Det fineste i verden kan være å juge

Sist gang jeg turnerte for DKS – for en del år siden – var jeg skuespiller i en ferdig, innøvd forestilling. Det var mye som kunne skje da også, men da handla det mest om vi klarte å fange elevene, få dem til å følge med. Så var det applaus, nedrigg og videre.

Denne gangen er ingenting innøvd.

Munnbind-posen ligger parat på setet ved siden av. Toget suser mot Jæren og jeg sitter med nysprita hender og skriver ned spørsmålene jeg har fått tilsendt. Spørsmål som 6. klassingene har laga og stemt fram til morgendagens Bokbad, der de skal intervjue meg om barneromanen Jo har skjedd.

Hvorfor ville du bli forfatter?

Har KatteKnut alltid vært så skitten?

Er det greit å kalle stemora si stygge ting?

Er det lov å kysse på skolen når man går i 6. klasse?

Samtaler som åpner

Å debutere med bok har vært en øvelse. Blant annet i å ikke la grublinga ta fullstendig over. For det har til tider vært dundrende stille, og det har ikke vært lett å orientere seg i hva man skal forvente og hvordan ting egentlig bør være. Det har også vært litt vrient i koronatida å ikke kunne treffe folk som før, og snakke sammen – på ordentlig.

Og med dét som bakteppe, er jeg utrolig glad for at jeg og boka mi ble spurt om å være med på turné i ordninga Barnebokbad. Jeg er heldig som har fått muligheten til å møte målgruppa ansikt til ansikt, særlig i dette året. Det har vært givende å komme tett på boka på en ny måte, gjennom elevenes blikk og refleksjoner.

Og for noen blikk og refleksjoner det har vært! De kommer ikke av seg selv.

Litteraturprodusent Vilde Kamfjord har laga et konsept som åpner opp. Som ikke innskrenker seg til spørsmål om hvorvidt man liker en bok eller hva den handler om. Barnebokbad tilrettelegger for samtale, mer enn bare i form av spørsmål og svar. Å våge å gi uttrykk for tanker og assosiasjoner uavhengig av om man liker boka eller ikke. Og ikke minst: Å bevege seg vekk fra forventningen om å svare riktig.

Dessuten har alle i publikum lest eller hørt boka, noe som gjør at samtalen også blir relevant for dem. Og siden alle kjenner boka godt, kan man snakke uten å være redd for å spoile – avsløre handlinga.

Ivrig intervjuer

Noe av det jeg liker best med opplegget, finnes i denne setningen: «Barnebokbad er en pedagogisk metode for gode leseopplevelser og meningsfulle samtaler om litteratur, uavhengig av leseferdighet.» Det er ikke leseferdigheten det kommer an på her!

Å lytte – og å oppøve evne til lytting – er et sentralt element i prosessen. Både i forkant, gjennom høytlesning fra læreren eller avspilling av lydboka, mens barna lager spørsmål, og senere når selve bokbadet gjennomføres.

Å klare å lytte underveis i samtalen med forfatteren, og ikke bare tenke på neste spørsmål, er en kunst foran et publikum. Jeg har latt meg imponere av modige elever som finner plasser de kanskje ikke var klar over at de kunne ta.

Det gjør inntrykk når jeg etter et av bokbadene får vite fra læreren at den mest ivrige intervjueren, han som hadde plukka opp detaljer fra boka som andre hadde oversett, ikke egentlig er noen ivrig leser eller interessert i bøker. Men det tror jeg han er, kanskje uten at han helt har visst det?

Hvorfor heter Jo Jo?

Er Marthe med H redd for å ikke være populær?

Vet du hvordan alle sammen ser ut? 

Hvem er det som har strikka skjerfet til Jo?

Hvorfor latet Frida som om hun ble intervjuet? 

På sokkelesten

Når jeg ankommer Rogaland for siste runde med skolebesøk, er det gjort klart for desember. Det henger stjerner i vinduene og på skolene lyser juletrærne.

Jeg husker følelsen jeg selv hadde på barneskolen i adventstida. Hvor godt det var å gjøre noe annet enn det vi gjorde til vanlig. Når læreren tente lys og vi tusla i sokkelesten, kanskje til og med i bare strømpebuksa.

Jeg tenker på hvordan det hadde vært hvis klassen min i 5. eller 6. på Kragerø skole fikk være med på et Barnebokbad. Jeg ser for meg han som ikke likte å lese, men som alltid hadde de mest fantasifulle innspillene. Jeg ser for meg hvordan jeg, eller noen av de andre sjenerte, kanskje endelig fikk en anledning til å gå ut av den rollen en liten stund, og dykke inn i noe helt annet.

Det har vært noe av det fineste med denne turneen: Å se elever som egentlig er veldig nervøse og usikre på om de tør å intervjue, glemme både publikum og seg selv og bli revet med av det vi snakker om. «Eg har grugleda meg i heile natt!» var det én som sa. Senere kommer de med oppfølgingsspørsmål og betraktninger som om de ikke har drevet med annet. For eksempel av typen: «Frida graver sin egen grav i kjærlighetslivet!».

Har noe av det som skjer i boka skjedd i virkeligheten?

