Farlig underholdning?

Debatten vi aldri blir ferdig med

Debatten har gått i mange, mange tiår nå.

Helt siden vi voksne først begynte å forstå at barn trengte og fortjente sine egne tiltenkte bøker, filmer, tv-serier, musikk og teaterforestillinger, så har vi samtidig diskutert hva et slikt kulturprodukt bør og ikke bør inneholde. Hva er det barn faktisk trenger, ønsker, liker eller hadde hatt godt av? Formidler denne boka/ filmen/ tv-serien en god nok moral? Kan dette kulturproduktet lede barnet på ville veier? Er denne boka/ filmen/ tv-serien for didaktisk, kanskje? For politisk korrekt? For moralsk overlegen? Fortjener ikke barn også lett og god underholdning? En virkelighetsflukt, noe å le av? Har det blitt for mye tull og fjas i barnekulturen? Hvor har det egentlig blitt av de seriøse, kunstneriske bøkene/ filmene/ tv-seriene? Og så videre, og tilbake igjen.

Barnekultur lages nesten uten unntak av voksne for barn og unge. Det er vi som bestemmer hva barn skal få lese, se og høre på, hvilket utvalg de skal ha, hvordan de skal få tilgang og hvilke kvalitetskriterier som skal settes.

Barnekultur er heller ingen statisk kategori, og barn er ingen statisk målgruppe. Barn forandrer seg i takt med samfunnet rundt seg, og kulturproduktene laget for dem må derfor også utvikle seg. De fleste som jobber for eller med barnekultur, vil derfor være enige i at denne debatten er viktig å ha med jevne mellomrom. Hvilke mål har vi med det som lages? Hvilke holdninger forfekter vi? Har vi stort nok mangfold? Treffer vi målgruppen? Har vi funnet en god nok balanse mellom det nyskapende og det etterspurte, mellom det kunstneriske og det kommersielle? Hva gjør en barnebok/-film/-serie god?

Farlig underholdning?

I vinter har to av de største barnesuksessene – filmen Bukkene Bruse på badeland (W. Ashurst/ Qvisten Animation, 2023) og tv-serien Snøfall 2 (NRK, 2023) ført til debatt i mediene og blant foreldre. Bukkene Bruse ble beskyldt for å ha «skjulte» referanser til narkotika og sex i sin svært populære filmlåt Badebussen. I en av debattene på nettet, skriver en mor: «Synes det er sinnsykt dårlig og creepy gjort mot barna at de tror de synger om boblende brus og godteri, så går de liksom egentlig og synger om pikk og MDMA.» [1]

Snøfall 2 ble sendt som adventskalender på NRK, og det at hovedkarakterens mor har alvorlig kreft, ble for sterk kost for mange. NRK mottok et titalls klager, og det oppsto en heftig debatt i mediene på om barn tåler å se slike triste historier. Fortjener de ikke å bli beskyttet fra sånt, og i alle fall like før jul?

Disse debattene er begge gjennomsyret av et tradisjonelt syn på barnet som et skjørt vesen som lett kan skades eller ledes på inn på farlige veier.

Farlig kino

Frykten for skadelig påvirkning blusser gjerne opp når et nytt medium introduseres på markedet – kinofilm, tv, VHS, videospill, sosiale medier osv. Kinofilmen, for eksempel, skapte sånn frykt blant voksne at det fra 1955 til 1968 var forbudt for barn under syv år å gå på kino.[2] Forbudet ble støttet av prominente barnepsykologer som Nic. Hoel (født Nic Waal, gift med Sigurd Hoel). I boka Filmen og barna (1938) hevder hun at film påvirker barn til å utføre forbrytelser og gir dem søvnløshet og økt dagdrømming(!). Påvirkningsfrykten strakk seg helt opp på regjeringsnivå, og i 1970 ga Sosialdepartementet ut boka Barna og familien, hvor det under kapittelet «Beskyttelse av barn mot skadelig påvirkning, farer og ulykker», finnes følgende punkter: Barn og alkohol, Barn og skytevåpen, Barn og film.[3]

Løsningen – foruten å holde de yngste borte fra kinoen – var å lage trygge, pedagogiske filmer som unngikk et hvert tema som kunne oppleves som vanskelig. Eksempler inkluderer Marianne på sykehus (T. Vibe Müller, 1950), hvor barnepublikummet lærer om sykehusets forskjellige funksjoner og syketrygdordningen, og barnekrimfilmer som Bjørnepatruljen (C. Byhring, 1956), hvor ufarlig underholdning kombineres med en god moralsk påvirkning på barnetilskueren.[4]

Fra 1959 fikk vi også egne barneprogrammer på TV, og Barne- og Ungdomsavdelingen i NRK måtte i likhet med filmskaperne forholde seg til en mediapanikk, hvor spesielt pedagoger ønsket å debattere fjernsynets skadevirkninger på barn. Som en følge ble programtilbudet preget av allerede eksisterende (altså; trygge og kjente) kulturtilbud som dukketeater, billedbøker, barnesanger, rim og regler.[5] Ikke minst kunne man nærmest direkte overføre både programposter og etablerte stjerner som Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly fra radiobarnetimen til TV-skjermen.[6]

