– Det er krise i utdannelsen på alle nivåer

Det er forholdet mellom kunst og radikal pedagogikk som er tema i utstillingen The Child as Teacher: Art and Radical Pedagogy. Utstillingsteksten forteller at man har hentet inn verk fra kunstnere som «anser utdanning som et kritisk område i vårt moderne samfunn, og som vurderer kreativitet til å være en integrert del i læringsprosessen». Kunstnere som Luis Camnitzer, Eva Bakkeslett, Ane Hjort Guttu, Markus Kayser og Renzo Piano er valgt ut.

– Jeg forstår radikal pedagogikk som en måte å stille grunnleggende spørsmål til hvordan læring foregår i utdannelsessystemet, forteller Jaroslav Andel til Periskop.

Et mer dyptgående behov

Alternative undervisningsformer, radikal pedagogikk og alternative utdanningsinstitusjoner har blomstret opp igjen innenfor samtidskunstfelt de siste ti årene. Prosjektet A.C.A.D.E.M.Y. forsøkte allerede i 2006 å ta et oppgjør med potensielle konsekvenser av den europeiske Bologna reformen (1999) og PISA-standardiseringen av høyere utdannelse.

Initiativene som har dukket opp i etterkant, som for eksempel dagens Radical Pedagogies ved Princeton University School of Architecture og The Alternative Art School Fair, ved New Yorks Pioneer Works, kan ses som et mer dyptgående behov for å tenke nytt om skolens rolle, utdannelsens funksjon og formidlingens betydning.

Testsamfunn som symptom

– Jaroslav Andel, hvilke faktorer, foruten kvantitative målesystemer i skolen, tror du har bidratt til en økt interesse for det du forstår som radikal pedagogikk?

– Jeg vil påstå at behovet for testing henger sammen med overgangen fra det industrielle- og det tjenestebaserte samfunnet, til det som i dag ofte kalles for informasjonssamfunnet. Problemet er at vi i denne overgangen har gått oss vill. Selve tendensen til å måle alt, er tidvis ekstrem. Og ekstreme posisjoner kommer ofte fra angst og usikkerhet. Slik jeg ser det ligger det en dyp angst for hvor vi er på vei, og testsamfunnet er symptomet.

– Er utstillingen på noen måte en reaksjon på PISA-standardiseringen av den europeiske utdannelsen som ble innført i 2000?

– PISA er ikke utgangspunktet for denne utstillingen. Bakgrunnen er behovet for å adressere fundamentale spørsmål knyttet til hele utdanningssystemet vårt. Det nåværende systemet er over 200 år gammelt, og fra opplysningstiden, og tjente behovene til et industrielt samfunn. Det er tydelig at dette systemet ikke fungerer lenger, men samtidig er det vanskelig å forandre det. Mange har investert i systemet: Mennesker som tjener penger, selskaper som jobber med måling, regjeringen, byråkrati, og kanskje viktigst, næringslivet.

Tapt mandat

–  I fjor medkuraterte jeg Kunsthall Stavanger sin 150-års jubileumsutstilling. Kunsthallen var startstedet for en av Stavangers første kunstskoler og den eksisterte først innenfor institusjonen av Stavanger Kunstforening, før den noen tiår senere brøyt ut og flyttet til en annen del av byen. Dersom vi ser på 2017, tror du at kunstinstitusjoner fortsatt har mulighet til å være opphavssted for radikal pedagogikk eller alternative utdanningsmodeller for kunst?

– Jeg tror det, men spørsmålet er hvordan det skjer, slik at det ikke bare handler om å utvide utdanningsprogrammet til gallerier og museer. Vi må tenke nytt på forholdet mellom kunst, utdannelse og læring. Det er viktig å huske at museet også er en institusjon fra opplysningstiden. Museet hadde opprinnelig dannelse som del av sitt generelle mandat, men i dag har dette gått tapt. Nå drives museene hovedsakelig av politikk og økonomi, med for eksempel store publikumssuksesser eller som del av kunstmarkedet. Den opprinnelig kjernen til museet som dannelsesinstitusjon har forsvunnet.

– Som en kommentar til denne situasjonen har vi inkludert et arbeid av Luis Camnitzer i utstillingen. Arbeidet består av et banner på Kunsthallens fasade med teksten: «Kunsthallen er en skole. Kunstneren lærer å kommunisere. Offentligheten lærer å trekke forbindelser.» Kunstverket er en påminnelse om hva vi har mistet, og hva vi må tenke på nå.