Hvordan kom du på det med hjertefeilen?

Er det vanlig å ha foreldre i fengsel?

Sceneskift

Det er noe jeg opplever at gjennomsyrer hele prosjektet Barnebokbad: Barna blir sett og respektert, og kanskje på en annen måte enn de er vant til?

Elevene slipper i hvert fall å forholde seg til merkelapper og etablerte forventningsmønster. Det er elevene som lager spørsmålene, det er de som styrer Bokbadet. Og det er ofte også de som rigger scenen og gjør gymsalen, aulaen eller klasserommet om til noe helt annet for en liten stund.

– Oi! sier jeg da jeg oppdager scenen de har gjort i stand. Det ser jo nesten ut som på tv.

– Ja, ikke sant! Og vi skal kikke på det punktet rett over ribbeveggen der hvis vi blir for nervøse.

– Så lurt.

– Ja. Du kan sitte der i stolen, så tar vi sofaen, sånn at det blir riktig avstand.

– Skal vi gå gjennom spørsmålene først, og så kan vi kanskje varme opp litt etterpå?

–  Ja, og da kan vi være i bomberommet. Vi skal vise deg veien.

– God plan!

– Men du skal ikke svare på spørsmålene nå, skal du vel?

­ ­– Nei, det venter jeg med til etterpå, når publikum kommer. Men det er kanskje fint å gå gjennom uansett?

– Enig, sier alle tre i kor, og så skal vi starte.

– Men, avbryter hun ene. – Er det greit at noen andre enn jeg stiller det der spørsmålet om … kyssing?

Frekk og jugete og sånn

Det har vært spennende når vi har kommet inn i tematikk der elevene er uenige og vil argumentere for sin mening. Særlig Frida er gjenstand for samtale og diskusjon. Frida er hovedpersonen i boka Jo har skjedd. Hun er nettopp blitt 11, like gammel som mange av elevene, og selv om flere nok kan kjenne seg igjen i henne, er det noen som synes hun oppfører seg ganske rart.

Eller litt håpløst egentlig, som en av guttene sier. For hvorfor snakker hun før hun tenker nesten hele tida? Hvorfor er hun så frekk? Kanskje det er fordi hun har mista mammaen sin, er det en som foreslår. Eller fordi hun har blitt forelska i den nye gutten i klassen, tror en annen. For da sier man kanskje litt sånne rare ting. Ja! sier en annen og legger til: Eller tøffer seg! Da er det noen som ser på hverandre, nikker.

Hvorfor er Frida som hun er?

Skøyt Frida den pøkken i hodet på Marthe med H med vilje?

Er hun usikker på seg selv?

Hva synes du selv om Frida egentlig?

De fleste heier veldig på Frida, men noen setter også – forståelig nok – spørsmålstegn ved hvorfor hun er så frekk og jugete og sånn.

Vi snakker om hva som ville skjedd hvis jeg hadde valgt annerledes. Jeg kunne jo ha gjort henne til en gjennomgående sympatisk person. Hvorfor gjorde jeg ikke det? Når du har mista mammaen din og ikke har noen venner … og i tillegg må være en som vi også irriterer oss over? Hvorfor vil en forfatter gjøre det så vanskelig for hovedpersonen?

Vi snakker en del om dette, og om at en karakter har flere forskjellige sider. Om hvordan det kan være å ikke alltid framstå slik man egentlig vil. Og at det kanskje er noe helt annet som ligger bak de frekke og innimellom usanne orda som plumper ut av henne.

Mjuk som marshmallow

Og så er det ganske nydelig, når det innimellom spørsmål om vennskap, leggetider og forelskelse, dukker opp noe helt annet.

Hvorfor vil Frida heller ha et mjukt navn, som marshmallow?

Hva tenker du på når du skriver?

Hvordan følte du deg da du skrev boka?

Hvordan fikk Frida ideen til Frida Freedom? 

Mange spør om hvordan jeg som forfatter fikk ideen til ulike valg. Det er rimelig fenomenalt når elevene begynner å spørre om hvordan Frida får ideer, hvordan hun tenker. Da kan vi gå nærmere inn i skriveprosessen, inn i forestillingsevne og skuespill. Og snakke om at noe av det beste med å skrive historier er å kunne juge så mye man vil.

Er man snill selv om man lyver?

Hvorfor kan det være så vanskelig å si sannheten?

Hva skjer videre med Frida og Jo?

Et hvisk i øret

For meg ble høstens høydepunkt uten tvil disse møtene med elever gjennom DKS Rogaland. Det fikk meg til å glemme den rare følelsen av å ikke helt vite hvordan man skal te seg når man gir ut bok, og holde fast på hvorfor jeg skriver.

Og når det kommer dager da jeg synes akkurat dét er vanskelig å huske, så vet jeg heretter hva jeg skal gjøre. Jeg vil hente fram setningene fra jenta på første rad. De som i et hvisk kom snikende inn i øret mitt i det jeg var på vei ut av gymsalen den aller siste gangen.

At du kan skrive sånne magiske ord som eg aldri kunne ha tenkt på.

Eg overleve ikkje hvis det ikkje kåmme ei bok nummer to.