Å gjenkjenne seg selv i litteraturen

Det store flertallet av ungdomsbøker handler om «å finne seg sjæl» i en eller annen variant. De er dannelsesromaner som beskriver en hovedperson på vei fra barndommen inn i ungdomstida, og med voksenlivet i sikte. Når pedagogen J.A. Appelyard studerer aldersgruppa 13-17 år i sin Becoming a reader, er ett av de viktigste trekkene han påviser at ungdommene ønsker å identifisere seg med hovedpersonen. En naturlig følge av dette er store kjønnsforskjeller mellom jente- og guttelesere i denne aldersgruppa. Mange leser bøker der de kan utforske sin egen kjønnsidentitet, og leter etter hovedpersoner som ligner dem selv.

Galderstjerna av Asbjørn Rydland vant årets Upris, og den unge juryens begrunnelse bekrefter Appelyards bilde: «Forfatteren har forstått hvordan ungdom er og oppfører seg. Vi kjenner oss igjen i boken. Mange av oss levde seg inn i personene. Det var akkurat som om personene var tatt ut av virkeligheten.» Det blir videre framhevet at selv om hovedpersonen er en gutt, inneholder boka sterke kvinnelige karakterer, slik at også jenteleseren finner noen å identifisere seg med. Ungdomsbøker er skrevet for en målgruppe som er på jakt etter seg selv, og en bok som gir dem et speil, har større sjanse for å fange interessen deres.

En flom av ungdomsbøker i jeg-form

Dette speilet, gjenkjennelsen, er lett å få øye på i innholdet – i karakterene og tematikken. Når ungdomslitteraturen skal karakteriseres, peker vi gjerne på fellestrekk som at de har unge hovedpersoner leserne kan identifisere seg med, og at de realistiske ungdomsbøkene tematiserer alvorlige, individuelle problemer som rus, familievold, depresjon og mobbing, mens fantasy og dystopier for ungdom tar for seg samfunnsproblemer – diktaturer, epidemier, klimaendringer, krig.

Men identifisering skapes i like stor grad gjennom form og virkemidler – noe som sjelden omtales når vi diskuterer ungdomslitteratur.

Hvis vi skal dømme etter de siste tiårenes ungdomsbøker, har førstepersonsfortelleren – jeg-formen – blitt totalt dominerende. Den danske barnebokforskeren Gunnar Jakobsen viser i en artikkel om utviklingen innen norske og danske ungdomsromaner hvordan 70-tallets sosialrealistiske ungdomsbøker var preget av en allvitende tredjepersonsforteller, der hovedpersonen ble beskrevet mer utenfra enn innenfra. Utover 80-tallet blir denne tredjepersonsfortelleren stadig mer personlig. Vi kommer tettere på hovedpersonene, og de psykologiseres mer. På 90-allet får vi en flom av førstepersonsfortellere, og det ser ut til at denne bølgen har fortsatt innover på 2000-tallet.

Dagens bøker kan ta opp liknende tema som på 70-tallet, men jeg-formen gjør kanskje at vi nå kommer nærmere på hovedpersonen? Tankene til hovedpersonen i Peters baby av Gun Jacobson fra 1973 beskrives for eksempel slik: «Hun har jo overlatt babyen til ham, Peter, og det er han som er far til barnet. Da kan man jo ikke si at hun har overlatt den til hvem som helst. En far må også kunne ta seg av et barn. Selvfølgelig!» Mens tankene til gravide Ine i Alle har eit sultent hjerte av Bjørn Sortland fra 2008 gjengis på denne måten: «Sju veker viss det kroppen fortel, er sant. Eg må seia det. Men eg har knapt fortalt det til meg sjølv. Eg har ikkje tatt den nådelause testen. Då hadde eg neppe drukke øl no.» Mens en ungdomsgraviditet på 70-tallet skulle diskuteres som et likestillingsspørsmål, og derfor skulle behandles med en viss distanse, skal den på 2000-tallet være et personlig, individuelt problem, og dermed skriver forfatteren «eg».

At jeg-formen har fått en slik dominerende posisjon, kan på den ene siden være et uttrykk for en kultur som stadig blir mer personlig, privat og intimiserende, samtidig som det kan sies å passe ungdomsbokas identitetsprosjekt. Dersom målet er å la ungdom utforske egen identitet gjennom nære personskildringer, bør det samtidig være et potensial for et større formmessig spenn. Ved å undersøke de ni ungdomsbøkene som ble prisnominerte i 2016 (sju tar i bruk jeg-formen) kan vi se at avstand og nærhet skapes gjennom en rekke sammensatte virkemidler – ikke bare fortellerform.

Er jeg-formen den mest personlige?

I utvalget er det tre bøker som benytter seg av tredjepersonsfortelleren, selv om bare en av dem gjør det rendyrket: Hyper av Vera Voss og Jakten av Tom Kristensen er begge thrillere nominert til Uprisen, mens tegneserieromanen Ungdomsskolen av Anders Kvammen vant Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok. Alle tre inneholder fortsatt karakterer som ligger tett på målgruppa.

