Barnas Ultima-dag: Åj, et ønsketre!

Barnas Ultima-dag virket nesten forbausende håpefull. I koronaåret 2020 presenterte den forestillinger om fremtidsdrømmer, om kunst som kilde til vennskap, og om å komme i kontakt med naturen ved å skape sine egne lyder i fellesskap.

Hemmelige skatter

Hvor viktig er det egentlig for en samtidsmusikkfestival for barn å synes som festival? Årets versjon av Barnas Ultima-dag, der festivalen gir plass til møter mellom barn og samtidsmusikk, fremsto nesten som litt hemmelig hvis man ikke oppsøkte den.

«Å, Wish Tree,» utbrøt to tenåringsjenter som gikk forbi drømmetrærne til Yoko Ono. Trærne sto plantet i potter på plassen utenfor nye Deichman i Bjørvika. Jentene hang opp lapper, men de ante kanskje ikke at de hadde støtt på Ultimafestivalen.

Ikke-planlagte  møter

For egen del var det først da jeg hadde kommet ned trappa på Deichman at jeg klart og tydelig oppdaget at Barnas Ultima-dag (BUD) foregikk der. I installasjonen Havlyd, der en blackbox var forvandlet til en slags mørkglitrende undervannsverden, så jeg en familie som hadde gått inn i det litt glisne lokalet og virket rådville – inntil de fikk tilbud om å lage sin egen lyd.

Disse ikke-planlagte møtene med Ultima-programmet har en verdi i seg selv. Og kanskje er det urimelig av meg å henge meg opp i spørsmålet om synlighet, for smittevernet la sikkert en hel del begrensninger. Alle arrangementene på årets barnedag var i tillegg utsolgt. Men det er uansett synd at ikke enda flere blir introdusert for barneutgaven av festivalen, som også i år hadde sterke programposter.

Mye is og mye varme

De to skuespillerne i Amors varme, en opera for barn i alderen 0–3 år, synger og danser som to synkrone barokke vesener. Uten et ord får de frem at de er venner.

Operaen er skrevet av Christina Lindberg, som blant annet stod bak babyoperaen Korall Koral (2009), en opera som er blitt spilt både i Norge og utlandet det siste tiåret. I Amors varme er det kontrastene mellom varme og kulde, og mellom det nære og det utrygge som fremheves. Kulissene er malt i kjølig blått, en farge som går igjen i kostymene til de to danserne. Historien er enkel: To venner hjelper hverandre ut av hvert sitt fall gjennom sang.

Ved hjelp av den dukkeaktige koreografien og de enkle, trillende fragmentene til komponist Eivind Buene, kommer forestillingen innom imponerende mange grunnleggende og viktige følelser. Man får en fornemmelse av at babyene fanger opp stemningen på måter vi voksne kanskje ikke selv er i stand til å gjøre: Babyene jeg så forestillingen sammen med formelig gispet i spenning og forventning i møte med lydene og synsinntrykkene.

Sanger som plaster

Det var også en luksus å få oppleve babyoperaen i en så liten forsamling. Bare fire babyer var til stede på forestillingen jeg var på, noe som ble regnet som utsolgt. Innenfor kulissene får man en følelse av å være på konsert hjemme i stua til noen, og for barna er det åpenbart effektivt å komme så tett på.

Særlig klimakset i forestillingen, der de to danserne faller og slår seg i svært sakte bevegelse, så ut til å bergta det unge publikummet. Den enkle gjentagelsen av fallet og koblingen av inderlig sang med noe så prosaisk som at noen tar på et plaster og en bandasje, lot til å fascinere babyene dypt.

Komponist Eivind Buene har i Amors varme basert seg på et fragment av Henry Purcells arie fra Kong Arthur. En lur, liten vri er lagt inn ved å gjøre passasjen med de to fallene til den delen av forestillingen der vi får høre trøstende solosang og klassiske versjelinjer i løpet av den 20 minutter lange forestillingen.

Synger barnas drømmer

I verket Dreams Of Our Future har komponist og sanger Sofia Jernberg gjort om Oslo-barns drømmer og håp til sangtekster. Ballonger fastmontert på skolepulter utgjør den sceniske rammen for verket. Men like viktig er en stor skjerm der ordet «Fremtid» står skrevet i regnbuefarger, etterfulgt av setningen «når jeg blir voksen vet jeg ikke hva jeg skal bli». Barna fremfører sangene sammen med Jernberg og improvisasjonsmusikerne Eivind Lønning, Ole Morten Vågan og Mette Rasmussen.

