Den opplyste blå maskes internett-kōan
Fredrik Høyer analyserer den store utfordringen for skolesekk-kunstnere.
↑ Den blå masken. Foto: Pexels
Del A.
I verdens store visdomsstradisjoner sies det
1) … at verden er et stort skuespill og fundamentalt sett et drama av maya-natur;
(Dette understøttes også i gnostiske læretekster, noe vi kan se spor etter i ordet *person*, et ord vi bruker om vanlige hverdagsmennesker, opprinnelig avledet av latin personae, «maske», fra gresk πρόσωπον (prósōpon), som betyr «fjes» eller «karakter fra teater»);
2) … at for hver ekte guru, visdomslærer og læremester finnes det en læremester bak; slik kan man også hevde at det i realiteten ikke finnes læremestere overhodet, men at alle mennesker i sin essens kun er studenter; bare det Absolutte, manifestert i ikke-fysisk virkelighet, er den ultimate læremester;
2b) … og derfor er også alt og alle rundt oss læremestere, dog i forkledning.
Postkort fra Skolesekken
Periskop inviterer et utvalg kunstnere og forfattere som turnerer i Den kulturelle skolesekken til å dele sin hverdag.
A. Audhild Solberg og Anna Fiske har tidligere sendt postkort fra sine turneer.
Del B.
MØTET MED DEN STORE MESTEREN
Da jeg som ung padawan møtte en stor læremester innen scenekunstfaget, spurte jeg ham:
«Men [Mester], hva gjør du når noen i publikum ikke følger med?»
Den eldre så på meg og spurte hva jeg mente med at de ikke «fulgte med».
Jeg fortalte om at jeg i enkelte saler, noen ganger, spiller for folk som ikke ser opp på meg og vier fremførelsen oppmerksomhet – kanskje endog hører på musikk med propper i ørene – hvor man kan se fjeset deres i et blått lys, opplyst av en blå maske.
Jeg utdypet:
«Du, som har fremført de mest krevende av monologer som har blitt spilt i årevis for fulle hus, du, som har spilt for myriader av mennesker i sal og på spel, gjennom fem tiår gjort hovedroller på alle landets scener og hatt utallige gigs:
Hvordan skal man få den som ikke følger med, til å følge med?»
Da fortalte den vise:
Del C.
FORTELLINGA OM JENTA SOM SNAKKET I MUNNEN PÅ MEG
«En gang sto jeg og fremførte en totimers monolog. Jeg hadde med stort hell gjort den for hele skoleklasser før, men i dag hadde jeg tydeligvis ikke dagen…
På første rad satt det nemlig en fjorten år gammel pike. Eller, hun kan ha vært yngre. Men hun irriterte meg grønn. For under hele monologen hadde hun sittet og snakket med moren sin, ved siden av. På første rad.
Allerede det første minuttet hadde hun begynt å prate høylytt. I en halv time hadde hun holdt på nå. Jeg kom nesten ut av det flere ganger.
Tenk å sitte på første rad og snakke i munnen på skuespilleren! På en jævla monolog!
Og jeg irriterte meg, fra grønn til rød og tilbake… Jeg hatet henne. Å, som jeg hatet henne da. Hatet det lille, stygge trynet hennes. I den neste halvannen timen satt hun og snakket, og jeg holdt maska og spilte, men inni meg så jeg for meg at jeg tok tak i denne drittungen og sa de forferdeligste ting. Aldri, aldri hadde jeg vært med på verre…
Men så, da jeg var ferdig, før jeg rakk å komme meg backstage, kom moren og jenta opp til meg. Jeg skjønte det med en gang: jeg så det straks, og jeg forsto også min egen dumhet.
For jenta var blind.
Den fjorten år gamle blinde piken hadde sittet og spurt moren sin hva jeg gjorde på scenen. Hun hadde bedt moren sin om å beskrive for meg og bevegelsene for henne. Ingen i salen hadde fulgt mer med enn denne lille blinde jenta jeg hadde brukt all min energi på å være sint på.
I to timer hadde jeg kanalisert alle følelser inni meg på å hate og irritere meg på henne, også var det jo henne jeg spilte for… Egentlig. Hun var rørt av meg, og jeg hadde hatet henne!
For aldri vet vi hva publikum bringer med seg inn. Eller hva slags dag de har. Eller hva de går igjennom, akkurat i dag. Hva de tenker på. Akkurat slik som den blinde jenta, er publikummeren med blåmaskert internettfjes.
Aldri vet man hvem og hva man spiller for; akkurat slik som det er Nuet og øyeblikket som bestemmer hvordan neste setning vil lyde og skuespillet høres ut, kommer også publikummeren inn i salen med seg selv, her og nu.
Og slik er scenekunstens Tao.»
Annonser