Det er først og fremst den spennende handlingen som driver leseren videre i Hyper og Jakten. I førstnevnte følger vi den skoleflinke Lilys perspektiv, og hennes avsløring av justisministerens rusmisbruk. I Jakten får vi fortellingen om en overgrepsmann og en motorsykkelklubb fra en rekke ulike tredjepersonsperspektiver (våre to ungdomshelter, samt flere av skurkene og ofrene). I begge disse bøkene oppleves fortelleren som allvitende, og leseren engasjeres i mysteriet framfor i personenes følelsesliv, selv når handlingen får store personlige konsekvenser. Kristensen bruker også glimtvis en jeg-person, men da markert i kursiv for å vise bruddet med den øvrige teksten, et brudd som også innebærer et språk og et fokus som er mer følelsesladd. De to bøkene bekrefter dermed langt på vei en antagelse om at fortellerformen henger sammen med graden av identifisering: Det skapes avstand til en hovedperson som omtales i tredjeperson, mens man kommer tettere på et jeg.

Nærhet og distanse

To bøker som går på tvers av en slik antagelse, på hver sin måte, er den nevnte Brageprisvinneren, Ungdomsskolen, og fantasy-grøsseren Fangarmer av Tore Aurstad. Ungdomsskolen oppleves som nær og sår, uten noen form for jeg-forteller, mens Fangarmer skaper den samme opplevelsen av distanse til sin jeg-person, som de to omtalte thrillerne har til sine personer.

Fangarmer følger Oslo-gutten Amund på en reise i Sørishavet. Denne jeg-personen er på mange måter like allvitende som tredjepersonsfortellerene i Hyper og Jakten. Her er et eksempel: «Jeg takka flere ganger før jeg, søkkvåt og hutrende, satte meg inn i automobilen. Sjåføren mumla noe og la i vei. Vi kjørte over en bro og inn i en labyrint av gater. Et kvarter senere ble jeg sluppet av i Scala Street.» Amund omtaler seg selv som søkkvåt og hutrende, men er mer opptatt av å beskrive situasjonen enn av å beskrive følelsen. Distansen til Amund forsterkes av en rammetekst der forfatteren henvender seg direkte til leseren og viser at det i realiteten er han, og ikke Amund, som formidler Amunds historie. Vi får dermed ei bok som er drevet av spenningen i selve handlingen, og ikke av identifiseringen med hovedpersonen.

Fortelleren i Ungdomsskolen eksisterer egentlig ikke – fortellingen er formidlet gjennom illustrasjon og tekstdialog. Det vil kanskje være riktigere å snakke om en iscenesetter enn en forteller her, for tegneserien ligner på mange måter en dramatisk tekst, der dialogen utgjør hovedteksten. Kvammens tegneserieroman er uansett langt mer personlig enn de tre spenningsbøkene, og leseren kommer tett på Aksels følelsesliv når vi i nakne svart-hvitt illustrasjoner blir kjent med den tøffe hverdagen hans – preget av mobbing, sorg og isolasjon. Hovedpersonens emosjoner og stemningsskifter bestemmer utformingen av hver rute, og selv om ansiktene er forenklet, er bakgrunnene fulle av talende detaljer. En tom t-banevogn hos Kvammen kan for eksempel vise oss Aksels opplevelse av ensomhet – illustrasjonene gir oss en verden filtrert gjennom følelsene til hovedpersonen.

Nærhet skapes gjennom mer enn fortellerformen

De øvrige fem prisnominerte romanene er alle personlige jeg-fortellere, men som vi allerede har sett med Fangarmer, skapes ikke identifisering automatisk gjennom en jeg-person. De fem bruker mange andre virkemidler for å skape nærhet.

Siste bind i den dystopiske trilogien I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Moestue, nominert til Uprisen, gir oss tre jeg-fortellere som sammen forteller Når historien slutter. Den muntlige stilen til Moestue gjør også at tankene til de tre hovedpersonene framstår som autentiske: «Noe fikk meg til å stoppe. En lyd? Var det noen som krangla i nærheten? Det var uansett ikke min sak. Jeg gikk videre. Nei, jeg hadde sett noe! Jeg stoppet igjen, snudde og gikk langsomt tilbake.» Opplevelsen blir her viktigere enn en utvendig beskrivelse av situasjonen. Samtidig må det sies at den språklige forskjellen på de tre fortellerne er liten, og at det dermed kan oppstå en viss distanse til dem, fordi denne språklige likhet gjør dem mindre individuelle, og dermed mindre «virkelige».

