«Dancing Queen»: Mer feelgood enn tankevekker
Urban dans i folkelige omgivelser: Dancing Queen er aller best når den adresserer følelser. En oppsiktsvekkende ung filmdebut og forseggjorte dansescener, gjør det umulig å ikke bli beveget.
↑ Liv Elvira Kippersund Larsson debuterer som filmskuespiller i «Dancing Queen», og hun gjør en oppsiktsvekkende god rollefortolkning. Foto: Ymer Media / Amarcord v Åsmund Hasli
Er du itte helt fornøgd
Med det skaperverket ga deg
Skal du slå ifra deg
Alle tanker omkring det
For det er nå alltid sånn
Det finns noen som vil ha deg
Du må bære la deg sjøl væra litt i fred
Visdomsordene i Ole Ivars-låta En får væra som en er strømmer ut av radioen i middelklassestua og gir et frempek om det moralske premisset i Dancing Queen:
Skolelyset Mina (Liv Elvira Kippersund Larsson) forelsker seg i klassens nye gutt, den på flere måter overlegne hiphop-danseren E.D. Win (Viljar Knutsen Bjaadal), innflytter fra Oslo med titusener av instagram-følgere. I sin streben etter kjekkasens gunst og å selv bli danser, mister hun seg selv: Hun handler mot verset og refrenget til de innlandske dansebandveteranene og forsaker vennskap, familie, skolearbeid og livsstil. Men mon om ikke løsningen er å la seg sjøl «væra litt i fred»?
Sårende vektkommentar
Snaue førti minutter ut i Dancing Queen, kommer den første av flere triste sekvenser. Etter en offentlig ydmykelse – en sårende vektkommentar fra sin hjertenskjær – har Mina isolert seg på jenterommet, der en trist versjon av den titulære ABBA-slageren akkompagnerer fallende tårer. Men Mina vet råd: Hun knuser sparegrisen, og legger ut på en butikk-, optiker- og frisørsalong-odysse for å kvitte seg med alt særpreg og personlighet. Panneluggen, brillene og de praktiske toppene erstattes av blått hår og kjøpesenterbatikk. Mina forandres til en kopi av populære Bella (Ylva Røsten-Haga). Men det er umulig å «bli ny» i en fei, og E.D.s senere oppfordring om å spise mindre, skal få destruktive konsekvenser.
Hun knuser sparegrisen, og legger ut på en butikk-, optiker- og frisørsalong-odysse for å kvitte seg med alt særpreg og personlighet.
Det er alltid gledelig med miljøer utenfor Oslo-gryta i norsk film, og Hamar begynner å seile opp som et alternativ.
Folkelige Hamar
Det første innflytterklysa E.D. Win gjør på sin nye skole, er å rekruttere et dansecrew, målet er å vinne en tevling ved navn Mjøsa Challenge. Vi befinner oss nemlig i Hamar. En forseggjort sykkelsekvens har presentert en stedstypisk og idyllisk blanding av boligstrøk, staselig urban-arkitektur og sjøfronten mot Norges største innsjø.
Det er alltid gledelig med miljøer utenfor Oslo-gryta i norsk film, og Hamar begynner å seile opp som et alternativ. Både dramakomedien Full dekning (2021) og mer rølpa Jentetur (2022) var satt til mjøsbyen, mens ungdomsfilmen Psychobitch (2019) la handlingen til innlandsrivalen Gjøvik.
Det går an å tenke seg at Hamar-plasseringen gjør noe med folkeligheten: Dancing Queen er oppkalt etter ABBAS tilårskomne listetopper, og Inger Lise Rypdals jevngamle I mitt liv spiller en enda mer avgjørende rolle enn den innledende Ole Ivars-låta. Det refereres snedig til humorserien Fleksnes, og plakatens og tittelsekvensens fargefriske fonter fanger interessen. Hamarsing Anders Baasmo spiller dessuten en nedpå og konfliktsky pappa, en snekker som har gjenkjennelige kommunikasjonsvansker med tenåringsdatteren.
Det går an å tenke seg at Hamar-plasseringen gjør noe med folkeligheten
Dancing Queen
På kino fra 10. mars 2023
Regi: Aurora Gossé
Produsent: Ymer Media
Aldersgrense: 6 år
Skuespillere: Liv Elvira Kippersund Larsson, Anders Baasmo, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Cengiz Al, Frida Ånnevik, Mona Berntsen, Viljar Knutsen Bjaadal
Guddommelige Berntsen
Urban dans blir naturlig nok en kontrast til denne hedmarkske jordnærheten, de rytmiske kroppsbevegelsene er filmens mest sentrale bestanddel. Akkurat som dokusåpen Kraft åpner Dancing Queen med kulisse-nervøsitet før hovedpersonen skal konkurrere på scenegulvet.