[1] «Badebussen-sangen… Handler den om sex og dop?» Hentet 18.02.24 fra https://forum.kvinneguiden.no/topic/1718980-badebussen-sangen-handler-den-om-sex-og-dop/

[2] Marcussen, E. B. (1994): Kampen for barnefilmen: Et pionérarbeid i etterkrigstiden, i: Zeruneith, Ida, Med store øjne; børne og ungdomsfilm i Norden 1977- 1993, København: Tiderne Skrifter, s.23-24.

[3] Skretting, K. (1981): Norske barnefilmer etter krigen, hovedfagsoppgave i filmvitenskap, Institutt for drama, film, teater, Universitetet i Trondheim, s.42-46.

[4] Bjerkeland, I. (2009). Den norske barnefilmen fra 1944 til 2008, Masteroppgave i film- og fjernsynsvitenskap, Høgskolen på Lillehammer, s.31.

[5] Bakøy, E. Med fjernsynet i barnets tjeneste. NRK-fjernsynets programvirksomhet for barn på 60- og 70-tallet.

Oslo: Unipub forlag, 2002.

[6] Dahl, H.F.; Gripsrud, J.; Iversen, G.; Skretting, K.; Sørensen, B. (1996): Kinoens mørke, fjernsynets lys – Levende bilder i Norge gjennom hundre år, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, s. 319.

De tåler det, de trenger det

Dagens foreldre har selv vokst opp med tilgang til et mangfold av historier og tematikk innen film, bøker og TV. Med Høyres liberalisering på 1980-tallet fulgte flere TV-kanaler og et friere videomarked, og dette fyrte på nytt opp under påvirkningsfrykten blant foreldre, pedagoger og politikere.[1]

Denne gang førte imidlertid debatten til at man valgte å adressere vanskelige emner på en måte som barn kunne forstå. Innen barnefilmen så man nå historier om sykdom hos barn, som i Herman (E. Gustavson, 1990), seksualitet hos barn, som i Begynnelsen på en historie (M. Robsahm, 1988), dødsfall i nær familie, som i Kalle og englene (O. B. Salvesen, 1993) og Bare skyer beveger stjernene (T. Lian, 1998), barn som selv dør, i I et speil, i en gåte (J. W. Nielsen 2008), rasisme i Bak sju hav (S. Anjum, E. Thorstenson, 1991), og mange filmer som omhandler ensomhet hos barn (som Svampe – NFK (filmklubb.no)), Høyere enn himmelen (B. Nesheim, 1993) og Ti kniver i hjertet (M. Holst, 1994).

På 1980- og 1990-tallet gjennomgikk også den norske barne- og ungdomslitteraturen en sterk utvikling og fikk en ny bredde og mangfold.[2] Jostein Gaarders Sofies verden. En roman om filosofiens historie (1991) høstet stor, internasjonal suksess og viste at det var rom for å stille eksistensielle spørsmål også i barnekulturen.

Et annet eksempel er billedboka Sinna Mann (2003), hvor Gro Dahle og Svein Nyhus viste at selv et så vanskelig tema som barnemishandling og vold i nære relasjoner kan behandles på en måte som er tilpasset de aller yngste leserne.

Barn er ikke skjøre … likevel

Innen utviklingspsykologien ble det etter hvert bred enighet om at det ikke er til barnets beste å skjerme dem fra det som er vanskelig i verden. Barnet er ikke skjøre vesen, men derimot aktive, undrende, konstruerende og kompetente mennesker som er ivrige etter å engasjere seg i verden og i omgivelsene.[3] Det å se eller lese historier som er utfordrende, provoserende eller som stiller vanskelige spørsmål bidrar til å utvikle deres kritiske og demokratiske holdninger.[4] Det bidrar til å lage gode folk av dem.

En barnebokforfatter som tidlig anerkjente barn som de robuste, kompetente lesere de er, var Roald Dahl. Det vakte derfor stor debatt da Roald Dahls forlag og rettighetshavere i 2023 utførte hundrevis av endringer i hans verk med mål om å fjerne alt kunne være krenkende, skadelig eller stereotypisk. Til VG uttalte Aschehougs forlagssjef for barn og ungdomslitteratur, Sverre Henmo, at noe slikt aldri ville skjedd med klassisk voksenlitteratur. «Også barnelitteraturen skal være kontroversiell og provoserende. Vi trenger det, og barn tåler det.»[5]

[1] Dahl, H.F., Gripsrud, J., Iversen, G., Skretting, K., Sørensen, B. (1996): Kinoens mørke, fjernsynets lys – Levende bilder i Norge gjennom hundre år, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, s. 434.

