Ambisiøse kunstbøker med lite plass til barnas blikk

Verdenskunsten formidles til barn i to nylig utgitte og ambisiøse bildebøker. Mens kunsthistorien har krysset veier med bildebokformatet tidligere og gitt interessante bøker for de minste, skiller disse to bøkene seg ut fordi de gir de større barna innganger til kunsten og diskursene rundt den.

Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten er skrevet av kunsthistoriker og forfatter Susie Hodge og byr på et godt utvalg av kunstverk fra steinalderen til i dag. På tross av den spekulative tittelen, er Manets avkledde kvinne i Frokost i det grønne fra 1863 det mest sjokkerende bildet av nakenhet. Langt på vei lykkes boka i å skape nysgjerrighet ved å gruppere kunst fra ulike perioder tematisk og ramme utvalget inn med enkle spørsmål.

I Kunstmagi kombinerer kunstner Björg Thorhallsdottir og kunsthistoriker Mette Dybwad Torstensen en kronologisk introduksjon til kunsthistorie med praktiske kunstoppgaver der barn selv kan teste ut ulike kunstuttrykk. Oppgavene spenner fra å organisere en vernissage til å eksperimentere med ulike materialer som kull, sølvpapir og Lego. På bokas siste sider inviteres leseren selv til å tegne i boka. Denne avslutningen er karakteristisk for forfatternes forsøk på å skape et sømløst møte mellom kunsthistoriske mesterverk, barns eget uttrykk og Thorhallsdottirs billedspråk.

Lettbeint stil

Den største styrken til Kva er greia med alle dei nakne folka i kunsten er den visuelle utformingen. Illustratør Claire Goble har skapt stilrene og enkle visuelle kommentarer til kjente kunstverk og boka er lystbetont å bla i. En liten, gjennomgående figur er et fint fortellergrep.Teksten er stykket opp i kortere partier og danner en dynamisk helhet sammen med billedmaterialet.

Fordi boka vektlegger temaer istedenfor kunstens historiske utvikling, blir vi kjent med kunst som en utprøvende praksis som rommer mange uttrykk. Slik sett gir den en fin smakebit på kunstfeltets undersøkende natur. Men boka kunne med fordel inkludert et større spekter av mediale strategier og gitt sine lesere noen flere knagger å møte samtidskunsten med. Selv om ordet performance-kunstner finnes i ordlisten bak i boka, glimrer det med sitt fravær ellers.

Titlene på bokas kapitler er spørsmål som lyder som om et barn hadde stilt dem. På det beste oppsummeres komplekse problemstillinger. I kapitlet «Kvifor måle ei utsikt?» grupperes ett av David Hockneys nettbrett-malerier med verk av Caspar David Friedrich, Agnes Denes og Christo og Jean Claude. En slik tematisk inngang viser leseren at det er mange ulike kunstneriske tilnærminger til landskap. Her aner vi at landskapet som motiv ikke er uttømt og slett ikke forbeholdt gammelmodige malerier.

Men spørsmålene varierer i kvalitet og det samme gjør sammensetningen av kunsteksemplene. Kapitlet «Kvifor er alt flatt?» lykkes ikke Hogde med å introdusere representasjon og perspektiv, begge helt sentrale elementer i billedkunst. Isteden kollapser kapitlet i et forsøk på å psykologisere et modernistisk kvinneportrett av maleren Modigliani.

Den lettbeinte stilen blir problematisk når Hogde viker unna muligheten til å vise hvordan kunst befatter seg med alvorlige temaer som politikk og sorg. Et slående eksempel er omtalen av Felix Gonzalez Torres’s Uten tittel (USA i dag) fra 1990. Det er et konseptuelt kunstverk som består av en haug med drops som publikum kan forsyne seg av. Her gjør Hodge sin egen frittstående «barnevennlige» tolkning av verket: «Ein kan forstå kunstverket slik at det skal vise dei gode og dårlege sidene ved å dele. Vi deler venskap, men kan også dele forkjølingane våre!». Ved å gå en bue utenom AIDS og det eksistensielle alvoret i Torres’ kunstnerskap, mister boka sjansen til å knytte kunsten til viktige mellommenneskelige temaer som tapet av en kjæreste.

