Boka «Tjuefire sju» gir et nytt og spennende perspektiv på tenårings-foreldreskap

«Vi må ta det livet gir oss».

Tjuefire sju er Taran L. Bjørnstads frittstående oppfølger til Uke 40, og fortsetter der forrige roman slapp. Da forlot vi attenåringen Even i det han tok valget om å bli alenepappa for sin nyfødte baby, ettersom babymoren er innlagt på lukket avdeling. Alle Evens andre planer for livet ble satt på vent.

Nyskapende

I Tjuefire sju er Even nå alenefar fullt ut, med våkenetter på gutterommet og barselgruppe med babysvømming i stedet for guttetur til Syden. Boka tar leseren med på det første året til babyen Emil. Den viser både det gode og vonde ved å være alenepappa, alle problemene som oppstår, men til syvende og sist handler fortellingen om kjærligheten Even har til Emil.

Livet som alenepappa gjør at alt annet blir vanskeligere. Det er verre å fortsette med klatringen, verre å håndtere familieproblematikk, og hverdagen er preget av konstant ensomhet. Men det er likevel en ting vi lesere aldri behøver å tvile på, og det er kjærligheten. Bjørnstad får virkelig frem at unge voksne menn også kan vise betingelsesløs omsorg for små barn. Det gjør at boka blir et godt og nyskapende bidrag til unge voksne-kategorien ved å sette et annet kjønnsperspektiv i sentrum.

18 år gammel videregåendeelev blir alenefar

Even sitt liv blir snudd helt på hodet, og hans ønsker og behov blir kjapt sekundært i forhold til babyen Emil sine behov. Even opplever at hans plan om å bare klatring i et år, eller å dra i militæret, blir til en fiksjonell framtid.

Nå vil han først og fremst være far for resten av livet, tjuefire sju. Dermed får leseren være med i en prosess hvor Even må på nytt finne ut hvem han er, og hva han vil at skal definere hans framtid.

Fra å være en typisk videregåendeelev, hvor alt handler om nuet, til å alltid måtte planlegge og ta vare på noen andre, er stor overgang. Leseren får følge hans indre konflikt med å håndtere en mangel på frihet som han selv beskriver det:

– Når man har barn, er det null frihet, sier jeg.
– Alt handler om Emil. Om han er sulten eller mett, trøtt eller våken. Emil bestemmer om jeg får trent eller ikke. Sovet eller ikke.

Den samme, men annerledes

Den ene delen av den tidligere Even som han prøver å bevare, er klatringa. Før babyen kom, var planen å bruke året etter videregående på å klatre, og blant annet komme seg til EM. Det viser seg også å være vanskelig. Bare å komme seg til hallen blir en prøvelse, både å finne tid og skaffe barnevakt. Og problemene stopper ikke der: Når han først kommer seg til klatreveggen, er fokuset for dårlig, flyten er ikke-eksisterende og det er kun kjeft å få fra treneren.

Likevel er målet om å komme med på landslaget til EM i klatring, og han vet jo at «objektivt sett er jeg bedre enn dem». Det er noe som flere kan relatere til. Selv om ikke alle må ordne opp med en baby, så er problemet med å ikke strekke til, og ikke kunne prioritere godt nok en gjenganger.

Likevel om problemet med manglende tid fortsetter som tematikk gjennom hele boka, ser vi at Even vokser med utfordringene og finner noen gode løsninger. Det er løsninger som inkluderer både hvem har var, og hva han likte, og den som han er nå, som for eksempel løpeturer med Emil i vogna. «Det kjennes som om jeg er litt meg selv igjen, for første gang på lenge.»

Ung fyr i dameland

Et annet interessant problem i Tjuefire sju er at «… alt rundt babyer handler om damer. Babyer er dameland med dameestetikk». Det gjør ikke akkurat Even sitt problem rundt hvem han er og hvordan han skal være en god far for Emil enklere å navigere. Men om ikke annet fører det til noen interessante situasjoner og diskusjoner som ikke ville eksistert i samme grad dersom det var fra mors perspektiv.

