Årets BlimE-låt fra NRK er den beste hittil

BlimE-låten er en årlig låt som NRK Super lager for å rette oppmerksomhet mot vennskap og inkludering blant skolebarn.

Gjennom høsten kan skoler over hele landet melde seg på ”BlimE-dagen”, da alle er med og synger og danser til sangen samtidig. Det er på få år blitt enormt populært – i år meldte over 1000 skoler seg på til fellesdansen 11. november, med nærmere 250.000 elever.

Teksten skal dreie seg om å være snill og inkluderende med andre, og dansen må være enkel og energisk. Sånt kan fort bli klisjepreget og overtydelig, og tidligere utgaver av låten har vært nettopp det. Men få kan få vennskap til å høres så tøft ut som Tshawe og Yosef i Madcon.

Balanserer mellom pedagogikk og musikk

Ofte er det vanskelig å finne balansen mellom budskap og musikk, særlig når det gjelder musikk for barn.

BlimE-låtene har et åpenbart pedagogisk poeng. Det handler om å være god mot andre, si ”hei” og ”bli med” til folk man ikke kjenner eller som er annerledes, og til å verne om nye og gamle vennskap. Slikt er fint og flott, men risikabelt – heller ikke skolebarn liker å få moral tredd nedover halsen.

Det preger nemlig til en viss grad de tidligere låtene i BlimE-serien. I 2015 var det Raylee som stod bak sangen, året før var det MGP jr.-vinner Mathea-Mari. Begge lener seg tungt på tekstlig formidling – budskapet blir svært tydelig i teksttunge refrenger. Selv om det er catchy elementer i begge låtene, er det åpenbart for de fleste at dette først og fremst er en sang som skal lære bort noe om hvordan man bør oppføre seg.

Risikoen ved å bygge musikk (og andre kunstuttrykk) på moralske budskap er at det kunstneriske uttrykket blir underordnet. Det er en vrien nøtt, for selv om hovedpoenget kan være å få frem budskapet, bør det skje på kunstens premisser. Hele poenget med å velge en kunstnerisk uttrykksform må jo være at man mener at kunsten kan kommunisere tydeligere med oss enn å bare bli fortalt noe. Det kan virke paradoksalt, men er det egentlig ikke: Hvis budskapet blir viktigere enn kunsten, så forsvinner budskapet.

Lyst eller bør?

Men det er her Madcon briljerer. ”Kom igjen ’a” tør å la musikken tale for seg selv. De er ikke så redde for at ordene blir slukt i farten eller om refrenget ikke akkurat er skapt for pedagogisk allsang, men skaper musikk og en dans som i seg selv uttrykker en glede over fellesskap og inkludering. Sagt på en annen måte – ”Kom igjen ’a” gir lyttere lyst til å være med, lyst til å få med andre og lyst til å ta del i fellesskapet, helt uten å fortelle oss at det er det vi bør gjøre.

Musikkvideoen starter med et enkelt gitarriff som bygges ut med en klapperytme, dype trommer og en energisk blåserrekke. Et 5-kilometerløp går mot slutten og Tshawe og Yosef ser en gutt som sliter med å komme seg opp den siste bakken. De løper til for å hjelpe, mens de synger ”Du veit du kan’ke legge deg nå”, og løfter gutten oppover bakken. ”Vær grei mot andre”-tonen er satt, men den får resonnere for seg selv, for så snart de er inne i overgangen handler det om å bli med i dansen – BlimE-dansen. ”Bli med, kom igjen, alle sammen frem et ben, ta den opp, ta den ned – og så tar vi noen flere steg.” Refrenget består utelukkende av ordene ”danse” og ”kom igjen”, om og om igjen, og det fungerer knallbra. Riffet er enkelt og stramt, og med blåserrekka på toppen som et storband på speed er det nærmest umulig å ikke ville være med.

Selv om Tshawe og Yosef på ingen måte overkommuniserer inkluderingsbudskapet, har de likevel en viss autoritet på feltet bare i kraft av sitt offentlige image. De legger ikke skjul på at de selv har følt seg utenfor og mobbet, men de har svart med å lage et image som er ekstremt inkluderende. Melodi Grand Prix-entusiaster husker at de til og med har laget allsang-alldans-musikk før: ”Glow” fra 2010 var en lignende eksplosjon av glede over fellesskapet, laget for at folk i alle deltagelseslandene skulle kunne danse til sangen samtidig. Kjendisstatusen gjør at Madcon ikke trenger å si mye før man skjønner tegningen i ”Kom igjen ’a”. Når en jente i videoen kommer i bursdagsselskap iført fullt bjørnekostyme og alle de andre står der i nystrøkne kjoler og ser rart på henne, kommer Tshawe og Yosef til unnsetning: ”Du kan ikke gjøre en forskjell uten å være litt forskjellig.”

Inkludering med kroppen

Dansen i seg selv har kanskje ikke så stor egenverdi uten musikken, men den er likevel et viktig visuelt og kroppslig hjelpemiddel for å virkelig føle meningen med ”Kom igjen ’a”. Visuelt fordi dans i gruppe kanskje er det sterkeste visuelle uttrykket for fellesskap som finnes. Tilskuere blir gjort smertefullt oppmerksomme på forholdet nettopp mellom individ og gruppe – det finnes ikke fellesskap uten individer, og det finnes ikke et godt fellesskap uten at individene gir rom for hverandre. Kroppslig fordi at når barna er med på bevegelsene selv, får de oppleve følelsen av et musikalsk fellesskap.

Sånt kan jo fort bikke over i det klamme, men NRK har i år vært flinke til å inkludere humor i dansen. Det hjelper til med å ta brodden av noe som kan føles litt unaturlig for mange, særlig de litt eldre barna. Tøysete posering og klisjeaktig speiding etter noe i det fjerne inviterer til latter og selvironisering – begge ekstremt effektive avvæpnere i spente situasjoner.

Elegant og skarpt

Madcons ”Kom igjen ’a” er ikke en komplisert kunstnerisk utfoldelse som skal snu noens oppfatning av vennskap eller fellesskap på hodet. Det er høykvalitets-popmusikk som er tilpasset barn på en elegant, smart og åpen måte.

Her er ingen fordummende tekster, ingen moraliserende budskap, ingen uoppnåelige idealer. ”Kom igjen ’a” lar musikk gjøre det den kan best: invitere til fellesskap, oppfordre til annerledeshet og kunstnerisk glede – helt uten å vifte med pekefingeren.

Det er kjempevanskelig å få til.

Det ser bare så innmari lett ut når Madcon gjør det.

Saken er laget i samarbeid med ballade.no