Barnemusikk med ekko fra foreldregenerasjonen

Hva definerer barnemusikk i 2025? Dagens barnemusikk speiler ikke bare barnas verden, men også den voksne musikken de er omgitt av. Står barnemusikken faktisk på egne ben, eller er den i ferd med å bli en forlengelse av populærmusikken? Lager vi egentlig musikk for barn – eller for voksne som har barn?

I denne anmeldelsen ser vi nærmere på tre av de nominerte til Spellemannprisen: Bukkene Bruse på Badeland, Badebygjengen og Vulkanmysteriet og Planetpatruljen 2024.

Musikalsk lappeteppe

DJ MøMø Presenterer Bukkene Bruse på Badeland er et musikalsk lappeteppe som spenner fra tradisjonell filmmusikk til låter som har fått sitt eget liv langt utenfor filmens sfære. Spesielt har låta Badebussen gått sin seiersgang både på hitlister og i kulturdebatter det siste året, og splittet folket mellom dem som mener det er en gøyal og uskyldig låt, og dem som mener at det ikke er lov å bade med tissen ute – eller i hvert fall ikke å synge om det.

Filmmusikken, presentert av “DJ MøMø”, men i stor grad komponert av Stein Johan Grieg Halvorsen og Eyvind Andreas Skeie, er gjennomgående leken, med swing/ragtime-jazz, blåsere, spennende a cappella-arrangementer, en liten blues og et innslag av Grieg-metal. Som helhet lykkes den i å skape et gjennomført og distinkt lydbilde – men står i sterk kontrast til de andre låtene i filmen, som spriker langt bredere inn i et mer kommersielt poplandskap.

Disse låtene kan til tider føles påsydde filmen, og enkelte scener fungerer nesten mer som musikkvideoer for de populære låtene. Hvilken rekkefølge man opplever dem i – albumet eller filmen først – kan gi en slags høna-og-egget-opplevelse. Ta for eksempel punk-låta Mine Hender Brenner av Blomst. På albumet virker den fullstendig malplassert, med en tekst om strekkmerker som strekker seg fra hjertet til lungene. I filmen derimot, gir den mer mening – her spilles den fra en bilradio, som en del av omgivelsene karakterene befinner seg i. Denne sjangermiksen gjør prosjektet både ufokusert og ekstremt fascinerende på samme tid.

Afterski med ungene

Humoren i tekstene svinger mellom absurde onomatopoetika og bæsj-tiss-promp, og lander stort sett på en ganske umoden, barnslig humor – noe som i seg selv ikke er et problem, all den tid det er ment for barn. Kråke-rap, fremført av Samsaya, Myra og Alexandra Gjerpen, er et godt eksempel på denne balansen. Låta har en beat som umiddelbart leder tankene til Britney Spears-versjonen av I Love Rock ‘n’ Roll, om den skulle vært covret av tre kråker. Flere av de mer poppete låtene på albumet låner tydelig fra en voksen, musikalsk referanseramme. Vi voksne kan nikke gjenkjennende – uten at vi nødvendigvis er den tiltenkte målgruppen.

Mot slutten av albumet finner vi Hæljetur av “DJ MøMø” og Hagle – en låt som tar malplasseringsprisen med god margin. Her dukker det klassiske grepet opp med å basere deler av refrenget på enkel “oooh”-ing, et sikkert triks for å gjøre låta lett å synge med på, uansett hvor høy promillen måtte være. Det er også den eneste låta på albumet som ikke er med i filmen, noe som nesten føles som en forspilt mulighet – mest av alt av ren nysgjerrighet. Der Badebussen i det minste er konsekvent med filmens humor, er Hæljetur en reinspikka festlåt som kunne sklidd rett inn i en afterski-spilleliste. På et album der sjangerrammen allerede er vid, skiller denne seg likevel litt for mye ut, og står igjen som et merkelig vedheng heller enn en naturlig del av prosjektet.

Landstreff eller badeland?

