«Aftersun»: Sannferdig om å vokse fra hverandre

Anmeldelsen stod første gang på trykk den 8. september 2022 – under Oslo Pix Filmfestival

Skotske Charlotte Wells‘ regidebut Aftersun ble årets snakkis under Filmfestivalen i Cannes. Filmen konkurrerte i sideprogrammet Kritikeruken (forbeholdt første- og andregangsregissører) og tok med seg juryens pris, samt strålende anmeldelser fra et samlet kritikerkorps. Bak Wells står produsentene Barry Jenkins og Adele Romanski, som begge vant Oscar for Moonlight (2016). Filmen hadde første norske visning under årets Oslo Pix Filmfestival.

En typisk regidebut er enten overlesset og selvnytende, eller for enkel for sitt eget beste, en utspedd kortfilm. Så når Wells utviser teknisk stålkontroll, estetisk teft og tematisk substans på første forsøk, er det en bragd. Etter bare noen få minutter får en følelsen av å være i gode hender.

Samstemt duo

Vi befinner oss på midten av nittitallet. Elleve år gamle Sophie (Francesca Corio) og hennes unge far, Calum (Paul Mescal, kjent fra TV-serien Normal People), skal feriere slik de pleier om sommeren. Til vanlig bor hun i Glasgow med moren, mens han bor i London, mange timer unna, så det blir ikke flust av anledninger til samvær. Straks de er hjemme igjen, skal Sophie gå løs på et nytt skoleår og Caleb returnere til sin arbeidshverdag. En kan formelig høre tikkende klokkevisere i bakgrunnen hver gang de kaster seg ut i klorvann eller trekker inn i skyggen for å smøre på mer solkrem og senke skuldrene før neste svømmetak.

Destinasjonen er et pittoresk sted langs Tyrkias middelhavskyst (Antalya, formoder jeg). Fra flyplassen fraktes reisefølget til sitt mediokre hotell med buss anført av en guide. Charterselskapets utsendte er hanket inn fra Torremolinos, virker lettere døgnvill og kløner med mikrofonen. Kombinasjonen av dennes opptreden og det trillende ordet «Torremolinos» får Sophie og Calum til å humre. Far og datter dyrker en ironisk sjargong og opptrer som duo bare timer etter å ha blitt gjenforent.

Vel fremme går dagene med til å plaske i bassenget eller spille biljard og diverse arkadespill ved en tilstøtende bar, der Calum også sikrer seg jevne forsyninger av øl og paraplydrinker, men uten å virke beruset. En gruppe tenåringer tiltrekkes av hans kulhet og antar Sophie er lillesøsteren, så etter at misforståelsen er oppklart tør de ikke annet enn å skjenke henne vennlig oppmerksomhet. Sophie henger litt med gjengen, iakttar hvordan alkoholen får dem til å miste hemninger (kyss, klapp og klem i poolen) og tyvlytter til samtaler om seksuelle eskapader.

Skjelmsk miljøskildring

Wells skaper visuell poesi av settingens linjer og farger. Simpel arkitektur og grelle dekorasjoner forsterker følelsen av et kunstig ikke-sted befolket av frivillig (metaforisk) hjemløse, et mekka for det midlertidige og uforpliktende. Tilårskomne all inclusive-turister sirkulerer i bakgrunnen, innsurret i billig batikk, på vei inn og ut av turbusser eller til og fra buffeter, vel forsynte og med oppspilte ansikter. Små gledesscener utspiller seg på resortens «restaurant», som når en kjernefamilie sittedanser i takt til den evinnelige «Macarena» rundt spisebordet.

Alt ser nesten innøvd ut, oppstilt for anledningen, på bestilling. Wells’ skjelmske miljøskildring tar opp i seg Sophie og Calums skråblikk; de iakttar stedets bevegelser som fra en egen utkikkspost.

