«Alt vi ikke sier»: Drøy moralfabel med skarpt blikk på ungdommens verden

«Har du løyet den siste måneden?» Det er skuespiller Camillla Klaudiussen som spør idet Alt vi ikke sier er i ferd med å starte. En godt voksen kulturarbeider på første rad svarer nølende at det kan han ikke huske.

På generalprøven er salen fylt med et titalls myndige, men forestillingen skal egentlig spilles for ungdom mellom 13 og 15 år. I løpet av de neste 55 minuttene skal de dras gjennom røyking av hasj i storefri, brutte forelskelser og smugkjøp av dildo for pappas penger.

Noen kan tenke at dette er drøyt for de yngste på ungdomstrinnet, men jeg tør påstå at det ikke er det. Mye fordi forestillingen er svært tydelig på hva vi skal se. Det handler ikke om hasjen, men løgnen rundt hasjen. Det er ikke feil å kjøpe dildo, men dumt å stjele penger til dildo. Det er bedre å være en streng pappa som setter hengelås på barskapet, enn en kul pappa med full datter. Alt vi ikke sier er en moralfabel, javisst, men er likevel nyansert nok til å la ungdommen selv forstå hva som står på spill.

En anelse drøyere

Når kulturarbeideren har nølt seg frem til at han ikke er en løgner, fortsetter de tre skuespillerne å snakke som seg selv. Fra scenen setter Numa Edema Norderhaug og Serhat Yldirim i gang «nødt eller sannhet», leken der man må velge en pinlig aktivitet eller avsløre en hemmelighet. Camilla Klaudiussen velger «sannhet», og må svare på hvem i salen hun synes er kjekkest. Hun peker ut en fyr i 30-årene på bakerste rad, mens jeg lurer på hva hun kommer til å si når det bare er ungdomsskoleelever i salen. Uansett, det er en spennende start som både bygger fortrolighet med salen og er et frampek på handlingen. Her står hemmeligheter på spill. Her skal ungdommene sitte litt utpå stolen, fordi Den kulturelle skolesekken viser seg å være en anelse drøyere enn de hadde trodd. 

Virkemidlene understreker dette inntrykket. De tre skuespillerne er kledd i rødt, en i velurjoggedress, en i Nike-joggedress, en i ballkjole. Strobelys fra åtte lyskastere følges av dancemusikk. Bakerst er tre blanke skjermer, som hver av de tre karakterene skribler på med tusj. 

Pandemiske monologer

Alt vi ikke sier er bygget opp av tre monologer. Det er en pandemisk grunn til dette. Da stykket ble satt i produksjon rett før jul, visste ikke Unge Viken Teater hvor mange elever som kunne samles i salen. Derfor bestilte de tre monologer fra tre forskjellige dramatikere. I verste fall kunne de spille monologene hver for seg i klasserommene. Nå som smittevernreglene er mindre strenge, er monologene kryssklippet til en hel forestilling. 

Selv om de er skrevet av tre forskjellige dramatikere, foregår handlingen i monologene i samme tiendeklasse. Noen bikarakterer går igjen (skjønt, disse er så perifere at du må følge godt med for å oppdage dem), mens læreren Ingeborg dukker opp i to av tre monologer. Alle tre handler også om løgn. Det å lyve – men kanskje helst det å bli løyet for.

Desperasjon og råskap

Gulsha (Klaudiussen) er fersket med en spritflaske på vei inn til skoleballet. Monologen, skrevet av Melike Leblebicioğlu, veksler mellom Gulshas forsvarstale til Ingeborg, og det Gulsha egentlig tenker. Tanke- og talestrømmen er imidlertid ganske lik. Gulsha er nemlig desperat. Hun vil ikke at Ingeborg skal ringe foreldrene hennes. Moren vil bli sint, mens faren vil bli skuffet. Hvordan overbevise en lærer – som Gulsha tenker at helst vil hjem og se på Netflix – om at hun er uskyldig? 

Den andre monologen ser på ungdommens råskap med en fars blikk. Numa Edema Norderhaug spiller den kule hiphop-faren, som sliter med å nå frem til sin 15 år gamle datter. Tidligere var de en duo, mens nå stjeler hun penger for å kjøpe dildo og kommer full hjem fra fest. Det er imidlertid ikke løgn og fyll som er det verste, men det at de ikke kan snakke sammen i edru tilstand. Amy Black Ndiaye har skrevet frem et rått og nyansert pappa-portrett, som også når et moralsk klimaks mot slutten.

Hvite barn, sorte løgner

Begge monologene har en nær perfekt balanse mellom det allmenne og det spesifikke. Vi vet ikke akkurat hva slags familier dette er, men får vite nok til at vi kan fylle ut hullene med egne svar. Det er også en fin blanding mellom humor og alvor. Alt står tilsynelatende på spill, men i relativt hverdagslige situasjoner. Slik som her, når faren finner dildoen på jenterommet: 

Jeg tenker, kanskje jeg bare blir sittende her med dildoen i hånden til hun kommer hjem. Nei, da har jeg traumatisert henne og ødelagt sex for henne for resten av livet. Og det vil jeg jo, på en måte. Men det kommer til å koste masse i terapi.

