Børs og festival

Barnebokfestivalen 2017 er tredje år forlagsbransjen går sammen om å arrangere barnebokfestival i Oslo sentrum. Forlagene skriver de vil «feire barneboka og de unge leserne». Hele festivalen er gratis og åpen for alle, og gjestene loves «en hel masse herlige, underholdende, morsomme og spennende programposter».

Festivalen hadde et fagprogram, men at barna sto i sentrum, ble tydelig markert av at det på Sehesteds plass, som for anledningen badet i sol, var satt fram en gullmalt og fløyelskledd kongestol ungene kunne fotograferes i. Noe av det spennende var at flere av de største forlagshusene, Cappelen Damm, Aschehoug og Gyldendal, åpnet lokalene sine for festivalen. Det var kanskje ikke helt som å komme inn i sjokoladefabrikken, men i hvert fall var det gråpapirkledde gulvet hos Aschehoug bestrødd, ikke bare med fargestifter, men med små hauger av sjokolade.

Kjøpepress fra «motvillige kapitalister»?

Når vareprodusenter arrangerer festival, er det ikke overraskende om det er et visst kjøpepress. Bokbransjen lever riktignok i en spenning, skal vi tro sosiologen Laura J. Miller. Forlag og bokhandlere er kommersielle aktører som er forventet å være drevet vel så mye av idealisme og kunstnerisk ethos, som av profitt. Dette spennet gjør mange i bokbransjen til «motvillige kapitalister», slik Miller beskriver dem i boka med samme tittel (1). Der ser hun på hvordan framveksten av bokhandlerkjeder skaper både motvilje og effektiv kapitalisme.

Et konkret eksempel på dette spenningsforholdet finner vi i Klassekampen et par dager etter festivalen (2). Her uttaler Heidi Marie Kriznik, leder av Den norske Forfatterforening, seg kritisk til at Cappelen Damms bokhandlerkjede, Tanum, fra nyttår har inngått avtale om å selge bøker på Coop. At vi kan kjøpe bøker sammen med brød og andre handlevarer, har noen positive sider, sier hun. Samtidig er hun redd for at det vil gjøre oppmerksomheten om bestselgere enda mer uttalt og bidra til en uheldig kommersialisering av hele bokbransjen, hvor breddelitteraturen blir lidende.

Helhetsinntrykket fra Barnebokfestivalen 2017 var at norske forlag er langt mindre kremmeraktige når de arrangerer barnebokfestival enn når de driver bokhandler. Barnebokfestivalen strakk seg over tre dager, torsdag og fredag var for «barnehagebarn, småskolelever og ungdommer». Lørdag var satt av til «spennende arrangementer for enhver smak», og det ble satt publikumsrekord.

Varierte innslag

En av de kremmeraktige innsiktene i bokbransjen, er at høyt salg avler høyere salg. Høyt salg av en barnebok trekker også publikum til festivalarrangementer knyttet til populære bøker.

Smart nok hadde festivalen også lagt barneshowet om Bjørn F. Rørviks suksesshistorie De tre bukkene Bruse som begynner på skolen som første arrangement på lørdag. Det var fullt da vi kom. Men vi i den avviste røkla spredde oss dermed rundt til de andre arrangementene. Selv havnet vi hos Aschehoug, hvor vi ble sittende gjennom tre ganske ulike arrangementer om tegning og illustrasjon.

I tillegg til gratissjokoladen kunne ungene la seg imponere over hvordan illustratør Hans Jørgen Sandnes tegnet med flytende sjokolade og lagde figurer av ungenes kruseduller. Av forfatter og illustratør Line Renslebråten lærte ungene ikke bare at vi har klart å utrydde en mengde rare og morsomme dyr. De fikk også være med på en liten mester-lærling-øvelse når Renslebråten steg for steg ledet dem gjennom hvordan de skulle tegne dyrene hun fortalte om. Med forfatter Pia Strømstad og illustratør Flu Hartberg fikk barna lov til å høre og snakke om bæsj i en hel halvtime, og Hartberg tegnet på barnas anvisning dotyper som neppe noen gang blir satt i produksjon. Barna fikk slik møte tre barnekunstneriske arketyper, virtuosen som så ut til å gå på ren inspirert improvisasjon, den pedagogiske håndverkeren som møysommelig og teknisk bygde opp figurene og viste fram hva hun gjorde, og de spøkefulle rebellene som gledet seg selv og sitt publikum ved å trosse småborgerlige regler for skikk og bruk.

