Albert Åbergs visuelle univers: Lek som kunstnerisk strategi

Gunilla Bergströms historier om Albert Åberg blir fortalt med to stemmer. Det visuelle og det verbale fletter seg sammen og utgjør i all sin enkelhet en magisk verden av helt vanlige ting. Teksten sier noe, bildene noe annet, og sammen utgjør de mer enn summen av de to.

Hverdagslig og ekstraordinært

Det er noe befriende hverdagslig over fortellingene til Gunilla Bergström. Albert Åberg er en helt alminnelig liten gutt med kort, strittende hår. Han har på seg en litt stor, brun genser og bukse med lapp på kneet. Albert bor sammen med pappaen sin i en helt vanlig leilighet i en helt vanlig boligblokk. Der, innenfor husets fire vegger, utspiller det seg små og store drama.

Gunilla Bergström har i et intervju sagt at hun ville fortelle sanne historier om virkelige mennesker. Midt i hverdagen finnes jo alt sammen: Håp og beven, plutselig gapskratt og evige spørsmål. De hverdagslige fortellingene vekker en følelse av noe trygt, kjent og nært. De er vanlige og ekstraordinære på samme tid, akkurat som livet selv.

Gunillas billedunivers

Albert Åbergs visuelle verden består av enkle motiver med tydelige og markerte konturlinjer. Linjene avgrenser figurer og gjenstander, samtidig som de beskriver grenser og flater.

Figurene har karakteristiske hoder med store øyne. Nese og munn er tegnet inn som enkle linjer. Ansiktsuttrykkene er likevel så tydelige at man ikke lurer på om Albert er glad eller lei seg. Når smilet til Pappa blir litt kortere, oppfatter vi at han begynner å bli sliten, og når de små smilerynkene rundt øynene til Albert forsvinner, merker vi et skifte i humøret. Pupillene flytter seg umerkelig rundt i øynene og gir oss informasjon. Motivene gjentar seg fra side til side. Med små, nesten umerkelige, men samtidig tydelige variasjoner endrer historien seg.

Som i Hvem kan redde Albert Åberg?. Der er bildene intuitive og går noen ganger foran teksten. I et oppslag står Albert nederst i en lang trapp som strekker seg over to boksider. Med blikket kan vi oppfatte at det skjer noe oppe i trappen. Det kommer små sikksakker ut fra øverste trinn. Så forteller teksten at det er en som gråter der oppe i trappen, og på neste side ser vi Viktor – som snart skal bli Albert sin nye venn.

Fargelegge med fantasi

De enkle konturlinjene kan minne litt om motiver fra fargeleggingsbøker. På bordet kan det ligge en hvit duk med røde blomster. Stolene er rosa. Det stråler varmt, gult lys fra lampen. Albert har den brune genseren på, Pappa har en litt mer oransje genser.

Men i Albert-bøkene er ikke alt fargelagt. Skåler, skjeer, eggeglass, egg, brødskive, glass med vann eller kanskje melk eller saft – det vet vi ikke, for ingenting av dette er fargelagt. Disse motivene står åpne og rommer noe usagt, her kan leseren selv fargelegge med egen fantasi. Forholdet mellom fylte og tomme felter aktiverer blikket. Det som mangler, er med på å skape fortellingen. Dette grepet gjentar seg i alle bøkene om Albert.

Illustrasjonene benytter blandingsteknikker med tegning og collage. I all sin enkelhet er motivene likevel ganske detaljrike. Det drypper fra vasken, det er rotete i skapet, kjeksene smuler, og ting er akkurat som i det virkelige livet. Disse detaljene beriker fortellingene fordi de vekker gjenkjenning av hverdagen.

Gunillas palett

Gunilla Bergström er ikke redd for å bruke farger. Bøkene er fargerike og fargesterke. Hun lar fargene dekke hele sider, og teksten blander seg inn i motivet. Noen ganger skifter alt farge. Glede kan gjøre sidene gule, alt blir blått når det er skummelt, og sinne kan gjøre sidene irrende røde. Dette er sterke virkemidler som viser hvordan en følelse kan forvandle omgivelsene og opplevelsen av dem.