Fotograf Gregory Oke sin forkjærlighet for langsomme kamerabevegelser som stanser før de er helt fremme, og bildekomposisjoner der mye av det en forventer å se er skåret vekk, aktiviserer tilskueren. I stedet for å lene oss tilbake, blir vi meddiktere som lader små detaljer med mening og hefter oss ved nesten usynlige overganger og stemningsskifter.

Denne stilen som i utgangspunktet kan karakteriseres som observerende, men samtidig er ekspressiv, besjelet av rollefigurenes tilstander, vekker assosiasjoner til den store modernisten Michelangelo Antonionis fremmedgjørings-filmer (L’avventura, L’eclisse) og hans avlegger Sofia Coppola (Lost in Translation, Marie Antoinette). Begge har for vane å plassere hovedpersonene sine i ukjente omgivelser som igangsetter indre ransakelser. Coppolas undervurderte Somewhere (2010) er forresten en slags pendant til Aftersun, med sitt studie av forholdet mellom en far og datter på terskelen til tenårene som sjelden omgås og skal tilbringe kvalitetstid sammen.

En reise i minner

Innskutte, drømmelignende scener der den voksne Sophie ser sin far i blinkende relieff ute på et dansegulv, antyder et selvbiografisk utgangspunkt – noe Wells har bekreftet i intervjuer. Historien er et tilbakeblikk, en reise i minner som utspiller seg mot slutten av nittitallet, da hun var på Sophies alder.

Som periodefilm er Aftersun nær uaffisert. For en som selv fylte elleve i 1997 og ønsket seg Aqua-albumet Aquarium i bursdagspresang, sveller nostalgien straks «My Oh My» smyger seg ut av en høyttaler, men volumet er lavt – tidskoloritten er faktisk så dempet at man tar seg i å glemme den.

Sophie rives og slites mellom barndommens enkle gleder og den forestående pubertetens prøvelser. Aktiviteter som året i forveien lignet toppen av lykke er plutselig altfor barnslige. Å ta initiativet til å leke med noenlunde jevnaldrende kommer ikke engang på tale – de oppblåsbare badedyrene blir liggende og gispe etter påfylling av luft! Calum leser henne som en åpen bok, så når Sophie foreslår at faren skal sosialisere seg med andre voksne, svarer han med samme mynt («Sophie, they’re, like, old»).

Intimitet og avvisning

Ferierutinene og den innarbeidede tonen deres settes på prøve av at Sophie har nådd en alder der hun ikke lenger stilltiende aksepterer farens forslag og grensesetting. I begynnelsen kontrer han motstanden med humor, men utover i oppholdet blir replikkene kortere, stemmen spissere og blikket mer oppgitt.

Irritasjonen stiger i takt med Sophies utålmodighet. Dagene glir over i hverandre; hun blir klengete og innpåsliten. Tosomheten mellom far og datter kommer til uttrykk gjennom verbal pingpong, men også kroppskontakt. De stryker på og holder rundt hverandre, gir massasje og ansiktsvask. Intimiteten virker selvfølgelig, så når Calum trekker seg unna og blir mer distansert, er avvisningen markant. På den annen side har Sophie mer enn nok med sitt eget der hun mønstrer seg fra topp til tå i speilet og drar i stroppene på sommerkjolen, smaker øl og prøver seg på tungekyss.

minutt for minutt observasjon

Sophie drasser rundt på en camcorder (et tidstypisk DV-kamera) og trykker rec hver gang hun kjeder seg. Calum fotfølges på hotellværelsets få kvadratmetere og forventes å stå på pinne for dokumentaristen som snakkesalig intervjuobjekt. Egentlig trenger han å røyke en sigarett i fred ute på balkongen, la tankene flyte, ha litt alenetid. Dessuten virker han brydd over datterens trang til å bevare minutt for minutt av den ikke spesielt begivenhetsrike turen. Fornemmer hun at dette kapittelet nærmer seg slutten, at de neppe vil feriere slik i årene fremover, fordi hun blir tenåring og han mer tilbaketrukket og fraværende? Ser hun at han sliter med farsrollen og bare så vidt holder ut, med sammenbitte tenner og mørke øyne?

