Anmelder i utakt? 

Det Andre Teatret er opptatt av å lage engasjert og realistisk barneteater, og har lykkes meget godt med sitt «Annerledesprosjekt», forestillinger om hvordan det er å være annerledes. Tre har allerede hatt premiere, en fjerde gjenstår, og den gleder jeg meg til.

Første lørdag i september tok Det Andre Teatret opp igjen «Du er død, Mrs. Conway», en produksjon av frigruppen Isenkramteatret som ble grunnlagt av Nils Petter Mørland og Mads Eldøen, og nå er en undergruppe av Det Andre Teatret der Mørland er kunstnerisk leder.

Oppsetningen hadde urpremiere i 2010 under Showbox, Scenekunstbrukets festival, og har siden turnert med Den kulturelle skolesekken. Hvilket den også skal gjøre i ukene som kommer. Ifølge Scenekunstbrukets hjemmeside er målgruppen ungdom mellom 12 og 16 år, men det var ikke så mange fra den aldersgruppen som fulgte forestillingen på Det Andre Teatret lørdag 6. september. De fleste var godt under ti år, og de voksne ledsagerne deres lot til å more seg mest.

Flytter dukker ut og inn

Mens vi inntar plassene våre, sprader deltakerne i en skjønnhetskonkurranse over en tv-skjerm. På scenen to unge kvinner: De presenterer seg selv, og dermed også stykkets tema: Skal man bøye seg for flertallet eller holde fast på sin egen personlighet? Caroline forteller om den gangen hun 12 år gammel lærte å sminke seg av en annen jente, mens Ingvild forklarer at hun valgte å trille av gårde på en hest med hjul mens alle ungene i gata gikk på rulleskøyter.

Så presenterer kvinnene fire dukker: En lubben, blond babydukke uten klær skal usannsynlig nok være Marianne, hovedpersonen i historien, en skolejente som nettopp har fylt 13 år. Mariannes tre skolekamerater – den utseendefikserte Susan Mandy, den superkule Stig og Mariannes venn Roger ­– er bittesmå dukker i Barbieformat, antakelig for å signalisere at de bare er bipersoner. Litt senere dukker den «dødskule» leiemorderen Mrs. Conway opp. Hva hun har der å gjøre er først litt vanskelig å begripe, men etter hvert kommer det fram at Marianne i drømme har sett seg selv som leiemorder.

Caroline og Ingvild spiller aldri dukketeater, de bare flytter dukkene inn og ut av huset til Marianne mens de forklarer hva som skjer. Slik jeg opplevde oppsetningen, skjedde det svært lite, men jeg hadde likevel store problemer med å følge utviklingen.

Vanskelig å interessere seg

Ifølge Scenekunstbrukets presentasjon er «Du er død, Mrs. Conway» en «hyllest til de rare og krøllete jentene som ikke er som alle andre. En forestilling om identitet, kjærlighet og at det går an å lure reglene til slutt». Det skjønte jeg verken da jeg så forestillingen, eller da jeg etterpå leste manus. Men da forsto jeg iallfall at alt går bra til slutt, for Marianne står imot presset om å bli som alle andre, selv om det aldri blir helt klart hvordan eller hvorfor. Også hennes alter ego, leiemorderen Mrs. Conway, klarer seg: Hun går tilbake til å være seg selv, river av seg den nye ansiktshuden og brenner instruksene sine.

Dette er første gangen jeg opplever å være totalt i utakt med en ungdomsoppsetning. Tidligere har jeg kunnet være skeptisk til en teksts budskap eller til en forestillings kunstneriske gjennomføring, men denne gangen maktet jeg overhodet ikke å interessere meg for det som foregikk på scenen. Meget mulig at det er min feil, og at jeg ikke oppfatter scenespråket som benyttes. Publikumssammensetningen som førte til at samspillet mellom scene og sal ikke var særlig godt, kan ha sin del av skylden, jeg skulle gjerne ha sett stykket sammen med dem det er laget for.

Så er det bare å håpe at de mange skoleungdommene som har sett «Du er død, Mrs. Conway» som en del av Skolesekken, har hatt en berikende og utfordrende opplevelse. Det hadde ikke jeg.