Bukkene Bruse fanget i moralspill

Bildeboka Bukkene Bruse på badeland er en moderne barnebokklassiker allerede, og således en potensiell salgssuksess også som figurteater når Oslo Nye Dukketeater setter opp sin egen versjon, dramatisert av Tine Thomassen. Boka er trykket i overveldende 140.000 eksemplarer siden den kom i 2009, og i tillegg til å være kritikerrost og prisbelønt er den stadig å se på utlånstoppene hos bibliotekene.

Oslo Nye Dukketeater har hyret inn det anerkjente kompaniet Cirka Teater til å lage figurteater av boka, men er likevel ikke først ute med sin teaterversjon. Allerede i 2014 var det premiere på Barneteatret Vårt i Ålesund sin versjon av samme bok, mens oppfølgerboken Bukkene Bruse vender tilbake fra 2014 ble spilt på Teater Innlandet våren 2015. Oslo Nye gjør dermed som alle andre institusjonsteatre i Norge denne høsten: De inviterer til barnebokteater.

Visuelt ligner forestillingen på illustratør Moursunds framstilling av badelandet fra bildeboka, som i boka fremstår som en blanding av badeland, fornøyelsespark og en tropisk, og nesten utopisk, øy for barn. I alle regnbuens farger og med utgåtte tusjer og nedslitte fargeblyanter har Moursund skapt et visuelt univers som kan minne om barndommens klassiske dessert-fruktcocktail, pyntet med stjerneskudd og parasoller og en ekstra dose røde bær. Stilen er mer nedstrippet i teaterversjonen, uten at det gjør noe. Karakterene og rekvisittene er likevel som klippet ut av boka, og scenograf Gilles Berger har absolutt klart å ivareta den ekspressive kvaliteten ved det opprinnelige universet. Samtidig har han bygget det ut og gjort det levende for teater. Det er mye å glede seg over visuelt, især når bukkene har kommet seg vel inn i badelandet.

Undertrykkende moralspill
Problemet er at potensialet i bildeboka ikke innfris i dukketeaterversjonen til Oslo Nye. Mens bildeboka er overskuddspreget, leken og har et karnevalistisk preg, møter vi i denne versjonen på et regelstyrt univers preget av oppdragelse og innordning. Forestillingen framstår som en reduserende dramatisering av en bildebok, og ikke som et selvstendig verk som står på egne ben som teater.

Bokas fornøyelige scener med bukkene som glemmer å dusje, og som senere dukker opp nakne i bassenget, har i teaterversjonen blitt omgjort til små moralspill. Det starter i billettluka, hvor bukkene får en leksjon i å stå i kø. I badeland får de deretter en skjennepreken fordi de ikke har dusjet og siden blir de latterliggjort fordi de trodde de kunne bade nakne. Den eksplisitte moralen er at det kan man ikke. Skiftescenen, som er kostelig tegnet i boka, og som rommer crossdressing og utprøving av forskjellige klesstiler og identiteter, blir i teaterversjonen til en scene som handler om hva man kan og ikke kan kle seg i når man er gutt. Her kunne forestillingen med hell gått motsatt vei og utfordret barnepublikumets oppfatning av kjønn. Isteden bekreftes gamle fordommer.

Slik blir forestillingen problematisk. For det første lever vi i en tid der både jenters og gutters handlingsrom begrenses av kjønnsstereotypier. For det andre er unge menneskers forhold til egen kropp stadig under press. Hvorfor skal en teaterforestilling for treåringer legge sten til byrden? En adekvat tolkning av bildeboka er at bukkene er glemske og uvitende, og at det er morsomt for leseren å føle seg smartere enn dem. Alle barn vet at man må dusje og ha på badetøy i badeland – det er derfor disse scenene er morsomme. Denne dimensjonen er totalt fraværende i teaterversjonen. Istedenfor å le og føle seg lure(re), blir barna påtvunget en moral som handler om å være påkledd i (riktig) kjønnede klær og om å oppføre seg ordentlig. Mens boka leker med normer og bemektiger barneleseren, fratar teaterforestillingen barna denne makten ved å innta en forklarende og oppdragende holdning.