I bøkene om Albert kan en følelse endre seg like fort som tiden det tar å bla om til neste side. Leseren utrustes til livet selv ved å speile egne erfaringer med innlevelse i bokens følelsesregister. Hvem har vel ikke kjent på kjedsomhet, utenforskap eller det å ikke ville legge seg?

Bergström arbeider med collage. Mønstrede stoffer, plankebiter, tapet-overflater, småbiler, filleryer og tv-skjermer blir klippet og limt inn i motivene. Dette bidrar med taktilitet og stofflighet til motivene. På nesten umerkelig vis blander fantasi og «virkelighet» seg. Denne kombinasjonen kan minne om lek. «I lek kan man behandla det okjända som är kjänt och det kjända som er okjänt och på så sätt utöka sin kunskap,» hevder barneforskeren Birgitta Knutsdotter Olofsson[1]. Det ligger en slags metode i leken – en måte å angripe verden på. En metode som er instinktiv hos alle barn, men som jeg mener Bergström bruker som kunstnerisk strategi.

Det vanskelige og det hverdagslige

Gunilla Bergström stiller eksistensielle spørsmål gjennom sine bilder og fortellinger. Hun kommuniserer det som er vanskelig å sette ord på, og det som er vanskelig å tegne. Hun snakker om ensomhet, om fellesskap, kjedsomhet, redsel, glede, trygghet og sjalusi. I Du er for liten, Albert Åberg ser vi i et oppslag Albert på en kald, blå side. Han er helt alene, han gråter, og munnen er tegnet i nedoverbue. På motsatt side ser vi farmor og fetterne bade i varmt, gult lys, de har ryggen vendt bort fra Albert. Lyset fra lampen skaper et slags magisk midtpunkt mellom dem. Ved hjelp av enkle virkemidler i gult og blått bearbeider Bergström store tema.

Ved å bla gjennom en bok får leseren kontakt med og erfaring med livets uunngåelige motsetningsforhold: Det indre og det ytre, det store og det lille, det vanskelige og det lette, det vonde og det gode. Motivene forklarer ikke, men utspiller seg i disse mellomrommene mellom det hverdagslige og det helt ekstraordinære.

I lekens medvetandetilstånd, för det som både är och inte är för det som sker och inte sker, för det som inte är vad det ser ut att vara.[2]

I lek og på ekte blander hverdagshistoriene seg sammen. Det er dette som gjør historiene om Albert Åberg unike. Fortellingene er så nær på livet at de gir relevans også til et helt alminnelig menneskeliv med helt vanlige utfordringer. Løsninger ligger i leken og fantasien, som for de fleste barn er like selvsagt som lyset om dagen og mørket om natten.

Små båter i en skål med grøt

Det sagt tror jeg ikke bøkene er skrevet kun for barn. Til oss voksne kan fortellingene gi viktig påminnelse om å være til stede i hverdagen, oppdage detaljene og se fargene. Bøkene vil kanskje utfordre vår monotone logikk og skjerpe oppmerksomheten vår. Kanskje vekke til live leken og fantasien.

Noen ganger kan varighet være et tegn på kvalitet. Gunilla Bergströms visuelle univers er et sånt som varer. Etter 50 år opplever jeg bøkene fremdeles levende og aktuelle. Det kommer de helt sikkert til å fortsette å være i lang tid fremover.

Jeg kan lukke øynene og se Alberts verden for meg. Merkverdige detaljer. Jeg husker små bøyde spiker når pappa roper «Pass deg for sagen!», og små tyttebær som seiler rundt i grøten når Albert «bare skal». Jeg husker Skybert, pipen til far, krøllene til farmor og det lille hjertet Milla har hengende rundt halsen. Er det ikke rart at disse små tingene har festet seg?

Etter å ha sett litt ekstra på bøkene, har jeg oppdaget noe nytt: Det viser seg faktisk at tyttebærene aldri så ut som små båter. Det er teksten og bildene som har virket sammen, og jeg som i mitt eget hode har laget bilder av små båter som seiler rundt i en skål med grøt.

Kilder

[1] Olofsson, Birgitta Knutsdotter (1990) «Ett möte med Donald W. Winnicott» PsykologTidningen 18/90

[2] Ibid.