Er det riktig at barn skal vurdere hva som er god og dårlig kunst og kultur for barn?

Denne uken har nyhetsbildet i feltet kunst og kultur for barn og unge vært preget av tre saker som har dette til felles: De beskriver prosesser og produksjoner som har barn og unges medvirkning som hovedstrategi og som konseptualiserer barn og unge som kunstnere og kritikere i noe som til forveksling ligner profesjonelle roller i kunstfeltet.

Den første saken handler om avdukingen av de to nyeste skulpturene i Ingrid Aleksandras skulpturpark i Slottsparken. Skulpturene er tegnet av og for barn, og sammen med Lysthuset i Dronningparken og teaterforestillingene på Oscarshall, utgjør de Slottets forsøk på å henvende seg til barn og unge gjennom kunst og kultur. Spørsmålet er hvorfor de lar barn gjøre jobben, istedenfor profesjonelle kunstnere?

Den andre saken handler om at en femteklasse på Ekeberg skole i Oslo er det nye fagutvalget for barn og unge i Kulturrådet. I en toårsperiode er det denne klassen som skal vurdere og innstille prosjekter som på ulike måter involverer barn og unge til Faglig utvalg for litteratur. Dette kommer bare to år etter at Kulturrådet selv la ned Fagutvalget for barn og unge med den begrunnelse at prosjekter til disse målgruppene skal behandles på lik linje med prosjekter til voksne. Hva er begrunnelsen for å overlate viktige beslutninger om kvalitet i litteraturfeltet til en tilfeldig valgt skoleklasse?

Den tredje saken er fra Marked for musikk, som med ordningen Musikkantenner lar barn og unge gi komme med umiddelbar respons på konserter og arrangementer denne uken. Slik får utøvere og arrangører på Marked for musikk «muligheten til å spørre barn/ungdom hva de synes om konsertene – og dermed få en reell og umiddelbar tilbakemelding fra barnas ståsted der og da». Spørsmålet er imidlertid i hvilken grad denne situasjonen åpner for at barna og de unge kan reflektere over opplevelsene sine, og hvilke vurderingskriterier de legger til grunn. Er det å bli underholdt det samme som at noe er kunstnerisk interessant, for eksempel?

Oppløsning av et makthierarki?

I møte med barn og unge i rollene som kritikere, kunstnere og jury, blir vi som voksne kritikere i feltet kunst for barn stilt overfor noen spørsmål som handler om hvilken verdi vi skal tillegge barns opplevelser og erfaringer i vurderingen av kvaliteter i kunsten.

På den ene siden er det mulig å argumentere for at barns medvirkning i kunstfeltet på denne måten innebærer at man opphever det makthierarkiet som preger relasjonen mellom voksne og barn. Utgangspunktet for en slik tanke er forestillingen om at kunst for barn i seg selv er produsert av voksne som snakker til, og ikke med barn, og videre, at barn og unge sjelden opplever kunst med utgangspunkt i seg selv, men i regi av voksne ledsagere og portvoktere: på skolen eller hjemme. Barnekulturforsker Beth Juncker beskriver det slik: I diskusjonen om kunst for barn er det egentlig diskusjonen om barns beste vi fører. I lys av dette kan barns medvirkning forstås som en måte å imøtegå noen av samfunnets forestillinger om barns beste ved å la barna selv komme til orde. Det kan også forstås som praktiseringen av Barnekonvensjonens artikkel 12, som beskriver barns rett til å delta som aktive subjekter i eget liv og i samfunnet.

På den andre siden er det mulig å argumentere for at barns medvirkning ikke umiddelbart opphever hierarkiet mellom barn og voksne, men isteden gir inntrykk av å gjøre det. Det er for eksempel ikke etisk uproblematisk for en kritiker å anmelde en skulptur som er laget av et barn med de samme vurderingskriteriene som man ville brukt dersom kunstneren var en voksen. Dette henger sammen med at barn er subjekter som har rett til en særlig beskyttelse, også når de får roller som minner om de profesjonelle kunstnere har. I Vær Varsom-plakaten står det: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.» Barns medvirkning bidrar i dette tilfellet derfor ikke nødvendigvis til at makthierarkiet mellom barn og voksne oppheves, men isteden dekkes over.