[2] Haugen, M. O.; Tenfjord, J. G.; Bache-Wiig, H.: barnelitteraturens historie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26.02.24 fra https://snl.no/barnelitteraturens_historie

[3] Askland, L.; Sataøen, S.O. (2019). Utviklingspsykologiske perspektiver på barns oppvekst (4 utgv.). Fagbokforlaget.

[4] Solstad, T. (2018). Les mer. Utvikling av lesekompetanse i barnehagen. (2.utg.). Universitetsforlaget.

[5] Norli, C. (2023) Norske PEN om Roald Dahl-endringene: -Full alarm. Artikkel i VG, publisert 22.02.23. Hentet 18.02.24 fra https://www.vg.no/rampelys/bok/i/O8WG03/norsk-pen-om-roald-dahl-sensur-full-alarm

De skjøre voksne

I 2023 ga jeg selv ut en relativt mørk, dystopisk barnebok, Udyr. Her er to barn alene på flukt, og de møter på en rekke egoistiske og ondskapsfulle voksne. Boka trekker også tydelige linjer til virkelighetens kriser og utfordringer. Jeg er ikke overrasket over at det kom noen reaksjoner, men det er påfallende at det utelukkende er voksne lesere som mener at dette blir for sterk kost. Barna jeg har truffet gjennom skolebesøk og annet, har derimot vært svært interesserte i å diskutere egne tanker rundt båtflyktninger, pågående kriger og de etiske problemstillingene som boka adresserer.

Vi undervurderer barn hvis vi innbiller oss at vi kan skjerme dem fra det som skjer i verden nå, eller at de ikke tåler å snakke om slike tema. Gjennom bøker, filmer, TV-serier og andre kulturuttrykk kan vi i stedet hjelpe dem til å reflektere over det som er vanskelig og skremmende. Vi kan skape forståelse og bygge empati. Kanskje er det lettere å snakke med en venn som har en foreldre med kreft, eller som har flyktet fra et krigsherjet område, om du har sett en karakter på TV som går gjennom det samme og du derfor forstår situasjonen deres litt bedre. Det var også NRKs intensjon med Snøfall 2, ifølge kommunikasjonsansvarlig Heidi Gjestad Frogg:

«Frykten for å miste en av sine nærmeste er sterkt til stede ved alvorlig sykdom. Men dette er også en universell frykt som de fleste mennesker kjenner på, uavhengig av sykdom og livssituasjon. Derfor er dette en viktig historie å fortelle, og vi håper at serien kan være et utgangspunkt for en fin samtale med barn om et vanskelig tema.»[1]

[1] Ihle, A. B.; Beckhaug, A.; Holm, M.L. (2023). Refser NRK: -Skikkelig skuffet, Artikkel i VG, publisert 07.12.23. Hentet 26.02.24 fra https://www.dagbladet.no/nyheter/refser-nrk-skikkelig-skuffet/80633401

Frykt hos voksne

Vi må også anerkjenne at det er hos oss voksne usikkerheten og frykten ligger. Vi har vært redde hver eneste gang et nytt medium har blitt lansert, og hver gang barnekulturen har endret seg i en ny retning, fordi vi ikke vet hva det kan føre til.

Det vil dessuten alltid være noen voksne som er mer bekymret enn andre. Forskjellen i dag er at de så lett kan dele disse bekymringene med alle oss andre.

Jeg tror for eksempel ikke at det er så veldig mange foreldre som er seriøst bekymret for at barn enten selv skal tolke teksten i Badebussen som en hyllest til sex og MDMA, eller at sangen skal føre til en slags sublim indoktrinering i en hedonistisk livsstil. At slike bekymringer når offentligheten kan likevel ha konsekvenser langt utover den ene sangen. Det finnes sterke, kommersielle krefter også innen barnekulturen, og både skapere, distributører og formidlere kan fort begynne å velge bort tekster som på et eller annet nivå kan provosere. Bare for sikkerhets skyld.

Vi voksne har som regel de beste intensjonene når vi tar grep for å skjerme barna våre. Det er for eksempel gode grunner til at vi har aldersgrenser på film. All skjerming er ikke negativt, og ulike barn tåler og liker ulike ting.

Det er imidlertid viktig at fokuset i debatten om barnekultur ikke handler om vår frykt, men heller om hva som gjør en barnebok/-film/tv-serie god. Og så må vi for all del ikke undervurdere målgruppen.

Barn vil ofte ikke bare ha koselige, ufarlige historier hvor alle er snille. De ønsker og trenger også fri, vågal og grensesprengende kunst. Å bli underholdt, men også utfordret. Å bygge empati og forståelse for at ikke alle er som dem, og andre ganger bli minnet om at de ikke er alene, at det også finnes andre der ute som føler og opplever det de går gjennom. De trenger kunst som får dem til å tenke nytt om noe de tar for gitt, og at det åpnes dører til stadig nye rom i fantasien. I motsetning til Nic. Hoel, tror jeg nemlig at økt dagdrømming bare er positivt!