Calum virker deprimert og passivt aggressiv, og ute av stand til å skjule det. Wells’ kunne sognet til enkle forklaringsmodeller (rusmisbruk, en diagnose), men velger å holde teksten åpen, slik at publikum kan skrive sine egne erfaringer inn i den. Aftersun er personlig, men formgitt på en måte som gjør den universell.

Mellomrommene i samtalen

Sophie og Calum er ikke vant til å være «alene sammen». De sees bare en gang i blant og savner et språk for å bekrefte hverandre uten å si eller gjøre noe. Mellomrommene i samtalen, stillheten som overtar hver gang den stagnerer, er mer krevende nå som begge sliter med voksesmerter – ja, eksistensielle kriser – på hver sin kant. Og fordi hun begynner å bli eldre, ser hun faren klarere enn før, og seg selv i ham – slik han ser seg selv i henne, en innsikt som tynger ham med dårlig samvittighet. På dette området minner Aftersun og fjorårets Lille mamma (Céline Sciamma, 2021), om en mor og datter som på magisk vis møtes i øyehøyde.

Paul Mescal og nykommeren Francesca Corio må ha tilgang på hverandres indre rytme – så troverdig musikalsk fremstår kommunikasjonen dem i mellom. Mimikken deres responderer direkte, tilsynelatende impulsivt på noe den andre har uttrykt. Wells’ instruksjon har åpenbart gjort underverker, men den unike kjemien må ha vokst frem organisk både i forkant av og under innspillingen.

Corios ansikt åpner og lukker seg om hverandre, på en skuespillerteknisk imponerende måte. Sophie er vekselvis avleselig og utilgjengelig, henvendende og reservert, noe som er typisk for barn i en fase der de eksperimenterer med forskjellige roller overfor seg selv og andre. Hun er farens kompis og øyesten, men også i opposisjon fordi personligheten gjennomgår endringer og krever mer plass. De to er både sam- og ustemte. Når Hollywoods portretter av splittede familier og kompliserte relasjoner mellom foreldre og barn ofte henfaller til klisjeer og sjablonger, skyldes det sentimentale manuskripter og en spillestil som aksentuerer figurenes mest fremtredende egenskaper. Mescal og Corio behersker kunsten å gi liv til ambivalente følelser som vekker genuin innlevelse.

Coming of age-filmer der pubertale tilbringer mye tid med voksne, er også uvanlig – som oftest vil hen speile seg i og blir påvirket av venner på samme alder, og de foresatte henvises til å opptre som nevrotiske portvoktere. I Aftersun er denne sosiale læringen ennå utenfor rekkevidde (men snart er det skolestart).

Filmanmeldsen fortsetter under bildene.

Losing My Religion

En av kveldene går alt på tverke. Sophie har tradisjonen tro meldt dem opp til karaoke, men Calum nekter å gå opp på scenen: «I’m not up for it.»  «Holidays are supposed to be fun», kvitterer Sophie og kaster seg ut i en aldeles hjerteskjærende versjon av R.E.M.s «Losing My Religion». Faren synes uberørt av opptrinnet og foreslår sangtimer, slik at hun kan treffe tonene neste gang, hvorpå Sophie ber ham vennligst slutte å tilby ting han ikke kan betale for.

Calum og Sophie drar hvert til sitt. Han returnerer til hotellværelset, der han drikker seg ned og ubetenksomt låser døra; hun er klar for å ta kvelden i egne hender og sporer opp ungdomsgjengen. Akkurat her kan Aftersun gi inntrykk av å blåse opp til storm. Uten å avsløre for mye, skygger Wells’ unna ytre dramatikk og konvensjonelle løsninger.

Å underfortelle en film, gjør den kjedelig. Å late som om man er subtil, men egentlig bare insisterende symbolsk, er pinlig. Med Aftersun klarer Charlotte Wells å formidle det usagte så virkelighetsnært, så rammende, at det dirrer i luften.