Bunad og identitet i skolesekken

Vi er på turné i Trøndelag, og reisen hit har vært en opplevelse i seg selv – vi har reist med fly, bil og ferge. På fergen kunne vi nyte sveler med brunost og kaffe, og når vi endelig ankommer hotellet, er det bare å ta en tidlig kveld før vi setter i gang neste morgen.

Stein, Tomos og Lisa har reist på turné sammen før, og vi har blitt godt kjent gjennom årene. Hele prosjektet startet i 2020, og med oss har vi en varebil full av utstyr – alt pakket etter et nøye system. Hver og en av oss har sin oppgave når vi ankommer skolen.

Vi har koordinert med skolen på forhånd, så når vi kommer frem, vet vi nøyaktig hvor vi skal. Siden vi har med oss mye utstyr, er det viktig å finne den korteste veien fra bilen til rommet vi skal bruke. Heldigvis får vi hjelp av elevverter, og det er alltid godt med flere hender. Jeg tror elevene synes det er litt spennende å hjelpe oss med å pakke ut og sette opp utstyret.

Vi elsker å spille i gymsaler!

Alle gymsaler er ganske like – store, åpne rom uten noe som helst, og det gir oss friheten til å plassere oss og utstyret på den måten som passer best for forestillingen. Elevene sitter på gymmatter, benker og stoler, som en halvsirkel rundt oss, nesten som et amfi. Rommet er mørkt, og «scenen» vår er lyssatt med lyskastere, som skaper en intim atmosfære.

Når alt utstyr er pakket ut, begynner musiker Stein med lydprøver, mens danser Tomos starter oppvarmingen. Ikke lenge etter er vi klare til å begynne.

Vi har avtalt at dørene til gymsalen åpnes presis klokken 10:00, når forestillingen starter. Men vi har allerede begynt før elevene kommer inn. Stein spiller musikk som bygger opp stemningen, mens Tomos ligger helt flat på gulvet. Elevene undrer seg over hvorfor han ligger der?

Når alle elevene har satt seg, smeller Stein til med trommene, og de skvetter litt før alt blir stille. Så begynner forestillingen.

– Skulle ønske du kunne være med inni hodet mitt og spille soundtrack til livet mitt, forteller en elev i 10. klasse etter forestillingen.

– Jeg har sett mange DKS forestillinger – men dette er første gang jeg har fått gåsehud, kommenterer en lærer.

– Det var jo faktisk veldig bra! sier en elev i 8. klasse.

Etter forestillingen er over, er det tid for å pakke ned og få utstyret inn i bilen, før vi drar videre til neste skole. Noen ganger holder vi flere forestillinger på samme skole, men andre ganger har vi to forskjellige skoler å besøke på en dag.

Etterpå går turen til hotellet. På turné får vi muligheten til å oppleve små steder i Norge som vi kanskje aldri ville ha besøkt ellers. Jeg er veldig nysgjerrig på historiene til stedene vi besøker, og hvis tiden tillater det, liker jeg å stikke innom museer, smake på lokal mat eller besøke håndverkere.

Hver forestilling er unik

Turnélivet handler mye om reise, rigging og venting, men det er samtidig en fantastisk måte å oppleve nye steder på, møte elever og forhåpentligvis inspirere dem, og kanskje tenne en gnist for fagene våre.

Jeg har ofte fått spørsmålet: Blir du ikke lei av å spille den samme forestillingen gang på gang? Svaret mitt er et klart nei, og det er flere grunner til det. I vår forestilling har vi noen faste elementer som vi gjentar hver gang, men mye av det vi gjør er improvisert – både fra forteller, musiker og danser.

Fordi vi spiller så tett på gulvet, hvor elevene sitter, får vi øyekontakt og kan virkelig merke energien fra publikum. Hver forestilling har sitt eget publikum, og derfor justerer jeg kontinuerlig både hva jeg sier og hvordan jeg sier det, i en konstant søken etter å skape den beste opplevelsen basert på publikums energi og respons. På den måten blir ingen forestilling helt lik.

En sann historie

Forestillingen «Hvor kommer du fra og hvor skal du?» forteller historien om bunadtilvirker Lisa, og hvordan hennes lidenskap for søm og historisk håndverk utviklet seg.

Lisas vei til å bli bunadtilvirker begynte på en uventet måte – som barn hadde hun vanskeligheter med å lese og syntes bøker var kjedelige. Men en dag oppdaget hun Ringenes Herre i fantasihyllen på biblioteket, og den åpnet en ny verden for henne. Når boken senere ble filmatisert, var hun fast bestemt på å være med på premieren. For å få billetter, måtte hun ligge i kø i tre uker, og mens hun ventet, ble hun kjent med nye venner med samme interesse. Sammen begynte de å planlegge kostymer, men Lisa hadde et problem – hun kunne ikke sy, og hun kjente ingen som kunne lære henne.

Men i stedet for å gi opp, kastet hun seg ut i det og begynte å eksperimentere. En gammel gardin ble til en kappe, og en kjole fikk lange alveermer. Hennes nye venner introduserte henne til reenactment, en hobby der man gjenskaper middelalderens livsstil. Det var da hun virkelig fikk interesse for søm og historie – hun lærte om hvordan klær ble vevd og sydd på 1400-tallet, og bestemte seg for at dette var noe hun ville gjøre resten av livet.

Lisa utdannet seg innen søm og startet en karriere på Den Norske Opera og Ballett, men etter flere år følte hun et sterkere ønske om å jobbe med historisk håndverk. Slik begynte hun å jobbe med bunad. For fem år siden fikk hun et ærefullt oppdrag: å rekonstruere en ny bunad.

I forestillingen deler Lisa sin kunnskap om hva det vil si å rekonstruere en bunad og hvordan skreddersydde klær er forskjellig fra butikkjøpte plagg. Klær i dag er laget for å passe flest mulig, med romslige passformer og elastiske materialer, men hvordan var det for 200 år siden? Hvordan jobber en bunadtilvirker med håndverket i dag, og hvor mange sting er det i én jakke? (det er 5000!) Lisa reflekterer over viktigheten av å bevare denne kunnskapen, som nå er i ferd med å forsvinne.

Med en smittende stolthet for sitt fag drar Lisa elevene inn i sin verden, og mot slutten av forestillingen kommer hun inn med en ferdig skreddersydd bunad til Tomos. Det blir en humoristisk og spennende påkledningsscene, hvor bunaden transformerer Tomos og leder ham inn i en spektakulær avslutningsdans.

Gjennom hele forestillingen er det musikk, dans og fortelling. Stemningen bygges opp med Stein sin filmmusikk og Tomos sin undrende dans. Tomos utforsker hvordan bunaden skaper identitet, og hvordan den kan brukes til å uttrykke seg.