Postkort fra DKS: Når minner blir kompetansemål

Det var den åttende uka på DKS-turné. Jeg hadde holdt presentasjonen min nesten hundre ganger, og åpnet som vanlig for spørsmål til slutt. En jente rakk opp hånda og spurte:

«Hvorfor er du så opptatt av dette fortsatt, når det skjedde for så lenge siden?»

Et øyeblikk ble jeg satt ut. For boka jeg hadde fortalt om og lest fra i førtifem minutter handler ikke om Kalmarunionen, Shakespeare eller Eidsvollsmennene. Den handler om 22. juli.

Historie

Men er det en ting jeg har lært i løpet av de siste månedene, så er det at 2011 er historie for dem som går på ungdomsskolen nå. De var født, ja, men tiendeklassingene var fire, åttendeklassingene var to. De fleste husker ingen ting.

Jeg pleier å starte timen med å spørre om de husker noen fakta om 22. juli. Noen har nettopp lært om det og kan ramse opp det viktigste ganske enkelt. For andre er det vanskeligere.

«Det var en bombe i en … bank?» «I en butikk?» «I kontoret til Arbeiderpartiet?»

«Var det Erna Solberg som var statsminister?»

«De som var på Utøya var på noe sånn… leirskole?»

«Ble terroristen arrestert?»

«Og hvorfor har Rebekka sånn drugdealertelefon?»

Kompetansemål

Jeg visste selvfølgelig at dette var tilfelle på forhånd. Såpass kan jeg regne meg fram til. Men det er rart når man møter det i virkeligheten. Rart å høre dem famle med fakta jeg kan hente fram uten å tenke, rart å se en 13-åring mime maskingevær når jeg forteller at vi skal snakke om Utøya. Jeg er 27 år og oppdager at jeg ikke er yngst i rommet lenger. At det som er minner for meg, er historie for dem.

Og jeg har vært på den andre siden av spørsmålet mange ganger. Hendelser som er helt levende og ekte i mine besteforeldre og foreldres liv – invasjonen i 1940, Cubakrisen, Tsjernobyl, murens fall – alt dette er ting som jeg har lært for å møte krav i et kompetansemål-skjema, ikke ved å leve det ut selv.

Men dette er første gang i mitt liv at jeg har stått foran rom på rom med nesten voksne mennesker som egentlig ikke aner noen ting om en hendelse som er helt grunnleggende i min verdensforståelse. Jeg tror ikke jeg har skjønt vekten av alle festtalene av å holde en bit av historien i live, før nå.

Verdens beste pokerfjes

Jeg svarer så godt jeg kan på spørsmålet, om hvordan 22. juli har påvirket Norge og fremdeles gjør det. Jeg vet ikke om jeg vinner gjennom. Femtenåringer har verdens beste pokerfjes. Ofte går jeg fra klasserommene og lurer på hva de fikk med seg, om noen av dem ble unødig skremt, om de har et sted å finne svar på spørsmålene de kanskje ikke turte å stille meg.

Heldigvis er det noen som tør etterpå, i gangen eller i skolegården. Fordelen med de store osloskolene, er at jeg har kommet tilbake til de samme skolene flere dager på rad. Og da er det plutselig noen som kommer bort og sier «Hei, Nora! Jeg har lest boka di nå!» «Jeg står på venteliste!» «Den var skikkelig bra!»

Og da er alt verdt det.

Zen-giret

For disse innsiktene kommer glimtvis i all hverdagen som en lang DKS-turné består av. Kontakt med skolene, og oversikt over eposter med forespørsler om flytting av timer og beskrivelser av smartboardkabler, screenshots på mobilen av reiseruter fra Google Maps, beregne om jeg må ta med matpakke eller klarer meg til lunsj hjemme, stilling av vekkerklokker, leting etter klasserom.

Jeg har lært at fem minutter, et tidsrom jeg vanligvis kun forholder meg til når jeg løper intervaller, er en seriøs mengde tid på en ungdomsskole. Jeg har funnet zen-giret man trenger for å bare snakke videre selv om det skjer noe gøy på bakerste rad. Jeg har funnet den barnslige gleden i å sjokkere fjortenåringer ved å rope banneord ut i klasserommet.

Noe å leve av

Vi snakker dessuten ikke bare om 22. juli, selv om det hadde vært kjempelett å fylle de førtifem tildelte minuttene med bare fakta. For jeg er heller ingen ekspert, selv om jeg husker mer enn dem. Og jeg er ikke journalist eller historiker, selv om det er fristende å late som. Jeg er illustratør og skjønnlitterær forfatter og tegneserieskaper, og er jo tross alt invitert i kraft av å være kulturarbeider. Så etter vi har fått på plass det grunnleggende, går jeg over til å snakke om skriveprosess. Om tegning og skriving, om research og redigering. For å demonstrere prinsippet om at du må bruke observasjon og ikke symboler når du tegner, pleier jeg å skisse et raskt portrett av en i klassen, helst en med briller. Det er en risiko, fordi det er ikke alltid det ender opp med å likne så veldig. Men når man skal holde samme formidling over hundre ganger i løpet av et skoleår, må det være litt risiko, tror jeg. Ellers hadde jeg blitt lat.

Og det er skriveprosess og forfatteryrket jeg får flest spørsmål om i de fleste av klassene. Ikke 22. juli, sånn som jeg hadde trodd. Noen vil ha tips til å komme over skrivesperre på heldagsprøver, andre vil vite om man kan få NAV-støtte om boka di ikke selger så veldig bra. Mange er opptatt av penger, om disse tegneseriegreiene er noe å leve av. Og det skjønner jeg godt. Jeg vet at hvis de googler gjennomsnittslønna til mine yrkesgrupper, ser det ikke så bra ut.

Postkortet fortsetter etter annonsene. 

Stemmene som forsvinner

For selv om vi har kanskje verdens beste litteraturpolitikk, mister vi fortsatt utrolig mange stemmer på grunn av dette. Jeg ser det på flere av dem, kort skuffelse og så likegyldighet. Det handler ikke om at dagens ungdom er grådige, tror jeg. Men at de vokser opp i et samfunn hvor du blir fortalt i alle kanaler at et bra liv koster mye. Og fordi ikke alle barn og ungdommer vokser opp i en økonomi hvor de kan risikere den enorme investeringen av tid og penger som en tegneserie krever.

Det er så synd, for de har historier å fortelle, det merker jeg. De husker ikke 22. juli, men dette er tenåringene som ble sittende inne i trange leiligheter og ha fjernskole som hovedregel på den alderen hvor et skoleår er et helt liv.

Hvem skal skrive den boka om ti år?

Og kanskje få dette samme spørsmålet tilbake:

«Hvorfor er du så opptatt av dette fortsatt, når det skjedde for så lenge siden?»