Barneteater mest for de voksne

«Til Fyret» skiller seg fra alt jeg har sett av norskprodusert barneteater på flere områder, og i en slik grad at mine vanlige anmelderkriterier måtte opp til revurdering. Forestillingen er uten tvil en forfriskende og radikal produksjon, selv om historien i seg selv ikke i utgangspunktet legger opp til dette.

Fortellingen sirkler rundt familien Ramsey, som befinner seg i et sommerhus ved kysten. James, den yngste sønnen, vil reise ut til fyret. Været er usikkert, og mens moren lar James leve i håpet om at de snart skal dra, forsøker faren å vekke James fra den naive drømmen. Det er samspillet mellom disse tre, den tiltakende, foruroligende stemningen som gjennom visuelle virkemidler langsomt bygger opp til katastrofen, og de mørke, eksistensielle undertonene, som er framtredende i «Klassikere for Kids» sin bearbeidelse.

En av utfordringene for meg som anmelder av denne uvanlige barneteaterforestillingen, var at jeg kun fikk øye på tre barn blant publikum. Så få barn er påfallende på en fullsatt premiére til en barneforestilling, og gjorde det vanskelig å få tatt «temperaturen» på barnas reaksjoner i møte med såpass annerledes scenekunst. Og et slikt barometer trengte jeg.

«Til Fyret» er nemlig nå-koser-vi-oss-barn-teaterets diametrale motsetning. Denne forestillingen snakker et annet og alvorligere språk. Men midt i fascinasjonen for motet gjengen bak «Til Fyret» viste, var det også noe som skurret i meg.

De voksnes tanker

På premiérekvelden ble forestillingen presentert av tekstforfatter Eirik Willyson allerede ute i foajéen, med en animasjonsfilm som introduserte barna (eller, i dette tilfellet de voksne) for forfatteren Virginia Woolf og den alvorlige, filosofiske tematikken. Allerede her får jeg en fornemmelse av produksjonens svakhet. Det er et originalt og morsomt grep å lage en animert informasjonsfilm som introduksjon til teaterforestillingen, men dessverre har filmen påfallende lite barnevennlig tekst og fortellervinkling. I tillegg, selv om dagens barn er vant til kjappe visuelle inntrykk, er tempoet i de filosofiske, eksistensialistiske tankerekkene om individets ensomhet i overkant kjapt. Er dette virkelig en måte å tenke og filosofere rundt ensomhet på som kommer barna i møte?

Sterk scenografi og visuell originalitet

Vel inne i Black Box’ minste sal, ligger scenografien synlig på scenen. Sommerhuset ved kysten er gjenskapt i scenografien på en fascinerende måte. Publikum ser et stort kvadrat av kunstgress utgjøre fremre del av spilleflaten, med et vindskjevt tre plassert i midten. På bakscenen ser vi rammeverket til et hus, med hvite forheng som kan trekkes i ulike retninger i stedet for vegger. En stor, gul gassballong er festet i en tråd foran på scenen, kanskje som et bilde på solen, og en gigantisk skumgummimaske som et foruroligende tegn til høyre på scenen.

Bærebjelken i «Til Fyret» er slik jeg ser det helt klart scenografien, laget av Hildur Kristinsdottir. Den utgjør en til fingerspissene gjennomført ramme, og er som en forundringspakke hvor stadig nye fasetter, bilder og idéer avdekkes etterhvert som forestillingen skrider fram. Illusjonen av øya er fullstendig troverdig; fra stormen som oppstår, lysrørene som utgjør rammeverket i drivhuset, solballongen, til far som røyker pipe men blåser såpebobler istedet for tobakksrøyk. Mors venninne, Lily, glir umerkelig inn og ut av fortellingen, og ved hjelp av fotoapparatet sitt dokumenterer hun stadig et glanset bilde av virkeligheten.

Evnen til å omsette det litterære stemningslandskapet til visuelle bilder, er grensesprengende kreativt og glimrende utført. Jeg har til gode å se en norskprodusert barneteaterforestilling som har trukket det visuelle og abstrakte formspråket så langt, og som er så kompromissløs og modig i sine valg. Enkelte av bildene er ekstremt vakre, og det minimalistiske lydbildet underbygger styrken i de visuelle bildene på en svært vellykket måte.