Musikalsk er Badebussen en vanvittig fengende låt som lett kunne sklidd rett inn i katalogen til Lauritzen eller Ballinciaga. Sistnevnte forbindes ofte med russemusikk, noe som gir en interessant dynamikk i filmen: en fest i en rullende buss, bare at denne er på vei til Badeland, ikke landstreffet i Stavanger. Assosiasjonene er kanskje utilsiktede, men uunngåelige når vi ser en gjeng feste i en kjørende buss til en beat tett opp mot norsk partymusikk. Den absurde, tidvis meningsløse teksten gjør den enda mer uforutsigbar – og nettopp derfor uimotståelig catchy. Det er rett og slett gøy å synge-rope med på refrenget.

Badebussen har skapt debatt, men låta i seg selv er ganske uskyldig – og neppe drøyere enn det barn allerede eksponeres for i det de går online. Fenomenet minner om Baby Shark eller Schnappi, barnelåter som har slått an langt utover målgruppen. Forskjellen er at Badebussen ikke er en tradisjonell barnesang, men en speiling av moderne norsk pop, der teksten er tilpasset barn, men produksjonen kompromissløs. Vanligvis er barnepop mer innpakket og justert for målgruppen, men denne føles som en låt laget for barn uten å høres ut som det. Frisk, utypisk – kanskje til og med litt vågal – men helt harmløs. Hadde hele albumet vært i denne stilen, kunne det virket som et desperat ungdomsfrieri, men i denne dosen treffer det perfekt.

Bukkene Bruse på Badeland plukker opp stafettpinnen fra filmer som Terkel i Knipe i måten musikken både er catchy og effektiv til å bygge karakterer – riktignok i en mer barnevennlig innpakning. Samtidig ligger det et interessant paradoks i spillet mellom tekst og musikk. Tekstene gjenspeiler ofte en barnslig toalett-humor, mens musikken, både filmmusikken og originalmaterialet, er sofistikert og leken. Det er denne spagaten som gjør at musikken lander et sted mellom barnekaos og bevisst sjangerlek. Ikke alt treffer like godt, men når det gjør det, er det med et brak.

Scandipop for hele familien

Badebygjengen og Vulkanmysteriet er et musikkeventyr som kombinerer sprudlende pop-produksjon med en enkel historie om fantasiens grenseløshet. Gjennom en blanding av historiefortelling og musikkinnslag følger vi Max og Mira gjennom en dag i Badebyen, der de er overbevist om at de har funnet en vulkan i skolegården. Med et barnlig verdensbilde der alt kan være et eventyr, forvandles små, dagligdagse hendelser til store, episke øyeblikk.

Musikalsk er dette et helstøpt prosjekt. Scandipop-estetikken er gjennomgående – mye av det instrumentale kunne like gjerne vært låter av Gabrielle, Sval eller Michelle Ullestad, om man skiftet ut tekstene. På samme måte som Bukkene Bruse, opererer Badebygjengen på flere nivåer — enten det er bevisste nikk eller tilfeldige likheter, har musikken et eget lag av referanser som gjør den engasjerende også for foreldregenerasjonen. Barna får en fengende og leken opplevelse, mens vi voksne sitter igjen med en ekstra dimensjon av gjenkjennelse og nostalgi.

Fravær av tiss og bæsj

Samtidig skildrer Badebygjengen barndommens fantasi på en helt annen måte enn Bukkene Bruse. Her er det ingen tiss-og-bæsj-vitser, snarere et fokus på hvordan barn ser verden som full av muligheter. En skolevei kan plutselig bli starten på en reise til Madagaskar, og en hjemvei kan fylles med eventyr – klatring i trær, ringstikka på naboen.

Denne fantasien forsterkes av albumets struktur. Frokost setter opp eventyret – en dag der foreldrene er kelnerne på barnas restaurant og alt kan skje. Underveis besøker vi daglige milepæler: skolevei, naturfag, storefri, hjemvei, middag. Småting voksne knapt legger merke til, men som for barn er store happenings fulle av muligheter. Avslutningen, Rett før jeg sovner, er en nydelig sang som reflekterer over alt barna ennå ikke vet: Hvorfor er vinter før vår? Hvorfor er bestefars øyenbryn så store? Hva er i den rare boksen oppå skapet? Denne låta transcenderer målgruppen sin, selv med denne barnlige teksten: Fin nattasang for barna, vemodig sang om tapt uskyld for de voksne.

