Leselysten og kampen om tiden

Onsdag 29. mai ble regjeringens leselyststrategi lagt frem under Litteraturfestivalen på Lillehammer. I kjølvannet av flere utsettelser, i kombinasjon med bare vent, så får du se!, var det knyttet stor spenning til hva regjeringen hadde kommet frem til. For kultursektoren, som på sett og vis er «vant til» å utføre sine oppdrag på relativt beskjedne budsjett, sender samarbeidet mellom Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet også et signal om at denne krisen tar vi skikkelig på alvor.

Men når lanseringen er over er og vi har klappet fra oss, er jeg brått usikker på om vi egentlig ble litt lurt.

Forventningsfullt

Det som skjedde, var:

Inn i et allerede stappende fullt Lillehammer bibliotek, toger det inn en liten gjeng i gul refleksvest. Det er helt vanlig at det er stappende fullt på Lillehammer bibliotek under Litteraturfestivalen, men det er ganske uvanlig at det er stappende fullt av et så til de grader merkbart forventningsfullt publikum, som summer og snakker med seg selv og hverandre: Har du hørt noe? Nei, har du? De gule vestene setter seg pent foran første rad. Bak dem sitter to statsråder og bak dem igjen sitter vi, de forventningsfulle. Sammen skal vi få se et utdrag av formidlingsopplegget for årets Boklek.

Og formidler Marianne Sundal er rågod. Rågod, rutinert og kompromissløs. For det er en spesiell øvelse, det der: Å formidle for en liten gruppe publikummere foran en enorm forsamling som dette. Men ikke et eneste sekund slipper hun dem av syne, ikke et eneste sekund gjør hun noe annet enn å være dønn lojal mot sitt publikum; de cirka meterhøye i gul vest på gulvet foran.

Formidlingen er virkelig flott (og barna er så søte! og morsomme! de er nesten som kattunger, så søte er de!) og når de marsjerer bakover i biblioteket for å få lese ferdig sammen med Marianne, følger vi dem med myke øyne og møre hjerter, alle sammen. Så når Lubna Jaffery entrer scenen som første statsråd ut, er det foran et lite hav av åpne ansikter og rester av smil som går hele veien opp; og vi lytter oppmerksomt til … ting vi har hørt før. Og litt om satsing og styrking.

Var smakebiten vi fikk av den fantastiske formidlingen av Kristin Roskiftes Alle sammen teller, egentlig ment til å forvirre?

Uansett var det et smart trekk.

Vi må snakke om ansvar

Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun går frustrerende anekdotisk til verks for å illustrere viktigheten av denne strategien. Fortellinger om egne møter med bokbuss og bibliotekarer som så dem, om lærere som får til magiske ting i klasserommet sitt, fortellinger om egne barn og andres barn og så videre. De gode historiene er mange, og godt er det, forhåpentlig blir fremtiden full av dem, men de gir meg likevel en litt emmen smak i munnen. For gjennom historiene de bruker, avslører de egentlig en stor del av utfordringen med denne strategien: Hvem har egentlig ansvaret her?

Vi står overfor en stor demokratisk utfordring (kom igjen! ordet krise blir brukt!), og regjeringen peker med votter på et «vi som samfunn» som må ta ansvar. At lærerne i skole og barnehage må prioritere lesing – fra første dag. Jeg er selvsagt helt enig i det, men hvem har ansvaret for å sørge for at lærere får frigjort reell tid til å prioritere, slik Nordtun forteller om han gode læreren fra Sola? Jeg elsker gode lærere fra Sola, altså, ikke misforstå, men hvem skal sørge for at alle lærere faktisk har tilsvarende mulighet til å prioritere, til å investere tid og kompetanse slik han gjør?

Kritisk spagat

Det hjelper ikke å henvise til et romslig læreplanverk; lærere står allerede i en kritisk spagat hva tid angår. Det blir ikke flere timer i klasserommet uten å fjerne noe av det som stjeler tid derfra. Som meg, for eksempel. Jeg, i rollen som forelder, stjeler masse tid. Læreren er pålagt ved lov å møte meg som forelder med en fast frekvens, på en fast bestemt måte, så jeg stjeler masse tid.

Hei, lærer, du kan få den tiden tilbake.

