«Den siste våren»: Et indre kart uten grenser

Å se Den siste våren er som å ta et stikkende kaldt, men forfriskende bad i sjøen utenfor sesong. Når varmen brer seg i kroppen etterpå, skyldes det regissør Franciska Eliassens visshet om at mennesket kan vende seg mot naturen for å høste mening; at det alltid finnes rom for oss der.

Kart over indre frekvenser

Det var et poetisk sammentreff at Den siste våren hadde kinopremiere samme dag som Susanne Sundfør slapp sitt nye, etterlengtede studioalbum, blómi. Slik hennes vakre, av og til dissonante melodier gjør, tegner Franciska Eliassen kart over våre indre frekvenser, uten grenser. Mennesket, slik det fremstilles i Den siste våren, har potensial til å smelte sammen med naturen, bli en del av den, og slik leve renere, dypere.

Filmen strekker seg forbi konvensjoner, så langt at leddene knepper. Den søker etter nye bilder, lyder, språk. Ironigenerasjonen får ingen adgang. Eliassen krever at publikum møter filmen med sansene på stilk og følelsene utenpå.

Avmaktsfølelse

Tenåringen Eira (Keira LaHart) har flyttet til et lite sted ved kysten i Nord-Norge, sammen med storesøsteren Vera (Ruby Dagnall) og foreldrene (Kristine Moltu og John Inge Johansen). Storbylivet ble for «eksosifisert», virker det som, så familien har søkt seg mot en mindre forurenset tilværelse ute i havgapet.

Eira begynner å bla i søsterens dagbøker, i hemmelighet, og oppdager en avatar i skrift som forklarer og utdyper den krevende væremåte hennes. Veras fornemmelse av at verden imploderer i større hastighet enn hva avisene skriver om, gjør henne desperat – hun makser hvert øyeblikk, tar plass, og virker invaderende. Hun vil at alle skal dele hennes blikk på naturen. Når responsen uteblir, vokser avmaktsfølelsen. For det er vel ikke hun som er syk, men verden?

Eksplosjoner av farger og idérikdom

Den siste våren er like salig overfor skaperverket som en Terrence Malick-film (Days of Heaven, The Tree of Life), men fortellerstilen er ikke «fenomenologisk», som det heter, med et blomsterstøvsugende førstepersonsperspektiv og masse føling i fjæra. Snarere observerende, nesten som en dokumentar, brutt opp av sporadiske fantasisekvenser, små eksplosjoner av farger og idérikdom. Kontrasten mellom det umiddelbart gjenkjennelige og drømmende, sanseutvidende, tilfører filmspråklig uforutsigbarhet.

Eliassen er åpen om at hun selv har vokst opp med en psykisk syk søster; disse erfaringene er grunnlaget for historien og rollefigurene. Jeg vegrer meg for å spekulere i hva slags sinnslidelse som rammer Vera, og det kan i grunnen være det samme. Kapitalismens vørdsløse og skjevfordelte utnytting av naturen, har ført oss mot kanten av stupet, og stadig flere unge havner i eksistensiell krise og blir deprimerte av hvordan vi forvalter jordens ressurser. Tendensen skapte nylig en forbindelse mellom historisk kontekst og nåtid i Ole Giævers Ellos Eatnu – La elva leve om Alta-aksjonene – noe som ble enda tidligere etter Fosen-aksjonene i februar, der nettopp den eksistensielle påkjenningen samene forsøkte å beskrive fremstod obskur for politikere, fordi den ikke lar seg kvantifisere og tallfeste.

Økofeminisme

Veras økofeministiske perspektiv kommer til uttrykk både verbalt og visuelt. Eira virker brydd når storesøsteren snakker direkte om kropp («blod som renner fra fitta») og henviser til hekseprosessene mot sterke kvinner («hvordan kan jeg lære mine formødres språk når deres ord ble lukt ut av historien?»). Muntlige traderinger med velkjent kjønnspolitikk blir raskt overtydelige på film, men er her fremført med famling og masse humor. En spesielt morsom scene involverer dårlig sløying av fisk og de motstridende følelsene seigpiningen fører med seg for dyrevenner som samtidig er opptatt av at vi skal bruke naturressursene der vi bor.