Og også her fungerer danseidolet, koreografen og pedagogen Mona Berntsen som guddommelig ledestjerne: Lite er mer verdifullt enn Berntsens anerkjennelse.
Urban dans blir naturlig nok en kontrast til denne hedmarkske jordnærheten
Ta livet av deg, da
Dansetrening, uttak og konkurranser avgjør fremdriften, og siden hovedpersonen møter lite forståelse fra foreldrene, blir mormoren (Anne Marit Jacobsen) den viktigste støttespilleren. Den freidige småbrukeren har nemlig en fortid som danser på Chat Noir (der hun ifølge seg selv fikk det generasjons-utypiske tilnavnet «Funky juicy mama» og var omgitt av beilere).
Mormor er framfus og direkte: «Gå og ta livet av deg, da», sier hun, lei av å høre på barnebarnets «idiotiske selvmedlidenhet».
Klisjeer og konstruksjon
Veteran Anne Marit Jacobsens inspirerte og energiske spill er et av regissør Aurora Gossé sitt sterkeste kort i filmen, mens Liv Elvira Kippersund Larsson gjør en oppsiktsvekkende god debut i hovedrollen. Vi kommer i direktekontakt med alle Minas følelser, lever oss inn i små og store gleder og hindringer.
Porsjoneringen av historien er ikke alltid like selvsikker. Poenger hamres inn og gjentas, og det tys til klisjeer som sammenbrudd under en opptreden og et lite host som varsler at en rollefigur skal dø. Replikker som «Hva gjør du her?» og «Du virker så annerledes» føles konstruerte og skrevne og – som i så mange filmer – kjennes antagonisten mer som en beleilig motkraft mot hovedpersonen enn som en ekte person.
Cengiz Al skaper en likandes og rettskaffen danselærer, hvis funksjon synes å være å understreke at det ikke er dansen i seg selv som skaper problemer og press, det er Edvins uforsonlige egoisme og blinde konkurranseinstinkt. Det samme gjelder nærværet til danseguru Mona Berntsen: Det finnes ingen negative aspekter ved konkurransedans, det er Edvins status og usympatiske personlighet som lager vanskeligheter for hovedpersonen.
Veteran Anne Marit Jacobsens inspirerte og energiske spill er et av regissør Aurora Gossés sterkeste kort i filmen
Historien er bedre når den nærmer seg generasjonsdrama
Empati med foreldre
Historien er bedre når den nærmer seg generasjonsdrama, og utforskningen i forskjellene mellom mormor, mor og Mina kunne utmerket gravd enda dypere, særlig i bakgrunnen til Andrea Bræin Hovig sin rollefigur. Hun har åpenbart gode grunner til å være bekymret – hva skjedde egentlig i barndommen hennes?
Empati med foreldre er ingen selvfølge i barne- og ungdomsfilmer, her gjør Dancing Queen en hederlig innsats. Vi føler med foreldrene når Mina pirker i julematen, og det er vemodig når Baasmos rollefigur «erklærer barndommen for over».
Empati med foreldre er ingen selvfølge i barne- og ungdomsfilmer, her gjør Dancing Queen en hederlig innsats
Spenning og storhet
Ja, Dancing Queen er aller best når den adresserer følelser i enkeltsituasjoner: Lyden av joggeskoenes gummisåler mot gymsalgulvet skaper gjenkjennelse og innlevelse, mormorens låve – lyssatt som audition-rommet i danseklassikeren Flashdance (1983) – gir en fornemmelse av spenning og storhet.
Og det er åpenbart at det har vært et enormt tillitsforhold mellom regissør og hovedrolleinnehaver. Aurora Gossé har hatt co-regi på to Karsten og Petra-filmer, og solodebuten fremstår som trygg og solid.
Anmeldelsen fortsetter under bildene
Det er umulig å ikke bli beveget og rørt av disse velkoreograferte, emosjonelle feiringene av livet
Mer feelgood enn tankevekker
Og mot slutten – når historien har gått sin forutsigbare gang, og Mina har forsonet seg med det skaperverket ga henne og kommet gjennom brasene som et klokere og mer modent menneske – kaller to forseggjorte dansenumre på de virkelig store følelsene. Det er umulig å ikke bli beveget og rørt av disse velkoreograferte, emosjonelle feiringene av livet.
Men med sin velprøvde handling og nokså lette omgang med hovedpersonens problemer, der alt løser seg med rett innstilling, blir Dancing Queen mer en frisk feelgood-film enn en tankevekkende diskusjonsstarter om kroppspress og gruppedynamikk.