Andromeda: I spennet mellom pingle og pøbel

Stemningen i Lars Mæhles ungdomsroman Andromeda (Samlaget, 2018) er våken og nattlig. Du får lyst å skjerpe sansene. Kanskje har det med hovedpersonen Simon å gjøre. Han har nettopp flyttet inn hos nye fosterforeldre og skal orientere seg i et beinhardt klassemiljø. Han er ikke noen pingle. Han har lært hvordan man setter seg i respekt.

Mye på spill

Men ikke alle menneskene som møter Simon i det nye miljøet, kjøper tøffheten hans. Tvert imot insisterer de på at han trenger helt grunnleggende ting: vennskap, omsorg, frihet og rom for å finne ut av ting. Dette gjelder særlig nabojenta Kaja. Hun kler seg i svart og er interessert i astronomi. Hun lærer Simon om Andromedagalaksen. Hadde det ikke vært slik, ville nok Simon blitt som skolens verste bøller.

Det Mæhle gjør best i denne romanen, er å strekke strikken for hvor langt man kan gå når man er under press. Følelsen av hvor mye som står på spill, og hvor lett det er å svikte en elev som står lavt på rangstigen for å holde seg inne med de som står høyt, er sterk og troverdig. Det skal faktisk veldig mye til å ofre posisjonen sin for å gjøre det rette. Jeg tror alle som har vært ung en gang kan kjenne igjen disse mekanismene, som kanskje ikke er mindre tilstede i voksenlivet, men mer fordekt.

Pingle og pøbel

Noen ganger er kontrastene mellom voksenverden og ungdommens råskap så sterk at det grenser til det overdrevne. Likevel synes jeg ikke det drar boka ned. Simon er en såpass sammensatt romanperson at han holder ytterpunktene samlet. Ungdommer er selvsagt minst like sammensatte som barn og voksne, men lovene i skolegården virker så absolutte. Det er vanskelig å forestille seg at man kunne vært tildelt (eller krevd) en annen rolle i en annen orden. Mæhle klarer på samme tid å framstille den harde, lukkede jungelloven, og skildre oppdagelsen av at det finnes måter å skifte retning på. Men man trenger mennesker som hjelper en å løfte blikket og se at man er del av noe større.