Men når alt dette er så bra, hvorfor er ikke forestillingen en fulltreffer?

Ikke sjelden kan en forestillings største styrke også romme en fallgruve som ikke har blitt tatt høyde for. Etter min mening har teamet bak «Til Fyret» skutt seg selv i foten i sin iver etter nettopp å utfordre sitt publikum. Sentrale ting er blitt glemt underveis. Kanskje kunne Hildur Kristinsdottir, hjernen bak konsept, regi og scenografi, trengt en sparringspartner og utfordrer når det kom til overordnet fortellerstruktur og dramaturgi? Det er sjelden man beholder utenfra-blikket med en så omfattende involvering i et prosjekt.

Å ta barn på alvor – hva innebærer det?

Det å møte barn på deres premisser, innebærer selvsagt å utfordre dem, slik det i aller høyeste grad blir gjort i «Til Fyret». Og det er glimrende. Men: Dagens barn, selv om de vokser opp i en ekstremt visuell tidsalder, selv om de skal imøtekommes på sine filosofiske grublerier, selv om man selvsagt ikke behøver å holde seg innenfor rammen av en lineær og overtydelig historiefortelling, selv om enhver ambisiøs scenekunstaktør skyr det krampaktig koselige, trygge og pedagogisk korrekte barneteateret –  barn er fortsatt barn. Det er en del alderstypiske grunnforutsetninger man ikke kommer unna, for eksempel når det gjelder barns ordforråd og evnen til å ta inn mange abstrakte filosofiske elementer etter hverandre. Da kommer du ikke lenger barna i møte, men går over hodet på dem.

Slik jeg opplever det, harmonerer ikke de eksistensialistiske tankene som formidles med barns måte og gruble og filosofere over liv, død og ensomhet på. Det er de voksnes tanker vi får presentert.

Og den foruroligende stemningen, som for eksempel Mors stadige og ekstreme latter, og Fars uforutsigbarhet, de plutselige bruddene mellom overdreven harmoni og en mørk, foruroligende stemning, blir ensidige i lengden. Det blir en anelse lettvinte virkemidler etterhvert, i hvert fall når målet med disse skremmende virkemidlene ikke alltid synes klart.

De voksne nærmest

En annen vesentlig svakhet er at skuespillerprestasjonene, med unntak av Mor (Maria Ramvi), er noe flate. I og med at forestillingens visuelle kvaliteter er så sterke, velter ikke karakterframstillingene hele korthuset. Men stykkets hovedperson James, spilt av svenskspråklige Jimmie Jonasson, blir som en parodi på en liten gutt. Et av mange mulige grep kunne vært å la James spilles av en barneskuespiller, en gutt på elleve-tolv år. Da tror jeg forestillingen ville kommet barna nærmere, og hatt en helt annen gjennomslagskraft hos målgruppen. Først og fremst mener jeg at kontrasten mellom en mer realistisk spillestil hos James, mot Mor og Fars karikerte, ville vært et grep som i seg selv kunne gitt fortellingen større berøringspotensiale.

«Til Fyret» har blitt en forestilling som nok ligger voksne, og især det teatervante segmentet av publikum, nærmere enn barna. Jeg tror absolutt det er en forestilling mange barn vil få mye ut av, og som vil resonnere lenge i dem. Men: Jeg tror ikke barna fanges i like stor grad av forestillingen som de kunne ha gjort hvis man ved enkle grep hadde gitt selve fortellingen en anelse mer kjøtt på beinet, og bearbeidet teksten i en tydeligere retning mot det barnepublikummet som skal og bør stå i sentrum.

Å ta barn på alvor, se dem, møte dem på deres premisser, er det mange kunstnere som har som mål og hevder å gjøre. Det er også uendelig mange måter å gjøre det på, men det er en større utfordring å gi seg selv enn man kanskje tror.

Sannsynligvis ville teamet bak «Til Fyret» vunnet mye på et tettere samarbeid med barna i sin målgruppe i arbeidet fram mot forestillingen. Men at vi i dette landet virkelig trenger produksjoner som våger å tenke så radikalt som det gjøres i her, er det heller ingen tvil om.