Anmeldelse av «Psykt blod»: Teater med våpen i hånd

Læreren Sonia (Mari Maurstad) står maktesløs i klasserommet. Egentlig skal det være dramatime om den tyske dramatikeren Friedrich Schiller, men den multikulturelle elevmassen roper «hore» til jentene, stikker penger til hverandre og slåss mellom pultene. Hva er dette for en fremstilling av skolehverdagen i Viken, kan man tenke, men i Psykt blod er ingenting slik det ser ut.

Livet som innsats

Dramatimen har så vidt begynt når to av elevene begynner å krangle om en sekk. Læreren velger å ta opp kampen og konfiskerer sekken. Det er da hun finner en pistol. I basketaket som følger går pistolen av, og Sonia skader en av elevene. Hun begynner å skjelve, og går i noen sekunder forvirret rundt i klasserommet med pistolen ustødig i hånden. Det er en scene der det er terror i hver bevegelse.

To elever forsøker å åpne døren som går ut av scenerommet mens de desperat roper om hjelp. Men det nytter ikke, for her får ingen ringe etter ambulanse. Læreren har fått et prosjekt: Dramatime med pistol mot tinningen.

Her skal elevene spille Schillers Røverne, om det så er med livet som innsats. «Mennesket er bare helt når det leker,» får hun dem til å gjenta i kor mens kulene fyker over hodene deres. Ironien er like tykk som kruttrøyken i klasserommet.

Anmeldelsen fortsetter etter filmen.

Fra lærerhelt til symbolsk skurk

Psykt blod ble skrevet i 2010 av de tyske dramatikerne Nurkan Erpulat og Jens Hillje. De lot seg inspirere av den franske filmen Skirt Day fra 2008, men vred om på filmens moral. I Skirt Day er læreren en frigjøringshelt som insisterer på sin rett til å gå med skjørt. I Psykt blod er hun både en representant for Vestens syn på de andre, samtidig som hun er psykologisk interessant som karakter. Erpulat og Hillje vant med Psykt blod prisen for Årets teaterstykke av det anerkjente teaterbladet Theater Heute i Tyskland i 2011, og stykket har siden blitt satt opp på en rekke europeiske scener.

Jeg teller fire nivåer i forestillingen. Først ser vi elevene gjennom lærerens briller, og da representerer elevene en bakstreversk og antifeministisk kultur. Det er også slik de oppfører seg i dette sceniske klasserommet: De dealer, slåss og banner. De eier ikke respekt, men krever respekt tilbake.  Etter hvert skjønner vi at lærerens bilde ikke nødvendigvis stemmer. Hun har en forhistorie, og elevene er ikke nødvendigvis muslimer, slik læreren tar for gitt. Drammen er en by med høy andel befolkning med tyrkisk bakgrunn. Slik er det også i mange byer i Tyskland, og stykket blir ofte lest som at det er en tyrkisk majoritet i klasserommet. Men på Brageteatret er det også høyst uklart hvor de ni skuespillerne kommer fra.

Her kommer vi til nivå to: Vårt syn på dem.

Oss mot oss

Skuespillerne bryter ut av rolle og henvender seg til publikum.

– Ser du en skuespiller eller en innvandrer? sier èn av dem.

– Jeg er lei av å spille jente med hijab. Kan jeg ikke få spille Jon Fosse, sier en annen.

Disse bruddene skal fra dramatikernes side gjøre publikum oppmerksom på egne fordommer. Er denne primitive innvandrerklassen også en del av vårt verdensbilde? Hvilke fortellinger er det vi aksepterer som publikum?

Jeg er ikke så glad i kjefting på publikum i teatret, men heldigvis har regissør Even Torgan gjort et grep: Han har castet på tvers av etnisitet. Det betyr at det gjennom hele forestillingen er et lag av fiksjon, selv når skuespillerne spiller seg selv og bekjenner at de er lei av å bli castet i stereotypiske roller. Det gjør Psykt blod smart, teatral og inkluderende.

Psykt blod handler ikke om etnisitet, men om stereotypier. Det er ikke oss i publikum mot dem på scenen. Det er oss mot oss. Vi er fanget i stereotyper som ikke bare er mot hverandre, men også mot oss selv.

Schiller for kidsa

Det tredje nivået er Schillers 1700-tallsstykker Røverne og Renkespill og kjærlighet. Schiller var en del av Sturm und Drang-bevegelsen i Tyskland, en litterær ungdomsbevegelse som skrev handlingsmettede historier om helter som gjør opprør mot storsamfunnet. I Røverne blir stykkets helt, Karl, en del av en røverbande. Han ønsker å bli en Robin Hood-aktig type, men blir etterhvert sugd inn i en malstrøm av vold.

Når elevene i Psykt blod blir tvunget til å lese denne teksten, endrer lysstoffrøret i taket farge, og de går inn i rollene fra Røverne. Snart er det vanskelig å vite hvem som snakker, er det eleven, skuespilleren eller Schillers karakter?

