«Close»: Inderlig nær og likevel fjern

Denne anmeldelsen inneholder spoilere.

Allerede før Close (2022) hadde verdenspremiere i Cannes, ble den omtalt som Gullpalme-kandidat. Belgiske Lukas Dhont ble overrakt festivalens debutantpris for Girl i 2018, i sideprogrammet «Un certain regard», og ryktene florerte om at han på andre forsøk hadde laget noe sensasjonelt og derfor var invitert inn i det aller helligste, hovedkonkurransen, forbeholdt auteurer og store gjennombrudd.

Kritikerne jublet, juryen belønnet Close med sin Grand Prix og nå er den nominert til Oscar i kategorien for beste internasjonale film. Da jeg selv ble skuffet, virket reaksjonen som et resultat av urimelig høye forventninger, men et gjensyn bare understreket hvorfor Close er en halvkvedet vise.

Vokse seg sammen

Léo (Eden Dambrine) og Rémi (Gustav De Waele) har vært bestevenner hele barndommen og vokst opp i takt, som hverandres søsken. Så nære er det bare mulig å være en venn før tenårenes kompliserte, sosiale krav setter ny dagsorden.

Når duoen begynner på ungdomsskolen og havner i samme klasse, reagerer medelevene på hvor intime de er med hverandre; at kameratene ser hverandre inn i øynene og hviler på hverandres skuldre iakttas og fortolkes som uttrykk for homofil kjærlighet.

Jentene liker lysluggen Léo, som har feminine trekk, og utfordrer ham kvikt med spørsmål om Rémi: «Er dere et par?» Léo avviser påstandene, men blir ikke trodd. Scenen er så troverdig skrevet og spilt at man blir sittende å rødme over minner om lignende konfrontasjoner fra skoleårene – fordi man likte Spice Girls eller kom i skade for å bli for fysisk med en gutt i gymtimen (vi skal ikke så mange år bakover i tid før det å bli stemplet som homofil var ensbetydende med å bli en pariakaste.)

Elevenes umodne dikotomier, definisjonene av hva som er et akseptabelt vennskap – hva som er tillatt, uten å overskride grensene til skeivhet – kan virke tøysete, men er ment alvorlig. Og hva skjer om jevnaldrende gutter gjør seg de samme observasjonene? En direktelinje til mobbing og utenforskap?

Close gir ikke inntrykk av at Léo frykter sosiale sanksjoner, men at det går av en liten bombe inni ham. Identitet er foranderlig, skjørt, og knapt nok en størrelse når man er tretten; hver minste krusning kan skape tvil og sette en ut av spill.

Forvirring og ydmykelse

Léo velger å langsomt trekke seg unna Rémi. Ut av intet begynner han med ishockey, kanskje for å demonstrere maskulinitet, og får raskt nye venner på trening. Kombinasjonen av forvirring, svik og ydmykelse får Rémi til å smuldre opp for åpen scene. Léo spiller forbauset og spør om alt er bra, men Rémi går i lås, sjokkskadet; han er ikke i stand til å håndtere situasjonen, fordi han sliter psykisk. Etter et raserianfall i skolegården, trekker han seg unna og skulker når klassen skal på overnattingstur. Straks de er tilbake merker Léo at noe er galt, og får beskjed om at Rémi har tatt sitt eget liv.

Léo synker ned i dårlig samvittighet; som i den klassiske billedboken Albert og udyret (Gunilla Bergström, 1978) vokser noe mørkt under sengen hans. Foreldrene står sammen med moren og faren til Rémi i sorgen, og fortsetter å holde kontakten. Léos frykt for å bli avslørt som «den skyldige» gjør ham innesluttet, passiv aggressiv. Han vil ikke snakke, han vil ikke gråte, han sliter med å sove, det gjør vondt å puste.

Men noen ganger sprekker han opp, som under en gruppesamtale der medelever omtaler den avdøde i svulstige, overfladiske vendinger. Ingen i klassen rakk å bli ordentlig kjent med Rémi – de kan dra til helvete! Men hvor skal han selv? Han løper og løper, gjennom foreldrenes gartneri, bortover veien der han og Rémi pleide å sykle til og fra skolen, ute i regnet om kvelden.

Ligner kjærlighet

Jeg hadde selv en slik bestekamerat i oppveksten, fra det første året i barnehagen til ungdomsskolen. Vennskapet var så sterkt at det lignet kjærlighet – og en type kjærlighet er det jo, når man for første gang i livet finner noen man kan dele alt med. Det handler om lek, naturligvis; at man bygger med legoklosser, snekrer trehytter, konstruerer sandslott og broer over bekker i perfekt tandem. Temperament og humor – at «man går godt sammen», som de voksne sier – er av like stor betydning.