Etter hvert som Eira leser seg inn i Veras viltvoksende tankeunivers, åpner hun øynene. Ikke minst erfarer hun at kunst hjelper oss når ord blir utilstrekkelige; søsterens dagbok og værelse er en veritabel utstilling («et atlas over minnene hennes»), en kaotisk kollasj av forskjellige motiver og uttrykk, et røntgenbilde av jentas indre.

Når Vera skråler skånselløst på scenen med sitt band, i et forsøk på å frigjøre selveste urstemmen – så kompromissløst at selv Björk på sitt mest utfordrende virker kommersiell – er det pinlig å observere. Men hver gang vi får direkte tilgang til visjonene hennes, gjennom Eliassens oppfinnsomme iscenesettelser – inklusiv magiske røykmaskiner og imponerende tekstilkunst à la iranske Mohsen Makhmalbafs poetiske trilogi (især Gabbeh, 1996) – omgjøres brølene til musikk, nær sagt, et universalspråk. Vi forstår likevel.

Herlige hangouts

Premisset om et asynkront søsken- eller vennepar har vi sett før, i alt fra Jane Campions Sweetie (1989) til Peter Jacksons Sorte engler (1994). Det er dynamikken i de mange hangout-scenene som gjør Den siste våren uforglemmelig – knapt siden Wam & Vennerøds Åpen fremtid (1983) og Eva Isaksens Døden på Oslo S (1990) har det vært finere å bare slenge rundt med ungdommene i en norsk film, imens de ikke foretar seg noe som kan sies å vedrøre handlingen.

Som en sekvens der Vera danser halvnaken med to kompiser, og alle er kåte og kosete. Eller når søstrene er på svaberg eller i skogen, og Eira lytter tålmodig, før hun varsomt utfordrer Veras argumenter. På et tidspunkt må de haike, og praier en bil. Sjåføren blir perpleks av baksetetrollet Vera, som bramfritt tar seg til rette; hun gjennomgår den lille CD-samlingen hans, som inkluderer den første skiva på Michael Jacksons HIStory, altså greatest hits-samlingen, og noe av  Cher, som har forvirret seg inn i et annet cover. En herlig hyllest til nittitallets analoge populærkultur. Hvor ofte ser vi sånne scener, egentlig, der livet bare sildrer foran kameraet?

Dagnall viser hva hun er kapabel til

Ruby Dagnalls skuespillerpersona har noe litt obsternasig, kravstort ved seg, som gjør henne kul og morsom. Det er vanskelig å anslå hva som er skrevet og improvisert; hun ordlegger seg skarpt og (autentisk) rørete om hverandre, og avslutter brått noen av setningene hun kaster seg ut i.

Dagnall fikk en krevende start, med hovedrollen i Sara Johnsens feilkalibrerte og pustberøvende utroverdige Rosemari (2016), men selv med replikker som må ha vokst i munnen, nådde hun gjennom – til alt overmål ble innsatsen skjenket en Amanda. Det virket kanskje prematurt, men allerede samme høst gjorde Dagnall inntrykk som Emma i den tredje sesongen av Julie Andems ungdomsserie SKAM. Senere har hun glimret med sitt fravær og kun dukket opp i små biroller, som hovedpersonens kone i Amundsen (2019) og Eivinds (Herbert Nordrum) nye kjæreste i epilogen til Verdens verste menneske.

I Den siste våren får vi endelig se hva hun faktisk er kapabel til – og det er ikke småtterier! Få, om noen, norske skuespillere i samme generasjon, klarer som henne å spise opp en scene. Evnen gjør at vi tror på Veras kantete karaktertrekk. Bak det selvsikre oppsynet, er et sårbart, traumatisert naturbarn, og Dagnall skildrer dette med samme presisjon.

Da jeg så filmen for første gang, kom jeg til å tenke på Stefan Jarls banebrytende dokumentar om rus, Ett anständigt liv (1978), der det sies noe sånt som at heroinistenes drømmer så store og vakre at hverdagen blir uutholdelig i sammenligning. Vera lider av en tilsvarende skjønnhetslengsel, og det magiske hun vet om, er slett ingen luftspeiling: Alle har en seng av mose nede på skogbunnen og et badeværelse ved strandkanten, hvis de vil. Hvorfor har vi byttet ut alt dette eventyrlige med arkitektoniske labyrinter i stål og betong?

Anmeldelsen fortsetter under bildene.

Uavhengighet