Det er også vanskelig å forstå handlingen i Røverne ut fra utdragene elevene får utdelt i Psykt blod. Dermed blir det bare enkeltscener som kanskje, eller kanskje ikke, skal speile elevenes situasjon. I disse scenene synes jeg stykket er i overkant vanskelig å forstå for en norsk publikummer som ikke kjenner Schiller fra før.

I Tyskland representerer Schiller en felles kulturarv som læreren beskylder dem for ikke å ta del i. Her i Norge vil nok Røverne være fremmed for de fleste.

Psykt blods fjerde nivå skal trekke oss nærmere Viken. Både terroren og teatret blir avbrutt av sang- og dansenummer fra kjente norske sanger. De er godt koreografert, og flere av skuespillerne synger svært godt. Rent dramaturgisk er disse passasjene viktige, for det er slitsomt å være vitne til en gisselsituasjon i halvannen time. Men lenge er det vanskelig å forstå hva de skal representere. Er dette drømmen til Sonia om en perfekt integrert klasse? Eller er det en slags ironisk kommentar til forestillingen spesielt og integrering generelt? Fremstillingen av «det norske» blir uansett så nasjonalistisk at den blir parodisk, men det er nok også meningen.

Når en av de unge jentene holder pistolen, blir klassen til et Deep House Party. Røyk kommer ut av elevskapene, og pultene begynner å lyse. Den som holder pistolen, har altså også makt over teatret. Hun eller han kan styre lys, lyd, musikk og få aktørene til å synge. Det er med på å understreke forestillingens premiss: Teater er makt.

Intim storsatsing

Psykt blod har ni skuespillere på scenen, noe som gjør det til en stor satsing for Brageteatret. Som regel når teatersjefer bruker så stor del av lønnsbudsjettet, setter de opp Les Misérables eller Kardemomme By, kaller det en storsatsing og leier inn en sal med 500 sitteplasser. Brageteatret har, som vanlig, gått en helt annen vei når de isteden setter opp teater for unge mellom 16 og 25 år.

I Psykt blod sitter publikum på langsidene av klasserommet. Det er en intim opplevelse som blir ekstra kraftfull av at elevene er så mange.

Skuespillerne er svært gode. Jeg har aldri sett Mari Maurstad spille med så mange nyanser som i denne forestillingen. Hun er dempet rasende, både på seg selv og verden. De åtte elevene får frem redsel i hvert sekund. Jhordan Nificent spiller lærerens mobbeoffer, og vi ynker oss med ham. William Greni Arnø er ubehagelig som klassens agitator med tatovering på halsen. (Eller er han egentlig klassens voldsmann? Stykket lar det stå åpent.) Ina Svenningdal, Mohammed Aden Ali  og alle de andre får frem både allmenn redsel og individuell motstandsvilje.

En ny type historiefortelling

Regissør Even Torgan er et av norsk teaters mest spennende fenomener.  Allerede som tenåring startet han og vennegjengen opp Antiteatret, som hadde til formål å lage teater for de som ikke liker teater. De satte opp et sett med dogmer, og hyret inn venner og dramalærere som skuespillere. I 2017 lagde de en boklansering, som i virkeligheten var en forestilling om terror. I 2018 hadde de en forestilling om #metoo i et ekte klasserom på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Den ble nominert til Heddaprisen for beste ungdomsforestilling.

Even Torgan klarer å lage forestillinger der publikums reaksjoner påvirker det som skjer på scenen. Her har han en åndsfelle i Brageteatrets sjef, Nils Petter Mørland, som bygget opp improscenen Det Andre Teatret i Oslo. Brageteatrets siste forestillinge, Indigo Englehår og Natives tar samspillet mellom sal og scene i nye retninger.

I Psykt blod er forholdet mellom sal og scene en del av dramatikken. Likevel kan vi se at Torgan har gjort dette mindre kleint enn det er fra dramatikernes side. Skuespillerne roper ikke ut tomme ord i luften, men ser oss inn i øynene, og byr på chips og små bekjennelser. Det er med på å gjøre Psykt blod til en intim og personlig opplevelse som gjør resten av stykket desto mer rystende.

Et væpnet forsvar for teatret

Når Psykt blod går mot slutten, rettes pistolen mot oss som er i teatret. Denne gangen skal vi ikke konfronteres med fordommene våre. Vi blir isteden truet til ikke å forlate teatret. Psykt blod ser ikke på teater som dannelse, slik som læreren i stykket, den ser på teatret som et frirom der alt er mulig. I scenerommet kan man skape sin egen verden, mens utenfor er man nødt til å være «suksessinnvandrer»,  som den sinte skuespilleren sier med våpen i hånd. «Så lenge vi er på scenen, er alt okay,» fortsetter han.

Mitt 16 år gamle teaterfølge beskrev situasjonen slik: «Noen ting kan man bare snakke om i teatret. Det går ikke an å ta med ut i virkeligheten.» Jeg tror hun har rett. Psykt blod er intet mindre enn et væpnet forsvar for teatret som kunstform.

Psykt blod er anmeldt på grunnlag av generalprøven. 

Artikkelen er skrevet i samarbeid med tidsskriftet dipr.no.