4 ting å vite om årets Showbox-festival

Siden 2005 har formidlingsorganisasjonen Scenekunstbruket satt fokus på scenekunst for barn og unge med sin egen festival, Showbox.

Festivalen går i år av stabelen for 12. gang, og har blitt landets største scenekunstfestival for barn og unge. Målet er å styrke scenekunstkompetansen og å samle miljøene som driver med scenekunstformidling for målgruppen barn og unge.

Men hvorfor er den blitt så viktig? Og hva driver de egentlig med på Showbox i år? Periskop har spurt sin utsendte anmelder, Venke Sortland, hva hun forventer fra årets festival.

– Hva er Showbox og hvorfor er det viktig?

– Showbox er, så vidt jeg vet, Oslos eneste, og Norges største, festival som utelukkende er dedikert til scenekunst for barn og unge. Bak festivalen står Norsk scenekunstbruk, som er et kompetansesenter og en landsdekkende formidler av scenekunst for denne målgruppen. Det som gjør Showbox viktig er at den både fungerer som et marked der programmører fra blant annet Den kulturelle skolesekken kommer for å få faglig påfyll, inspirasjon og konkrete tips til programmeringen, men også som en festival med et kvalitativt godt program for barn og unge i Oslo.

På Showbox kan man se forestillinger som turnerer eller potensielt vil turnere med Den kulturelle skolesekken – noe som i seg selv er interessant hvis man tar i betraktning at Skolesekkens program er mer eller mindre utilgjengelig for et allment publikum (det presenteres utelukkende for elever, i skoletiden). Det er også viktig å nevne at Showbox er en festival som viser både danse- og teaterforestillinger.

– Hva fokuserer årets festival på? Hvilke forventninger har du?

– Showbox har som vanlig et bredt program uten et spesifikt tema. Men vi kan se at festivalen fortsetter sitt internasjonale fokus, blant annet gjennom forestillingene Tetris av Arch 8 fra Nederland, og The Wolf Game av Italienske Teatridistinto.

Videre synes jeg det er interessant å se at flere forestillinger ser ut til å ta opp flukt og krig. I den forbindelse kan vi blant annet nevne Myke øyne av Artilleriet i samarbeid med Scenekunst Østfold, med nyskrevet tekst av Kate Pendry, og We Come from Far, Far Away av NiE og Konflikten av Torstein Bjørklund.

Sist men ikke minst har festivalen i år en workshop/seminarsserie som retter fokus mot kritikk av kunst for barn og unge, arrangert i samarbeid med prosjektet Theatre European Engagement Network (T.E.E.N.). Målet er å utforske hvordan ikke-kommersiell scenekunst for ungdom kan formidles.

– Hvilke utfordringer ser du at Showbox har?

– Som jeg skrev i en kronikk her på Periskop i vår, så er det en potensiell utfordring at produksjoner som er laget for Den kulturelle skolesekken spilles utenfor skolekonteksten. Jeg har sett produksjoner på Showbox og lignende festivaler som fungerer helt annerledes, eller ikke i det hele tatt, når de vises i en teaterkontekst med et primært voksent publikum. Dette er produksjoner som fungerer utmerket i den konteksten de er laget for, altså skolen, med elever som publikummere. Man kan tenke seg at det motsatte også er tilfelle.

Videre tenker jeg at festivaler som fokuserer på et ungt publikum alltid burde spørre seg om de formidlingsformene de benytter seg av er mest interessante for de voksne selv, eller for målgruppen. Kanskje er det sånn at ungdom tåler at kunst ikke ligner på kunst, kanskje er det sånn at barn får mest ut av kunsten hvis de er deltakende?

– Som en scenekunstfestival for barn – hva kan voksne ta med seg fra Showbox?

– Selv om det er en klisjé, så tror jeg at de riktige gode forestillingene for barn og unge fungerer minst like bra for voksne. Forestillinger for ungdom legger for øvrig opp til et refleksjonsnivå på høyde med det man finner i scenekunst for voksne. I tillegg tror jeg mange scenekunstnere kan få seg en oppvekker over mulighetene og kvaliteten i feltet scenekunst for de unge.