Det er likevel den siste monologen, skrevet av Julian Karenga, som har det største sceniske potensialet. Historien starter hjemme hos Demir og moren, som har mye øl og lite mat i kjøleskapet. Vi følger ham til skolen, der han lengter etter Maria i klassen og lurer på om han tør å invitere henne ut på lunsj. Maria blir med – men tar med seg noen av de streitere gutta i klassen, deriblant veltrente Terje. Maria og Terje tegnes som “noen andre”, nemlig de rike barna som får lappen av foreldrene og gjerne røyker hasj i friminuttet – men helst på andres risiko. Scenene med Demir er de mest spennende i forestillingen.

Hverdagslig klimaks

Jeg liker at Demirs blikk går begge veier. Han skammer seg over seg selv, men hans blikk på medelevene er også skarpt. Slik utvides moralfabelens univers. Den verste løgnen er jo ikke at Demir bløffer litt om hjemmeforholdene. Det er de rike barnas hvite løgner som ender med å korrumpere andre. Maria mener risikoen over å bli tatt for hasjrøyking er større for henne selv enn Demir, mens Terje er typen som alltid smetter unna. Selvsagt ender det med at Demir er den som sitter igjen med straffen. Det er laget tusenvis av filmer med samme motiv, men likevel klarer Julian Karenga å skape en spennende tekst ut av hasjrøykingen. Det emosjonelle klimakset er så nedpå og hverdagslig at det blir gripende: En rektor som instinktivt forstår skolegårdens klasseskiller. En sliten mamma som gir en klem. 

Skuespiller Serhat Yldirim oppnår raskt en god kontakt med publikum. Det er elegant hvordan han drar fremste rad inn i handlingen, ved å spørre dem hvordan de tror han skal invitere Maria ut. Jeg skulle ønske han dro det litt lenger. Kanskje kunne ungdomsskoleelevene i Viken funnet på sjekkelinjene? Slik kunne ungdommens verden bli bakt inn i monologen, som tross alt er skrevet og spilt av voksne.

Savnet etter mer teater

Alle de tre monologene er isolert sett gode tekster. De er fint spilt ut, og effektivt fortalt i Cici Henriksens regi. Likevel tenker jeg at Unge Viken Teater gjør det litt enkelt for seg selv. Det virker som om teksten bare trenger teateret for å få hode og kropp til ordene. Koreografien (laget av Belinda Braza) fungerer som transportetapper mot neste monolog.

Skuespillerne gjør en piruett, løper mot en stol. Eller rister seg inn til neste tekstbolk. Koreografien er altså avbrekk, og ikke et teatralt virkemiddel i seg selv. Hvor spennende hadde det ikke vært om disse tekstene var utgangspunkt for en større teaterlek? Om scenografien var annet enn strobelys og tavler? Om det var spor av impro, teatrale overraskelser eller live risiko? For å si det enkelt: Det hadde vært vakkert om Unge Viken Teater var like ambisiøse på teatrets vegne som de er på tekstens.

Jeg tror jeg forstår hvorfor det blir slik. Unge Viken er noe så prisverdig som et teater som spesialiserer seg på nyskrevne tekster for barn og unge. Dette gjør de ved å være like mye et tekstverksted som et produserende teater. De har et eget debutantprogram for dramatikere, som hvert år gir ut en bok med nye tekster. I tillegg arrangerer de lavterskelworkshop for unge skribenter. De trenger ingen tidligere erfaring, men kan gjennom samlinger annenhver uke lære om alt fra absurdisme til barneteater.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Større potensial enn realismen

I tillegg bestiller teateret nye tekster til forestillingene de skal produsere. Kveldens tre dramatikere er i sistnevnte kategori. De er ikke en del av dramatikerutdannelsene, men er hyret inn for å skrive for Den kulturelle skolesekken. 

To av de tre kommer fra TV-bransjen. Melike Leblebicioğlu har blant annet skrevet Norsk-ish og 17 på NRK, mens Amy Black Ndiaye er utdannet manusforfatter på Den Norske Filmskolen, og står bak Viaplay-serien Søstre. Jeg synes begge har tilpasset seg teatersjangeren godt, særlig i en tid der noveller, romaner og diktsamlinger ofte blir brukt som teatertekster. Sistnevnte tendens gjør at man også bør snakke om hvordan teater skapes. Må ethvert teaterprosjekt starte med en historie fra A til Å? Hvordan kan en skuespiller bli mer enn en kropp på en scene? Og kan man tenke seg at scenekunst har et større potensial enn realismen? 

Jeg er ganske sikker på at ungdomsskoleelevene i Viken vil få en god opplevelse av Alt vi ikke sier, for dette er tekster med et skarpt øye på ungdommens verden. Samtidig er teatret som kunstform mer enn tekst + skuespiller = sant. 

Det håper jeg Unge Viken Teater tar på alvor i fremtidige prosjekter for ungdom.

Anmeldelsen er basert på generalprøven.