Men vennskap kan bli ekstra sterke om det også er noe som skiller en fra hverandre, som hobbyer eller fritidsaktiviteter. Rémi er musikalsk og øver flittig på sin obo; Léo er publikum og gleder seg til å en dag bli manager. Léo har ikke funnet sin lidenskap ennå – en dårlig tegning av Rémi signaliserer at det ikke kommer til å ha noe med kunst å gjøre. Rémi er sart og unnselig, men trygg i seg selv, på en måte. Han har funnet ut av hvem han er. Léo er mer spontan og utålmodig, på leting.

Dveler i det usagte

Til å begynne med er Close aldeles nydelig fortalt, med utstrakt bruk av sanselige virkemidler for å stimulere tilskuerens minner om lukten av fett hår, gjørme og grønske, størknet cola i forlatte glass og avslikkede ispinner.

Komponist Valentine Hadjadjs strykere summer som ildfluer om sommeren; lyddesignet har ørene på stilk og formidler hvert åndedrag, hver slurk melk. Kroppskontakten mellom Léo og Rémi fremstilles taktilt, og den røde veggen på barneværelset der de henger etter skoletid og sover sammen i helgene, formelig gløder når sollyset trenger gjennom vinduene.

Hovedrollene, Eden Dambrine og Gustav De Waele, spiller tandert, og kjemien dem imellom gjør at Lukas Dhont kan dvele i det usagte – det holder å plassere dem i samme rom og være der med kameraet!

Kameraets blikk og fetisjering

Konseptet om kameraets blikk har de siste årene blitt gjenstand for mer kritikk enn tidligere; filmspråklige grep som «forsyner seg av» skuespilleres kropper og utseende granskes for å avdekke underliggende, problematiske konvensjoner, unngå objektivering og åpne for større mangfold. I et slikt perspektiv er det betimelig å spørre hvorfor hovedpersonene i Close begge ser ut som supermodeller. Både Dambrine og De Waele kunne figurert på forsiden av Hennes & Mauritz’ katalog med sesongens mote for ungdom. Og hva er begrunnelsen for å fetisjere de unge ansiktene og kroppene deres på en så insisterende måte?

Hvis underteksten er at Léo er forelsket i sin beste venn, har den romantiske stilen en funksjon. Dhont kom selv ut av skapet i tenårene, og har trolig tatt utgangspunkt i egne erfaringer. Når Léo og Rémi løper gjennom enger der blomster i alle slags farger står i fullt flor, er det som om filmen lukker øynene og lengter, nostalgisk.

Jeg tror imidlertid at Close sitt hovedanliggende er å kritisere gammeldagse krav til mannlige vennskap. Platonisk kjærlighet og ømhet mellom gutter er fortsatt tabu, mens jenter kan kose og klenge uten å få lesbevitser kastet etter seg.

Narrativ u-sving

Idet Rémi forsvinner ut av filmen, går noe tapt. Verre er det likevel at selvmordet aldri blir noe mer enn en narrativ u-sving. Vi overhører at foreldrene nekter Rémi å bruke låsen på badet, men får ingen innsikt i hans psykiske helsetilstand.

Det gjenkjennbare i hvordan Léo og Rémi glir ifra hverandre, svir godt – det trengs ikke sterkere lut. Å miste sin kompis til selvmord er heldigvis noe få opplever; at bestevennen velger døden på grunn av deg blir så grusomt at det ligner melodrama. Dhont etablerer et autentisk, presist observert fiksjonsunivers, for så å demontere alt sammen i siste akt, der ønsket om å ryste publikum går over styr.

Direkte semmert blir det når Rémis mor (Émilie Dequenne, kjent fra Dardenne-brødrenes Rosetta) konfronterer Léo ute i en skog, og han skrekkslagent vifter med en svær kjepp foran ansiktet i frykt for å bli drept. Hvordan endte vi her, i konstruert suspense og oppjagede replikkvekslinger?

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Slites mellom to fortellertradisjoner

Close rives og slites mellom filmhistoriens to dominerende fortellertradisjoner; modernismens sanselige, gåtefulle poesi og den klassiske fortellingens krav til karakterutvikling, vendepunkter og aktstruktur.

Vinglingen demonstrerer at 31 år gamle Lukas Dhont slett ikke er så bråmoden som brorparten av kritikerne hevder. Et formidabelt talent er det derimot ingen tvil om at han er.