Etter hjemmebesøk fra helsesykepleier får Even råd om å dra på barselgruppe, hvor hans automatiske magereaksjon er «skjer ikke». Likevel, ønsket om å være god far tar ham til et første møte med barselgruppen. Her blir ensomheten i hans situasjon enda tydeligere. Han er den eneste faren, og den eneste under 30.

Det er ikke en urealistisk situasjon. Noen menn blir foreldre i ung alder, og noen også alenepappaer. Akkurat derfor er fortellingen om Even så viktig. Den viser at unge alenefedre eksisterer, og starter en selvstendig diskusjon som fremhever unge fedre. Det er bedre enn en diskusjon hvor unge mødre og unge fedre blir satt opp mot hverandre.

Bra balanse

Balansegangen mellom å skrive en roman som ønsker nye lesere velkommen, samtidig som den skal være en oppfølger, er ikke enkel. Dersom det blir for lite informasjon, slik at nye lesere ikke klarer å holde følge, blir ikke boka selvstendig. Dersom det blir for mye oppramsing av forløperen, vil en rekke lesere som alt har lest Uke 40, synes at det mangler flyt i boka. Akkurat denne balansegangen har Bjørnstad funnet, ikke minst gjennom de mange indre samtalene Even har med seg selv.

Vi får et godt innblikk i hvordan Even tenker og reagerer, både på godt og vondt. Vi følger ham i øyeblikk av utslitthet, i øyeblikk av sinne og i øyeblikk hvor han angrer på hvordan han reagerte kun sekunder tidligere. Bjørnstad får skapt en realistisk hovedkarakter med dybde. Even er lett å bli glad i.

Et liv, ikke en handling

Med kapitteloverskrifter som enkelt beskriver situasjonen Even befinner seg i, som «Iben», «Hani» eller «Barselgruppen», får vi også en rekke ulike plotlines i løpet av boken. Det er alt fra kjærlighetslivet som ung far til hans forhold til klatringen. Et mangfold av slike mini-narrativ kunne blitt rotete, men her har de en verdi. Jeg opplevde det heller slik at historien skildrer et liv, framfor en fortelling sentrert rundt en handling.

Mangfoldet av mini-narrativer bidrar dessuten til et godt driv i boken, hvor man aldri befinner seg i en situasjon for lenge. Det kan også leses som en mer realistisk historie, framfor andre Hollywood-lignende fortellinger hvor fortellingen er sentrert rundt et eneste hoved-narrativ. Realismen bidrar også til å øke betydningen til Tjuefire sju, da det viser at det er sjeldent en handling skjer isolert fra mange andre.

Om en ung voksen, for unge voksne

Boka treffer godt lesere i slutten av tenårene. Først og fremst fordi handlingen er så uløselig knyttet til overgangen mellom videregående skole og voksenlivet. Tematikken er for «voksen» for de yngste ungdommene, samtidig som det heller ikke er en «voksen» bok. Og det er derfor en ung-voksen kategori er såpass viktig. Det vil gi mer plass til historier som Uke 40 og Tjuefire sju, noe jeg tror mange vil tjene på.

Bjørnstad har også klart å formidle historien slik at en ung-voksen leser kjenner seg igjen. Som nevnt, det er en god driv i boka som gjør den enkel å fortsette å lese. Samtidig er den skrevet på en enkel måte, som jeg mener fører til at det ikke virker som en bedrevitende voksen som forteller. Heller en historie om en ung voksen, skrevet for unge voksne.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Genialt eller lettvint valg?

Tjuefire sju ender brått etter et høydepunkt der Evens evne til å være far blir satt på prøve. Ved den brå slutten er det mange spørsmål som blir liggende uten tydelige svar. Det kan være et bevisst valg for å forsterke budskapet, om at når kniven er mot strupen, vil alt annet enn Emil bli uviktig for Even. Men det kan også være en lettvint løsning for å unngå å finne realistiske løsninger: Her er jeg usikker. Og jeg som leser er heller ikke sikker på hva mine tanker rundt slutten er.

Men hvis de uløste narrativene er et hint til en tredje bok om Even og Emil, så er jeg stor fan. Jeg tror Bjørnstad har mer å si, og Evens historie er en historie jeg gjerne vil høre mer om. Det er to viktige bøker skrevet, som mange kan finne verdi i å lese.