette mye mer fokus på dette, gå dypt inn i hvordan kona og barna har det. Likevel velger de heller å fokusere på selve oppdraget om å redde de kidnappede barna. Kun tre-fire scener viser Tim med familien. Det er en lettelse. Hovedhistorien får stå fritt, og det holder fokus på den røde tråden. 

Ikke noe unødvendig 

Filmen viser aldri direkte skildringer av seksuelle overgrep. Likevel er det mange ubehagelige scener. Et eksempel er barna som tror de skal på et modelloppdrag, mens de egentlig er kidnappet til sexhandel, og blir sminket med leppestift og tatt bilder av. Filmskaperne vet å lage ubehag uten noen unødvendige scener.  

Trolig som et resultat av å være en lavbudsjettsproduksjon, har ikke filmen så mye vold som jeg fryktet. Det er én reell kampscene, et par skyte-scener og noen voldsomme politi pågripeseler, men heller ikke her, noe unødvendig staffasje, blod og detaljer. Igjen lar regissøren de alvorlige temaene, som sexhandel av barn, stå i fokus i respekt og med alvor. Samtidig kan jeg tenke meg at filmens form vil for mange seere oppleves som kjedelig, uten mer spenning. 

Budskapet er dessverre uklart

Hvilke tanker sitter jeg igjen med? Jeg er litt usikker på hva filmens mål egentlig er. I videoen av Jim Caviezel, etter rulleteksten, sier han klart og tydelig at filmen ikke handler om han selv, eller Tim Ballard, men om de modige barna som blir utsatt for noe så grusomt som sexhandel.  

For meg var dette underlig og stemmer ikke med filmens øvrige kommunikasjon. Det er ingen tvil om hvem filmen setter fokus på, det er helten Tim Ballard. I filmen er det få scener som skildrer den enorme lidelsen til de kidnappede barna, det gjør at vi aldri helt blir introdusert for barnas mange historier, og vi rekker aldri å bli kjent med dem. Den aller største andelen av filmen handler om undercover operasjonen til Tim Ballard og hvordan teamet hans jobber.  

Så filmen handler vel om det da? Om hvordan myndigheter jobber med å fange inn de kriminelle, at det er en kolossalt viktig oppgave for hele samfunnet og våre barns trygghet. Det er jo ikke et dårlig tema for en film. Nja, kanskje ikke, men da må det være en god framstilling.  

Burger-møte

Det første barnet Tim Ballard redder fra fangenskap i filmen, lille Miguel, som har blitt fraktet fra Honduras til USA av sexhandlere, blir tatt med på en tydelig amerikansk burgerrestaurant av Tim Ballard for et avhør.   

Det er noe med det at en hvit amerikansk mann med velstelt hår og gode kristne verdier skal ta med det stakkars honduranske barnet på en god gammeldags burgerrestaurant, før han senere i filmen drar inn i farlige Colombia, for å kjempe mot skitne kriminelle i jungelen. Ja, filmen har blitt anklaget for å være Indiana Jones-aktig, og det er en beskrivelse jeg synes filmen og hovedkarakteren, dessverre passer.  

Karikert 

Det er ikke bare Colombia og hovedkarakteren som framstår karikert, resten av rollegalleriet er også lite kreativt. Det er nok vanskelig å unngå i krim der rollene politi, kriminell og sivil er fremstilt så mange ganger før.   

Likevel synes jeg filmen burde klart å ha originale roller. Den klarte å holde seg unna slåsscener og familiedrama da burde de ha fått til gode troverdige roller. Dette ligger nok mye hos manus, kostymedesign og maske, men også i rolletolkningen til mange av skuespillerne. Dette er et alt for viktig og ekte tema til å la besudles av slike dårlige valg. 

Ingen bestemt målgruppe

Filmen har fått aldersgrense 12 år, som jeg mener er fornuftig. Jeg lurer bare på i hvilken sammenheng den burde sees. Det er ikke en familiefilm, den passer seg ikke å se med vennegjengen og hvis man vil se den på grunn av at det er et viktig budskap er ikke budskapet klart nok.

Da lurer jeg også på hvem den er laget for. Den har ingen bestemt målgruppe, og jeg kan jo snakke for ungdommer så godt jeg kan, og si at den ikke klarer å være relevant for oss.

Konklusjon 

Så spørsmålet er fortsatt: Er dette er en film du burde se for filmen eller for å forstå dramaet rundt og den enorme media-dekningen og opphausingen fra PR-selskaper og sosiale medier? Er det flopp som film – eller en ny kult-film? Selv tror jeg ikke den ville nådd i nærheten så mye oppmerksomhet hvis det ikke var for spetakkelet rundt, men jeg vil si veldig tydelig at det er mange grep i filmen som overrasket meg svært positivt.   

Den største grunnen til at den ikke ville nådd slik oppmerksomhet er kanskje at filmen som helhet fremstår veldig oppskriftsbasert. Da snakker jeg om alt, manus, bildene, kostymene, musikken, hele greia.   

I tillegg sliter narrativet med å få fram det viktige budskapet, selv om det merkes at regissøren har prøvd. Det er trist å se, sexhandel av barn er et enormt problem. Personlig ante jeg ikke at omfanget er så stort som det er. Derfor fortjener dette temaet en film som kan stå på egne ben uten spetakkel i media, det kan ikke «Sound of Freedom».  

Alle foto: Manymore Films DK