Brå overganger og løse tråder

Likevel er det noen detaljer som kunne gjort Badebygjengen og Vulkanmysteriet mer helhetlig. Overgangene mellom fortellerstikk og låter er ofte brå, med plutselige stopp før en sang starter, snarere enn en mer naturlig flyt. Musikalsk har albumet en tydelig stil, men det mangler melodiske motiver eller temaer som binder det sammen. Jeg savner dette mer her enn i Bukkene Bruse, nettopp fordi melodiene er så sterke i utgangspunktet.

Også fortellerteknisk er det noen løse tråder. Kalle får en hel sang om sin kjærlighet til bøker, men dette trekkes aldri inn videre i historien – en tapt mulighet til å gi karakterene mer dybde. Flere låter introduserer ideer som kunne fått en naturlig tilbakekomst senere, men forblir enkeltstående øyeblikk.

Men dette er detaljer i et ellers svært solid prosjekt. Badebygjengen og Vulkanmysteriet kombinerer en eventyrlig historie med fengende musikk som både barn og voksne kan glede seg over. Prosjektet er så gjennomført at dets største svakhet er at det ikke er større og lengre. Dette hadde fungert strålende som en fullverdig musikaloppsetning – enten på scenen eller i Den kulturelle skolesekken.

MGPjr møter miljøvern

I de nominerte låtene fra Planetpatruljen fortsetter eventyrene til en gjeng med barn som lærer bort miljøvern og viktigheten av å ta vare på planeten. NRK-serien, som nå er inne i sin tiende sesong, bygger på idéen om at man aldri er for liten til å gjøre noe stort, og at alle kan og bør gjøre litt. Gjennom tilbakevendende karakterer og fengende, lettfattelige låter, forsøker programmet å gjøre bærekraft og naturvern tilgjengelig for de yngste seerne. De seks låtene som er nominert – Familiedyr, Vi er mat, Halloween, Oksygen, Vinterdyr og Kom deg ut – ble utgitt i 2023 og 2024.

Musikalsk sett er dette nok et eksempel på barnemusikk som kan føles laget av – og til en viss grad også for – oss i millennial-generasjonen, med klare hint til MGPjr-bidragene fra 2000-tallet. Kanskje vi rett og slett kan kalle det en NRK-sjanger? Som hos de andre nominerte er produksjonen leken, men her preges den av en naiv optimisme. Lydbildet er polert, yndig og lett, med en lys og oppløftende kvalitet. Låtene følger en lik oppbygning, der energien gradvis bygges opp rundt enkle, fengende refrenger. I likhet med Bukkene Bruse og Badebygjengen, treffer det en slags nostalgi-nerve, enten det er bevisst eller ikke – denne gangen som ren NRK-nostalgi.

Fengende, men funksjonelt

Tematisk har denne musikken en tydelig pedagogisk funksjon. Halloween handler ikke bare om utkledning og godteri, men også om hvordan flaggermus sover opp ned og bruker hørselen til å se. Oksygen lærer barna at vi får oksygen fra planter og trær, og Vinterdyr tar for seg hvordan dyr overlever vinteren. Dette er ikke musikk som bare skal underholde – den har et klart læringsmål. I mer klassisk barnemusikkstil er det også innslag av lekne effekter – som når en låt plutselig drar inn en kontrabass fordi teksten nevner en kontrabass. Det er en enkel, men effektiv måte å holde på oppmerksomheten og snike inn enda mer læring i miksen.

Og her kommer kanskje utfordringen med Planetpatruljen 2024. Selv om låtene er både fengende og godt produserte, er det vanskelig å si hvorvidt dette er musikk barna vil sette på selv, utenfor den pedagogiske NRK-rammen eller i skolesammenheng. Kanskje tar jeg feil, og kanskje setter barn gjerne på Oksygen på repeat (den er jo veldig catchy!). Men sammenlignet med for eksempel Badebygjengen, som skaper en hel verden og lar fantasien løpe fritt, føles Planetpatruljen mer som funksjonsmusikk.

