Deltakelsens kunst og dannelsens problem

I en rekke utmerkede tiltak har de unge i dag anledning til å utforske ulike roller innenfor kunstfeltet, som kunstner, deltaker, kritiker og publikum. Et eksempel på førstnevnte er nettsamfunnet trafo.no, som har eksistert siden 2001. Her kan kunstnere mellom 16 og 22 år publisere egne verk, og diskutere egne og andre deltakeres arbeider. Hver måned oppnevnes en profesjonell kunstner som gjestementor for nettstedet, slik at deltakerne i tillegg har tilgang til innspill fra erfarne aktører i feltet. Workshops arrangeres også i regi av nettsamfunnet, ledet av sentrale representanter for estetiske praksiser som litteratur, design, teater og billedkunst. Til å være et lavterskeltilbud virker opplegget imponerende solid og oppdatert. Her behandles blant annet aktuelle trender og problemstillinger som har gjort seg gjeldende innenfor de ulike feltene i samtiden.

Men kunstnerrollen handler ikke bare om å tilegne seg kunnskap om faget og teknikker for fremstilling, man skal også ha integritet til å kunne følge sin egen overbevisning selv om man møter motstand underveis. Nylig rapporterte Periskop fra Stamsund Internasjonale Teaterfestival hvor Ann Liv Young hadde holdt teaterworkshop for en gruppe ungdommer, delvis i rollen som den frittalende og ondskapsfulle talkshowvertinnen Sherry, som med sin insisterende og nådeløse intervjuteknikk har skremt flere godt voksne publikummere ut av teatersalen. Vi var nok flere som lurte på om ikke dette var å tøye den kunstpedagogiske strikken vel langt. I hvilken grad kunne det være hensiktsmessig, enn si forsvarlig, å utsette de ufordervede små for slik en nådeløs læremester? Men det viste seg å ha fungert etter oppskriften: De unge rapporterte i ettertid å ha blitt styrket, ikke svekket, i sin selvtillit som kunstnere.

For alle samfunnslag

Også i publikumsrollen tåler barna godt å utfordres. Teatertrilogien Klassikere for Kids har som idealistisk utgangspunkt å formidle tunge litterære klassikere «til barn og unge fra alle samfunnslag». Med sitt eksperimentelle sceniske formspråk utsetter de dessuten publikum for en ganske avansert og utsøkt teatermodernisme. Barna så riktignok ut til å ta denne på strak arm. Det var de voksne som etter iscenesettelsen av Virginia Wolfs Til Fyret uttrykte bekymring for om ikke dette var blitt for utilgjengelig. Men selv om de fleste av oss blir kjent med de tradisjonelle formene – og nærmest må avlære oss disse – før vi setter pris på de eksperimentelle uttrykkene, er det vel ikke gitt at man ikke også kan gå motsatt vei?

Det å kjenne til, og kunne sette pris på, andre uttrykk enn de mainstreamkulturelle er et viktig ledd i vår estetiske oppdragelse. Ikke minst kan teatermodernismens fragmentariske fremstillingsformer og dens avvisning av det rasjonelle som fortolkningsparadigme utgjøre et verdifullt korrektiv til det menings- og budskapstyranniet som preger manges forståelse av hva som er vitsen med kunst. Ungestemmer.no er et nettsted eid av Norsk Scenekunstbruk hvor barn og unge introduseres for kritikerrollen og oppfordres til å publisere egne anmeldelser av stykker de har sett. Akkurat som da vi selv gikk på skolen og lærte litteraturanalyse er det en snever forståelse av «kunstverkets underliggende mening» de aspirerende skribentene her først og fremst virker opptatt av, nemlig «Hva slags (kognitivt) budskap er det stykket prøver å formidle til oss?».

Fra opplevelse til forståelse

En utbredt misforståelse – som kanskje særlig rammer kunstformidling rettet mot barn og unge – er at man tar for gitt at kunstopplevelsen blir bedre jo mer vi forstår av verket. Men dette gjelder ikke for alle typer verk, og heller ikke alle former for kunst. Her er ulike faktorer i spill, som hva slags rolle vi inntar i forhold til verket, og hva slags verk vi har med å gjøre. Noen verk fremstår som dypere og mer overveldende i sin visdom og sannhet etter hvert som vi blir eldre og kan bruke vårt økende erfaringsgrunnlag til å forstå dem bedre. Ofte handler imidlertid ikke dette så mye om kognitiv forståelse som det handler om emosjonell forståelse, forankret i en livserfaring man ikke kan analysere seg frem til. Shakespeares Hamlet og Ibsens Gjengangere er klassiske eksempler på verk som gjerne blir bedre med årene, til tross for at vi allerede på skolen fikk dem analysert og forklart til vi trodde vi hadde uttømt deres betydningspotensial. Motsatt finnes det verk hvis magi tenderer mot å gå i oppløsning etter hvert som vi blir eldre og mer kompetente kunstkjennere.