Dreams Of Our Future og den etterfølgende videoen Bird Party henger sammen. Verkets første fase vises under årets Ultima, forklarer sopranen Ariadne Greif via skjermen. Koronautbruddet gjorde at fremtidsdrøm-prosjektet, der barnas tekster blir scenekunst, måtte deles i to. Hensikten er at prosjektet skal ferdigstilles under neste års Ultima. Dreams Of Our Future/Bird Party er en forestilling som er åpen om sin egen ikke-ferdige form.

Dreams Of Our Future gir stor plass til tekst. Librettoen til Sofia Jernberg tar opp i seg barnas drømmetekster, og skjermen bak scenen gjengir budskapene i håndskrift. Denne kombinasjonen av konkrete budskap – som å stanse smelting av isbreene eller å stoppe krig – og en såpass abstrakt musikalsk form gjør meg litt usikker: Skal musikken si noe utdypende om disse budskapene? Eller skal den skape kontraster og motstand?

Dronning eller sykepleier?

Først og fremst forstår jeg musikken som en slags klanglig utforskning av drømmene barna har skrevet ned. Forestillinger om barn som fremtidshåp risikerer å bli klisjéaktige. Men at barna er fremtiden, er jo også sant. Ensemblet til Sofia Jernberg byr på motstand og dybde til barndomsdrømmene: I mørket på scenen går barna i følge etter Eivind Lønning og trompeten hans med klirrende små cymbaler. Barna klapper og tramper til frijazz-strekk. Det oppstår også roligere parti. Der sitter barna og skriver mens Vågans rungende bue over kontrabassen møter Jernbergs fyldige vokal.

En stund tar jeg meg i å lete etter noe originalt i de mange tekstene, som mest av alt ligner helt normale barneønsker. Men det er neppe litterær overskridelse som er hensikten med verket. Det Dreams Of Our Future fint får frem, er at barnas fremtidshåp er skjøre, og at de fort glir over i det umulige, eller i ønsket om å spole tiden tilbake.

Det blir også tydelig at barnas drømmer speiler voksnes forestillinger. Ei jentes drøm om å bli dronning eller sykepleier slår meg som talende for tida vi lever i. Det som kanskje fremstår som å følge individuelle drømmer tar ofte opp i seg – og avhenger av – det kollektive. Her gjengis ønskene nettopp i et felleskap, med barnas blikk og uten at noen feller dommer.

Den økologiske drømmen

Etter Jernbergs verk forlater både barna og musikerne scenen. Det videobaserte verket Bird Party av sopranen Ariadne Greif og filmfotograf Caroline Stucky, spilles av for tom scene. Musikerne fortsetter å spille med fra galleriet, barna sitter bakerst i salen.

Overgangen mellom de to delene skaper en brå pause, men den viser seg å være nødvendig, for delene fungerer best separat fra hverandre: Utforskningen av Oslo-barnas drømmer på scenen – med barna til stede – og den økologiske drømmen i Bird Party på skjermen.

Samtidig går forestillingen fra en alvorstynget atmosfære, til en lettere, mer humørfylt og lys film. I videoen går en syngende Ariadne Greif, virkelig ut i naturen, der hun vandrer rundt i grønne og frodige omgivelser, akkompagnert av et kor av fuglelyder.

Greifs vokal gir meg følelsen av sakral kirkemusikk, og til tross for at det lurer noen farer i bakgrunnen, opplever jeg at verket fremstiller naturen som en mulig lykketilstand. I programteksten nevnes også naturens tilbakekomst under koronanedstengningen eksplisitt som et håp og en mulighet. I New York, hvor  Greif bor, kom våren samtidig med lockdown og gjorde at fuglesangen overtok byens lydbilde totalt.

I Bird Party finnes innslag av barn utkledde som dyr, plystring og hvite ballonger. Etter hvert glir fuglelydene over i latter, og til slutt kommer en drivende trommeloop, mens barna danser i skogholtet på skjermen.

Ut av voksenheten

Verket avsluttes med en oppfordring til salen om å reise seg og danse. Salen er fylt opp av et mistenkelig voksent publikum. Vi voksne danser stivt, og det oppstår småpinlig stemning, men i denne sammenhengen er jeg svak for grepet. Å måtte danse tvinger oss ut av den stillesittende voksenheten vår, av betrakterrollen. Det gjør oss som sitter i salen delaktige sammen med barna. De kommer tilbake på scenen i finalen og kan se de voksne danse.

Det er mulig jeg trekker denne tolkningen vel langt, men et øyeblikk lurte jeg på om ikke dansen rykket oss litt ut av den samme voksenheten som avkrever barna skråsikre svar på hva de skal bli når de blir store – og at Bird Party avsluttet med et lite hint om at heller ikke vi har vondt av å tre ut av rollene våre. Og at budskapet «Når jeg blir voksen vet jeg ikke hva jeg skal bli» også kan være åpent og drømmende.