Visuell kakofoni

I Kunstmagi er hovedgrepet en veksling mellom introduksjoner til kunsthistorien og praktiske oppgaver der barn selv kan arbeide innen et bestemt formspråk eller tematikk. Bokas oppgaver er enkle og godt innrettet mot eldre barnehagebarn og småskoletrinnet. Bokas praktiske del kan danne et godt utgangspunkt for kreativ lek med saks, lim og andre lett tilgjengelige materialer.

En omfattende del av boka er dokumentasjon av hvordan disse oppgavene er løst av barn. Det i seg selv er nyttig, men boka som helhet fremstår som en visuell kakofoni med foto av barnearbeider, barn i aktivitet, kjente kunstverk og Thorhallsdottirs egne illustrasjoner. Disse tre visuelle registrene går ikke i dialog, og saboterer hverandre der de gnisser mot hverandre på boksiden. Thorhallsdottirs illustrasjoner går igjen på de fleste sider og er et forstyrrende element i spennet mellom kunsteksemplene og barnas eget uttrykk.

Det gjennomgående designgrepet bidrar ytterligere til det rotete uttrykket. Billedmaterialet gjengis som illusjoner av fysiske foto, iblant liksom teipet på siden, andre ganger lagt delvis over hverandre med en skyggeeffekt. Særlig kunsteksemplene kommer dårlig ut i dette oppsettet. Guernica (1937) av Picasso er et av mange kunstverk som ikke kommer til sin rett der det er lagt på skrå over en side med flere andre bilder.

Kunstmagi spriker ikke bare i det visuelle uttrykket. På liten plass sammenstilles komplekse historiske opplysninger og kunsthistoriske fakta. Dette kommer tydelig fram i kapitelet om antikken som slår an tonen med å oppsummere forholdet mellom gresk og romersk antikk i én lang setning. Her forutsettes det et helt annet ferdighetsnivå enn i de praktiske oppgavene. Jeg skulle ønske at tekstene var bedre tilpasset målgruppen som boka for øvrig henvender seg til og i større grad bestrebet seg etter å knytte kunsthistoriske fakta til kunstverkene som faktisk er gjengitt i boka. Teksten virker som den er skrevet uavhengig av billedutvalget og denne mistanken forsterkes når jeg finner et maleri av Leonardo da Vinci i kapitlet om middelalderen, og ikke i renessansen der det hører hjemme.

Hvordan skriver vi om kunst for barn?

Utformingen av teksten i de to bøkene benytter ulike formidlingsstrategier. Hodges manus er utviklet etter en muntlig mal som ligner den man benytter i omvisninger for barn. Morsomme spørsmål og innfall gir en vei inn til verket og det oppstår tilsynelatende et samspill mellom voksne og barn. Men når dette er en bok, og ikke en faktisk dialog, fremstår det noe kunstig. Kunstmagi har gitt større plass til en kunsthistorisk diskurs og har i dette henseende et potensiale som kunnskapsformidlende kunstbok. I begge bøkene er det gjort grep for å aktivere barna, men samspillet mellom tekst og bilde er ikke optimalt i noen av dem. Jeg savner oppgaver og spørsmål som oppmuntrer barna til å undersøke kunsteksemplene og gir dem mulighet til å gjøre sine egne funn.

Til tross for forskjellene, er begge bøkene interessante i sine forsøk på å tale til barn om kunst. Det som slår meg er at begge bøkene låser seg i en språkstil som ikke tilstrekkelig støtter opp om barnas egne observasjoner av kunsten som den omtaler. I Kunstmagi er det ikke spesifikke kvaliteter i kunsten som motiverer diskursen, isteden illustrerer den tendenser i kunsthistorien. Hos Hodge gjøres det kjappe koblinger mellom tema og kunst. Gravmaleriet til egypteren Nebanum eksemplifiserer et «flatt» maleri hos Hodge. Men den som ser oppmerksomt vil vi legge merke til at det bare er menneskene som er brettet ut på egyptisk vis etter strenge skjemaer. Katten og fuglene som den jakter på er vare beskrivelser av nettopp tredimensjonal form.

Selv om barna inviteres til å se på kunst, gir forfatterne lite rom for at barna selv kan gjøre egne oppdagelser. Her kommer både Hodges muntlige og Kunstmagi’s doserende stil litt til kort. Begge bøkene oppfordrer til undring, men ingen av dem har helt funnet en form som støtter opp om barns egne observasjoner og tanker.