Bruk den heller til høytlesing med klassen. La dem ligge på gulvet og bare lytte. Eller tegne (bare ikke prikk-til-prikk, for da greier de ikke følge med). Bruk den til å bli kjent med barnet mitt (og de andre). Bruk den til å sette deg inn i og la deg inspirere av materialet som Lesesenteret skal utvikle! Bruk den til å se mulighetene i DKS-tilbudet på skolen din (kanskje Marianne Sundal kommer med Alle sammen teller?). Bruk den til å sette deg inn i de nye lærebøkene og bruk den til å lage gode pedagogiske opplegg. Du vet. Bruk den til det du kan best; å være en god pedagog! Bruk den til å være en viktig del av The village som skal raise the kids, og så kan du heller ringe meg når du vurderer at det er behov for det, helst før du går du hjem fra jobb og leser høyt for dine egne barn og litt for deg sjøl (bare husk å legge bort mobilen) før leggetid.

Pekeleken

Og hvem har ansvaret for å sikre at alle elever kan møte velfylte og (godt) bemannede skolebibliotek? For det hjelper ikke bare å tydeliggjøre regelverket. Det hjelper ikke å si at et skolebibliotek skal være bemannet med ansatte som kjenner dem, uten å være sikker på at det finnes ressurser til det: Skolebibliotekarer med tid. Hvis ambisjonen som ligger i «å kjenne dem» skal kunne oppfylles, må det være skolebibliotekarer, kanskje til og med i flertall, som har tid til lå bli kjent med elevene. Tid til å se dem, tid til å følge med på både dem og i tiden, og som har tid til å lese seg opp på den nye barne- og ungdomslitteraturen som står i skolebiblioteket, takket være innkjøpsordningen.

Er det kommunen ministrene peker på, inni votten sin? Eller er det rektor som skal omdisponere sine ressurser for å investere tid og kompetanse i lesingen? Eller er det lærerne en gang til?

Mange nok fang

Hvem har ansvaret for at barnehagebarn møter høytlesing og bøker fra første dag? Som sørger for at de får lov til å sitte på fanget eller i ring, får lytte og peke og le – når muldvarpen får bæsj på hodet for hundrede gang. Bare være der, bare lese, helt til permen faller av.

En ny tilskuddsordning for samarbeid mellom bibliotek og barnehage skal ordne enklere tilgang på bøker, det er bra. Men i tillegg koster det masse penger å sikre nok fang rundt leirbålet i denne landsbyen som skal oppdra barna. Som har tid til å sitte ned og lese selv om Noah vil ut og klatre og Anna har slått seg skikkelig mye på kneet, bare se! Og så ville det selvsagt vært et gedigent pluss dersom vi også visste at disse fangene tilhørte pedagoger, som selv hadde (gode) erfaringer med fysiske bøker, et tillitsfullt forhold til lesing og ikke minst selvtillit i formidling av disse.

Og som, når de drar hjem fra jobb, ikke er mer utkjørt enn at de orker én runde til med Muldvarpen for eget barn før leggetid. Men som ikke orker å lese for seg sjøl, det blir så mye rot med bokstavene. Vet du? Det er helt greit.

Kommentaren fortsetter etter bildet og annonsene.

Tenk om

Jeg tror ingen barn går ut fra barnehagen og hater bøker, eller har et språk for å uttrykke at de misliker bøker. Men et sted på veien faller boklysten av (jeg er ikke sikker på i hvilken sving det skjer, men det er ikke helt utenkelig at det er på skolen et sted). Ordet «lyst» er i seg selv utfordrende i denne sammenhengen, for lyst (smak på det) krever frihet. Fri vilje. Å ha lyst til noe som helst krever indre motivasjon og autonomi, mulighet til å velge – og dermed også muligheten til å velge bort.

Jeg forstår, og er langt på vei enig i, at det er gunstig å tenke positivt, men ikke la positiv tenking stå i veien for den kritiske. Og vær så snill: Kall en spade for en spade.

Det er forresten mulig jeg overdrev litt det der med forventningsfullt publikum, for det var antagelig få som egentlig hadde trua på at strategien skulle inneholde noe ekstraordinært og fantastisk. Men med det innsalget var det lov å håpe, for tenk om! Tenk om de hadde fleska til med, la oss si en milliard friske kroner, liksom (i tillegg til de 300 millionene til skolebøker, så klart), konkrete tiltak og medfølgende ressurser. (Og tenk om de hadde skrevet ordet skolebibliotekar i strategien i alle fall én gang.)

Men det kan være en start på noe. En strategi er ofte bedre enn ingen strategi, det kan gjøre det enklere å enes om kurs – særlig om man skal trekke fremad i samme retning.

Men da må vottene av. Ambisjonene må konkretiseres og ressursene må stilles til rådighet.

Og jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at når de gule vestene toget ut sammen med Marianne Sundal for å lese ferdig, hadde jeg hatt vel så mye leselystig utbytte av å bli med dem på det.