Forelder, forbruker eller kulturbruker?

Alle på scenen var aktuelle med nye barnebøker, men det var ikke lett å merke noe press om å kjøpe bøker. Verken Renslebråtens Dyrene som forsvant eller Strømstad og Hartbergs Rett i dass er utgitt på Aschehoug, hvor de ble presentert. Kanskje dette samarbeidet om scener bidrar til at selve innholdet kommer i sentrum.

Ikke at det ikke var butikk. Treåringen, som hadde dannet fortropp til Albert Åberg-forestillingene på Cappelen Damm, fortapte seg, i likhet med femåringen og seksåringen, i den provisoriske salgsboden som var oppstilt på vei til forestillingen. Men ikke mer enn at de fornøyde forlot den tomhendte for å følge med strømmen ned trappa til lokalet hvor det svenske ensemblet presenterte ti-minutters forestillinger om Alfons. Det var en enkel og fortellerdrevet forestilling, uten mye effekter som ungene fikk overvære. Verken her eller hos Aschehoug ble det demonstrert dramaturgiske nyvinninger, men godt formidlingshåndverk. Ingen av barna så ut til å ha problemer med å skjønne svensk, og basert på forestillingen, kan NRK muligens se sitt snitt til å tjene penger på sparte dubbeutgifter.

Vi snakket med noen foreldre som klaget på kjøpepresset, men det var få handleposer å observere. Kanskje skyldes det at også foreldre som tar med seg barna på kulturarrangementer, befinner seg i et spenn som likner forlagenes, spennet mellom å være forbruker, forelder og kulturbruker.

Det finnes ingen sosiale arenaer uten moralske koder, og Barnebokfestivalen er intet unntak. Hvor ligger moralen her? Er det umoralsk av forlagene å presse produkter på de besøkende, eller umoralsk av foreldrene å kjøpe noe til barna? Forbrukerantropolog Daniel Miller, argumenterer for eksempel for at også handling av rene forbruksvarer inkluderer en overskridelse av den tilsynelatende motsetning mellom næringsvirksomheters profittimperativ og den prisløse kjærlighetsmotivasjon som skal drive familien (3). Men i motsetning til om man skulle la være å gi kollekt i kirka, var det neppe noen foreldre som var redde for å få dratt sin moral i tvil om de unnlot å gi sin skjerv til Cappelen Damm i bytte mot en aldri så fristende Albert Åberg-figur. Snarere tvert i mot. Både forlag og foreldre styrker troverdigheten som kulturforvaltere og oppdragere når de demmer opp for kommersen.

Samlet sett var det ikke flere fristelser enn om turen skulle legges til Munch-museet og barna må hales gjennom butikkavdelingen på vei inn i lokalene.

Langsiktige virkninger

Å klandre forlag for å ville selge bøker, er som å klandre hunder for å bjeffe, men det er jo mulig å spørre om forlag er egnede som arrangører av litteraturfestivaler. Barnelitteraturfestivalen 2017 tyder på at svaret er ja. Festivalens har et interessant og variert program med bøker tydelig i sentrum, og både barn og foreldre så ut til å trives. Foreldre som tar med seg barn på slikt, mener med stor sannsynlighet at bøker er viktige og bra for barn. For forlagene er det essensielt at mange tenker slik, og på lang sikt er det ikke umulig at en vellykket festival skaper ringvirkninger som langt overgår det forlagene taper på at de ikke har valgt et arrangement designet for å tømme lommeboka til festivalgjestene.

I seg selv viste festivalen arbeidet med bøker fra solsiden, i år både metaforisk og konkret. Det skulle ikke forundre oss om det også arrangeres en godt besøkt Barnebokfestival 2027.

[1] Laura. J. Miller.. Reluctant Capitalists. Bookselling and the culture of

consumption. The University of Chicago Press: 2006.

[2] «Bøker og brød på butikken», Jonas Brække, Klassekampen 21.09.17

[3]  Daniel Miller. A Theory of Shopping. Cornell University Press: 1998