En annen jeg-forteller som er utpreget muntlig, og absolutt framstår med sin individualitet, er Danielle i Ida Jacksons Danielle, nominert til Brageprisen. «Jeg digger ikke det enorme og usexy skrubbsåret med gasbind og plasterteip. Jeg napper forsiktig i teipen. Au. Au-ritsj-au. Ågud. Jeg vasker meg med mer Pyrisept før jeg går i dusjen. Jeg skrur på vannet på nesten-akkurat-for-varmt og maks trøkk.» Danielle er også en forteller som ikke bare har en dialog med seg selv, hun har også en dialog med byen sin: «Hei, Oslo, hvorfor er du så jæskli våt og kald og glatt og full av idioter?» Danielle er morsom og frisk, men såpass outrert at det skaper en humoristisk og ironisk distanse til fortellingen. Identifiseringen svekkes fordi denne 16-åringen ikke er allmenn nok, hun blir for sær.

Det samme gjelder for den navnløse hovedpersonen i Veronica Salinas Og – En argentinsk au pairs ordbok, nominert til Kulturdepartementets pris. Boka er skrevet i korte, enkle setninger, men den blir språklig fyldigere og mer variert etter hvert som den navnløse hovedpersonen behersker mer av det norske språket. Også denne førstepersonsfortelleren skrives i presens, men de korthugne setningene og hovedpersonens bakgrunn, som for mange vil føles fremmed, gjør nok likevel at leseren ikke kommer helt under huden på henne.

Hvordan ville jeg reagert?

De to siste bøkene, den tidligere nevnte Galderstjerna og Heidi Sævareids Slagside, har de mest gjennomførte og sterkeste jeg-fortellerne etter mitt syn – i alle fall hvis vi går ut fra at målet er å skape identifikasjon. Noe av Rydlands styrke som fantasyforfatter har alltid vært at han makter å gjøre personene sine psykologisk interessante og troverdige. Vi kan se på Upris-juryens begrunnelse at han er i stand til å gi personene noe allmenngyldig – noe som gjør at leseren tenker at «sånn ville jeg også reagert».

Heidi Sævareids Slagside viser de samme kvalitetene, kanskje i enda sterkere grad. Hovedpersonen Vilde kjemper med sin egen måte å respondere på verden, hun er på én gang innesluttet og aggressiv, og dette blir formidlet nyansert og subtilt i et klisjefritt språk. Her får hovedpersonen klare karaktertrekk, samtidig som hun settes i en situasjon som gjør at leseren tvinges til å tenke igjennom hvordan en selv ville ha handlet i tilsvarende dilemma. Vi blir med på hennes erkjennelsesprosess og kan dermed gjøre den til vår egen.

Dagens ungdom trenger bøker som kan hjelpe dem med sine identitetsprosjekter. I altfor stor grad handler dagens selvrealisering om selfies, shopping og kroppshysteri. Å oppleve verden gjennom noen andres blikk, gir ungdomsleseren mulighet for refleksjon og tenkning rundt hvem de vil være og hva de vil med livene sine på en langsommere og sunnere måte.

Som vi har sett i dette lille bokutvalget, skaper ungdomslitteraturen identifiseringen på mange måter, gjennom muntlighet, bruk av presens, tankedialog og jeg-form – og ved å framstille gjenkjennelige personer og problemer. Bøkene må gjerne utfordre og utforske fortellerformen mer enn de gjør, men norske ungdomsbøker er på ingen måte ensartede i form.

Omtalte bøker:

Aurstad, Tore. Fangarmer. Cappelen Damm. Oslo 2016.

Jackson, Ida. Danielle. Aschehoug. Oslo 2016.

Jacobson, Gun. Peters baby. Overs. Olaf Coucheron. Aschehoug. Oslo 1973.

Kristensen, Tom. Jakten. World of Spycraft. Cappelen Damm. Oslo 2016.

Kvammen, Anders N. Ungdomsskolen. No Comprendo Press. Oslo 2016.

Mostue, Sigbjørn. I morgen er alt mørkt. Når historien slutter. Cappelen Damm. Oslo 2016.

Rydland, Asbjørn. Vegandi. Galderstjerna. Første bok. Samlaget. Oslo 2016.

Salinas, Veronica. Og – En argentinsk au pairs ordbok. Cappelen Damm. Oslo 2016.

Sortland, Bjørn. Alle har eit sultent hjerte. Aschehoug. Oslo 2008.

Sævareid, Heidi. Slagside. Gyldendal. Oslo 2016.

Voss, Vera. De4. Hyper. Bok 4. Kagge. Oslo 2016.

Kilder:

Appleyard, J.A. Becoming a Reader. The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood. Cambridge University Press. Cambridge/New York/Melbourne 1991.

Jacobsen, Gunnar. «Ungdomsromanen i Danmark og Norge i 1980erne og 90erne» i Forankring og fornying. Nordiske ungdomsromaner fram mot år 2000. Red. Eli Flatekval et. al. Cappelen Akademisk Forlag/LNU. Oslo 1999.

Uprisen.no. «Juryens begrunnelse 2017» http://uprisen.no/juryens-begrunnelse-2017/ Lest: 11.06.2017

Petra J. Helgesen har tidligere vært manuskonsulent for Vera Voss og Asbjørn Rydland og redaktør for Heidi Sævareid. Hun har ikke vært involvert i noen av de omtalte bøkene i denne teksten.