Det er en vanskelig balansegang vi også jobber med Periskop. Denne uken videreutvikler vi vårt arbeid med bruk av ungdomsanmeldere, en virksomhet som nettopp kom i stand fordi vi ønsket å åpne for unges egne blikk på kunst. Nå planlegger vi å knytte dette til vår nyopprettede instagramkonto @periskopkritikk, hvor ett av målene er å nå direkte ut til det unge kunstpublikummet.

Manglende kunnskap om barns opplevelser

Det er også mulig å betrakte barns medvirkning i feltet kunst for barn slik det praktiseres mange steder i dag, som et uttrykk for en manglende kunnskap om barns opplevelser av kunst i feltet kunst for barn.

Det finnes innenfor de ulike kunstfeltene hele fagfelt som driver kvalitativ forskning og teoretiske drøftinger av barns kunstopplevelser i lys av kunnskap om både barn og kunst og i spennet mellom estetisk erfaring og barnekulturperspektiver. Hvilken plass har denne kunnskapen i et kunstfelt som dytter barna foran seg i medvirkningens navn? Når kunstfeltet velger å la barn gi stemme til sine opplevelser, men unnlater å se disse i sammenheng med eksisterende kunnskap i feltet, gjør de både barna og seg selv en bjørnetjeneste.

Å gi uttrykk for sine umiddelbare opplevelser er ikke nødvendigvis det samme som medvirkning. Å gis muligheten til å tilegne seg inngående kunnskap om et verk, for siden å få hjelp til å kontekstualisere verket og opplevelsen sammen med en voksen gir barnet muligheten til å medvirke i diskusjonen av kunst for barn på en helt annen måte. I et slikt perspektiv kan barnejuryer framstå som en quick fix istedenfor egentlig maktkritikk.

Hvilke barn får komme til orde?

En siste felle man står i fare for å gå i, handler om hvem som får anledning til å ytre seg. Gir man for eksempel mikrofonen til det stilleste barnet på bakerste rad, eller bare til den taleføre med hånda i været? Legges det opp til at de som har lite språk får uttrykke seg gjennom for eksempel tegning, eller forutsetter medvirkningen at man er velformulert og kan skrive godt? Får vi høre fra barn med ulike bakgrunner, eller er det en homogen gruppe vi har med å gjøre?

Når vi gir barn anledning til å medvirke i feltet kunst for barn, har vi et etisk ansvar ikke bare for å la dem komme til orde, men også for hvordan vi gjør det. At de føler seg trygge, er vel og bra. At vi vet noe om hvordan barn uttrykker seg og hva vi vil med meningene deres er minst like viktig.

Kunnskap og fordypning

Barns medvirkning må ikke erstatte fagkunnskap i feltet kunst for barn, men inngå i feltets ulike måter å være i dialog med sitt publikum på. I dag kan det virke som om barns deltakelse og publikumsutvikling er to sider av samme sak, og at voksne skyver barn foran seg i medvirkningens navn, istedenfor selv å ta ansvar for å tilegne seg kunnskap om hvordan barn tenker om og opplever kunst. Barns medvirkning og barns opplevelser bør ha en selvsagt plass i kunstfeltet, men kan ikke brukes ukritisk som en garanti for verken barns smak eller kunstneriske kvaliteter. Da er det fort gjort at barna bare blir brikker i de voksnes spill.

Medvirkning kan imidlertid være en kunstnerisk interessant og vesentlig erfaring for barn, lenge etter at mikrofonen er lagt ned i esken og pressen har gått hjem. Arbeidet med å inkludere barn i feltet kunst for barn handler om å gi barn muligheten til å oppleve kunst med utgangspunkt i seg selv og sine erfaringer, blant annet ved å gi dem tilgang til kunnskap om og fordypning i kunstfagene. Ikke bare én tilfeldig valgt klasse, eller noen få utvalgte barn, men alle. Å unnlate å anerkjenne det må i ytterste konsekvens forstås som et alvorlig tilfelle av ansvarsfraskrivelse.