Kunstformidling til helt små barn tar gjerne høyde for at estetikk potensielt kan involvere alle kroppens sanser. Ofte dreier den seg om fysisk deltakelse, og fokuserer på sanseopplevelsen uten å skulle redusere denne til en underliggende mening som kan uttrykkes verbalt. Men på et tidspunkt i kunstoppdragelsen forskyver fokus seg fra opplevelse til forståelse. Plutselig fremstår det som viktigere å kunne gjøre rede for den estetiske opplevelsen, enn å være tilstede i den. Samtidig skjer det noe med publikums forhold til fysisk deltakelse og interaksjon. I stedet for å bidra til økt innlevelse og engasjement, fører forventninger om deltakelse nærmest til handlingslammelse hos de voksne.

Barn har som regel liten tålmodighet med omstendelige fremstillingsformer som krever at de sitter stille og følger med over tid. Til gjengjeld har de lavere terskel enn de fleste voksne for å bidra selv, når verket inviterer til det. Kanskje fordi de ikke oppfatter kunstsfæren som noe som krever en særskilt form for kompetanse av dem. I stedet tar de for gitt at verket møter dem akkurat der de er, på deres premisser. En slik implisitt likeverdighet er en forutsetning for å kunne innta en lekende holdning i møtet med et kunstverk. Dette var et av hovedpoengene til avantgardekunstneren Allan Kaprow, når han i artikkelserien «The Education of the Un-Artist» argumenterte for at kunstnernes viktigste oppgave er å lære oss å leke.

Betrakter eller deltaker

Det er rimelig å anta at kunstopplevelsens kvalitet henger sammen med publikums erfaring og kompetanse på feltet. Pussig nok er det også slik at når vi tilegner oss den hegemoniske kunstfaglige formen for estetisk kompetanse, fortrenger vi samtidig en annen. For når et voksent publikum velger betrakterrollen fremfor deltakerrollen i møtet med interaktiv kunst, står dannelsen faktisk i veien for kunstopplevelsen. Ubehaget handler kanskje dypest sett om en motstand mot å trekke kunsten ned til vårt nivå – til det banale, kjente, det vi umiddelbart gjennomskuer. Samtidig kjenner vi på angsten for å blottstille vår egen utilstrekkelighet, der verket dikterer noen spilleregler som det er opp til oss å realisere, i den grad vi forstår dem. Når vi engasjeres av ikke-interaktive verk, skjer dialogen vår med verket inni oss, skjult for de andres kritiske blikk. Interaktive verk forlanger på sin side fysisk respons – en oppvisning i kunstkompetanse som fremfor alt eksponerer oss som aktører. Dialogen vår med verket handler ikke lenger kun om vår egen kunstopplevelse, men også om hvordan verket – inkludert oss selv – fremstår for det øvrige publikum.

Deltakelsens dobbelte dilemma ligger i at vi ønsker oss kunstopplevelser som er større enn oss selv, uten at vår litenhet demonstreres for omverdenen. Her ligger også potensialet i den interaktive kunsterfaringen i det å bli del av en ny og større sammenheng som vi opplever å virke i. Dette er ikke så mye en bevissthetsutvidende erfaring som det er en faktisk utvidelse av handlingsrommet vårt. Slik kan interaktive kunstopplevelser minne om hvordan barn lærer ulike typer motorikk og ferdigheter gjennom lek. Det skjer tilnærmet ubesværet og nesten uten engstelse, fordi opplevelsen av å være i spill er så forførende og altoppslukende. Denne evnen til å la seg oppsluke her og nå, uten tanke for verden for øvrig, budskap og fremtidig nytteverdi, er en helt essensiell estetisk kompetanse som vi gjerne kunne lagt større vekt på å bevare når vi skal innvie barn og unge i kunstens forunderlige verden.