En instrumentalisering av samfunnet

– Kunsthall Stavanger kjører et eget program rettet mot barn, Barnas Kunstklubb. Gjennom programmet iscenesettes barnet som utøvere når de får skape sine egne utstillinger, ofte i samarbeid med en profesjonell kurator. Dette kan ses som et forsøk på å forsterke selvfølelsen til de «unge kunstnere». Hvilket potensial ligger i slike kunstformidlingstiltak ved institusjonene?

– Vi ser en generell trend når det kommer til å spesialisere og profesjonalisere praksiser i samfunnet vårt, og det skjer på alle felt, også på kunstfeltet. Alt i samfunnet instrumentaliseres. Jeg ser dette som en negativ trend.

– Fordi profesjonalisering handler om å oppnå bestemte mål?

– Nei, det dreier seg heller om spørsmålet «Hva handler utdannelse og læring om?», «Hva skal være de rådgivende prinsippene som ligger til grunn?». Drivkreftene som ligger bak endringene i tanken om utdannelse, knytter seg til det å lykkes i et konkurransepreget samfunn. Det er en veldig smal inngang til hva et menneske er.

Spørsmål til spørsmålene

– I utstillingsteksten til The Child as Teacher står det at «radikal pedagogikk har bidratt til å fremme ideer om frihet». Hvordan mener du rammeverket ser ut når det er snakk om frihet i tanken om utdannelse? Eksemplifiseres frihet eller demokrati i utdannelsen ved mer likestilling mellom voksne og barn, mindre hierarki mellom lærere og elever? Eller hvordan ville du beskrevet det med dine ord?

– Frihetskonseptet i utstillingen kommer fra opposisjonen du finner iboende i dannelsen slik vi kjenner den fra opplysningstiden. Det er altså en dobbeltsidig tilnærmelse med blant annet ideen om myndiggjøring, og at kunnskap gir deg makt. Det er her ideen om frihet kommer fra.

– Man har også debatten om demokrati, hvordan likhet og frihet er relatert til hverandre. Fordi det er en spenning der så må man finne den rette balansen. Tar man ett konsept og glemmer det andre, så blir det feil.

– Ser du da radikal pedagogikk som et balanseringspunkt til læringsmodellen vi har nå?

– Radikal pedagogikk handler om å stille spørsmål til spørsmålene. Og å stille spørsmål til hvilket fundament det nåværende utdanningssystemet er bygget på.

– Vi må se kritisk på fundamentet for dagens dannelsespraksiser for å forstå hvordan nåtiden relaterer seg til fortiden, og få på plass en pågående utspørring om ting vi tar for gitt.

En pågående krise

– Hvordan mener du at kunstnere i utstillingen kontekstualiserer eller problematiserer de nåværende modellene for utdannelse eller radikal pedagogikk? 

– På flere måter. En av tilnærmelsene er som jeg nevnte tidligere, å stille spørsmål til hvordan vi er knyttet til tradisjonen. Ofte er denne tradisjonen blitt en sedvane og slik tatt for gitt eller glemt. Vi gjør noe som en rutine vi ikke er klar over, vi vet ikke hvor det kommer fra eller hva det handler om.

– Når du bruker begrepet utdannelse, tenker du på det som det samme som læringsmodeller?

– Når vi snakker om utdanning så assosierer vi det vanligvis med systemer som tradisjonelt sett er betalt av staten. De implisere et slags institusjonelt system, mens læringsmodeller er noe som for eksempel kan brukes av næringslivet for å trene sine ansatte.

– De to overlapper, men utdanning impliserer institusjon og slik kommer vi innpå et viktig tema. Med svekket nasjonalstater har man også et svekket utdanningssystem, og egentlig krise i utdannelsen på alle nivåer i samfunnet. Det er viktig å adressere dette, men dessverre virker det om om vi lever i en pågående krise og det ikke er nok energi eller resurser til å adressere dette tilstrekkelig.

– Til sist, hvem ser du for deg at publikum er for denne utstillingen? Ønsker du å kommunisere til et publikum utover kunstfeltet?

– Absolutt! Det er jo et annet problem, hvordan kunstfeltet opererer innenfor en boble. Vanligvis når man har progressive og engasjerte kunstutstillinger er det som om å tale til forsamlingen. Dette er veldig problematisk. Ideen min er å nå ut til forskjellige samfunn, til skoler og lignende. Ett av målene til utstillingen er å koble lokalbefolkningen på, men siden utstillingen reiser, er det også et ønske å knytte bånd mellom folk fra forskjellige land utover kunstfeltet.