Badeharens badeskrekk
Det aller mest problematiske er likevel ikke hva som blir sagt, men hvordan det sies og av hvem. Bildebokas rosa badehare er myndig og modig og et godt eksempel på at den som er feminin og søt også kan være tydelig og selvsikker. I teaterforestillingen har hun dessverre blitt omgjort til en blanding av en streng hurpe og en forfengelig prinsesse, når hun sier ting som «Men jeg bader aldri. Badekjolen min er penest når den er tørr. Og disse fine sløyfene tåler ikke vann. Men det gjør ikke noe.»

Det gjør ikke noe? Det gjør veldig mye! Istedenfor å vise fram en rosa kanin med handlekraft og vågemot til alle de prinsessekledde jentene som kommer til å se forestillingen (det satt en rett bak meg utkledd som Elsa fra filmen Frost), ender forestillingen opp med å reprodusere stereotypier når haren som jobber på badeland kun er opptatt av hva hun har på seg, når hun altså ikke bokstavelig talt dåner rundt på scenen fordi hun er så forelsket i den største bukken. Slik blir hun en parodi på en kvinneskikkelse, og forestillingen blir tilført et reduserende og stereotypt kjønnsrollemønster, helt motsatt av universet i bokversjonen.

Scenografisk overskudd

Det er synd at dramatiseringen er såpass problematisk, for ser man bort fra den, og isteden konsentrerer seg om den overskuddspregede scenografien og de fine figurene, er dette en forestilling med kunstneriske ambisjoner. Et absolutt høydepunkt – både scenografisk og i forestillingen som sådan – er framveksten av den fantastiske sklien Snurre Snabel, som bygges foran øynene våre til stor fryd for både små og store. Sukkertøylignende rør i ulike størrelser dukker opp og settes sammen til en stor og fengende installasjon som kanskje mest av alt minner om en gigantisk og fargerik maskin. Sklien har et lite skilt på toppen, og sammen med rørene som blir gradvis større jo lengre ned i sklien de er plassert bidrar denne perspektiveringen til å skape illusjonen om en hasardiøs og fartsfylt sklie, som skapt for turer «uten hjelm» og med «ingen bremser» (som det står ved inngangen til badeland helt i begynnelsen). Illusjonen videreføres når bukkene sklir ned sklia etter tur: Fra å være små figurer helt på toppen, kommer de tre bukkene ut i vanlig størrelse nederst.

Figurteaterets muligheter til å jobbe med perspektiv utnyttes til det fulle i scenene med sklien, og vi rives med av teaterets evne til å fortelle på en helt spesiell måte gjennom bruken av teatrale virkemidler i tid og rom. I en leken form som viser fram kunstformens materialitet lever vi oss helt inn i handlingen. Andre scener som fungerer godt er dusjscenen og trollets ferd ut av badeland. I slike scener er forestillingen på sitt beste, og man kan merke at den er laget av kunstnere som har solid bakgrunn fra en fysisk og teatral teaterfaglig tradisjon. Visuelt er forestillingen med andre ord fullt på høyde med andre produksjoner jeg har sett av Cirka Teater, og dette kunstneriske overskuddet løfter tidvis forestillingen. Det samme kan sies å gjelde musikken, som til tross for at det ikke alltid er så lett å høre teksten, er fengende og funksjonell.

Is, brus og salsa
Mens bildeboka byr på et karnevalistisk, åpent univers og en reell konflikt med trollet i sentrum, byr teaterforestillingen på gammeldags moral, kjønnsstereotype karakterer og en konstruert intrige. Det forundrer meg at forestillingen også tilføres et reduserende og stereotypt kjønnsrollemønster, helt motsatt av universet i bokversjonen, og jeg håper det blir tatt opp til vurdering om det skal forbli sånn. Kanskje er det derfor jeg føler meg snytt når trollet kommer, bekjempes og sendes ut av badeland med et smell. Da er forestillingen over, og mens bukkene synger Is, brus og Salsa! blir jeg sittende å tenke på at jeg og barna har gått glipp av noe vesentlig. Det er synd, for i materialet ligger muligheten til å oppleve katharsis ved å beseire det man er redd for gjennom direkte konfrontasjon. Slik dramatiseringen er utformet nå, er imidlertid ikke fortellingens potensiale realisert, men redusert.