Gjennomført produksjon, begrenset variasjon

I tillegg er det en påfallende homogenitet i produksjonen. NRK har et kultur- og samfunnsoppdrag i å speile bredden i barnemusikken, men Planetpatruljen holder seg tett til en formel der rytme, bevegelse og energi er i fokus. Det er litt sjangermessig variasjon her – noen låter trekker mot pop, andre mot hiphop – men alt virker tydelig tilpasset hopping og dansing. Det er ingenting galt i det, men det kunne vært interessant å se et prosjekt som dette eksperimentere mer med en uttrykksmessig bredde. Kanskje en vise, en ballade eller noe mer dramatisk kunne gitt variasjon i uttrykket og åpnet opp for en annen type lytting?

Når det er sagt, er dette et velprodusert og profesjonelt gjennomført prosjekt. Barna som synger er fantastiske, og produksjonen er strøken. Det er musikk som gjør jobben sin godt, selv om den kanskje ikke alltid treffer like hardt som de andre nominerte — i hvert fall ikke hos meg.

Lyden av foreldrenes oppvekst

Når vi ser disse tre prosjektene samlet, er det slående hvor forskjellige de er – ikke bare i uttrykk og innhold, men også i hvordan de skildrer barns fantasi og opplevelsesverden: Badebygjengen omfavner den grenseløse kreativiteten. Bukkene Bruse på Badeland har derimot en mer kaotisk tilnærming til barnas verden. Planetpatruljen er på sin side mer pedagogisk.

Men det kanskje mest interessante, sett i et større perspektiv, er hvor godt dette treffer voksne – særlig oss som har vokst opp med den samme musikalske referanserammen som dem som har skapt disse tre prosjektene. Det klaffer overraskende godt hos meg, en 32 år gammel mann. Ikke fordi det er laget for meg, men fordi det speiler mye av den musikken jeg selv vokste opp med. Referanser til moderne norsk Scandipop og festmusikk, throwbacks til 2000-tallet, nostalgiske produksjonsvalg og bevisste eller ubevisste likheter med låter fra de siste tre tiårene, gjør at denne barnemusikken treffer en nerve jeg ikke hadde forventet.

Lager vi egentlig barnemusikk, eller lager vi musikk for voksne som har barn? Det er vanskelig å ikke se en syklus i dette – dagens barn vokser opp med musikk som bærer lyden av foreldrenes oppvekst. Barnemusikk har alltid vært formet av voksne, men skillet mellom voksen- og barnemusikk har aldri vært mer utvisket. Tidligere føltes barnemusikken som en egen sjanger – nå glir den sømløst inn i populærmusikken.

Anmeldelsen fortsetter under annonsene.

En titt i den musikalske spåkulen

Til tross for sjangerbredde er variasjonen i uttrykk relativt begrenset. Nesten alt er rytmisk drevet, energisk og laget for bevegelse, mens roligere og mer melankolske uttrykk er sjeldne. Dansbarhet prioriteres foran melodier som tidligere kunne vært mer akustiske og nedstrippede. Dette speiler utviklingen i voksenmusikken, der groove har begynt å ta større plass enn melodi.

Produksjonsmessig har barnemusikken aldri vært mer moden og sofistikert, men samtidig mister den noe av det umiddelbare og lekne som gjorde den distinkt. Den er rytmisk spennende, men melodisk forutsigbar. Teknisk imponerende, men sjeldnere sangbar. Laget for å få barn til å danse, men ikke nødvendigvis synge med.

Det store spørsmålet er kanskje hva fremtidens barnemusikk vil hente herfra. Vil neste generasjon lage barnemusikk som minner mer om 2020-tallets hyperpop og TikTok-produksjoner? Eller vil vi etter hvert komme tilbake til noe mer distinkt barneorientert? Uansett peker disse tre prosjektene på en utvikling der barnemusikk ikke lenger er en isolert sjanger – den er i stor grad blitt en tilpasning av voksenmusikk for en yngre målgruppe, der voksne lyttere også har blitt en faktor i regnestykket.