Det går åt skogen

Med sine to første tegneseriebøker etablerte Nora Dåsnes seg som en av landets fremste unge tegneserieskapere og en av landets fremste skapere av tegneserier for unge. Debutboka Ti kniver i hjertet (2020) er en treffsikker og levende skildring av de forvirrede følelsene som bobler opp når den første forelskelsen melder seg – og av de ekstra nivåene av forvirring de som forelsker seg i en av samme kjønn kan oppleve.

Ubesvart anrop (2021) er en fiksjonsfortelling om de psykologiske og emosjonelle ringvirkningene av 22. juli, og er, med sine elegante tegninger, nyanserte karakterskildringer og filmatiske struktur, en av de mest formfullendte norske tegneserieromanene undertegnede noensinne har lest. Det er denne tegneserieromanen hun er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for. Hvem som vinner, blir avgjort i kveld.

Dåsnes’ nyeste bok La skogen leve! er en frittstående oppfølger til Ti kniver i hjertet, og denne gangen tar Dåsnes for seg et annet tema som står sentralt i unge menneskers bevissthet i dag, nemlig klimaet.

Bil eller skog?

Det vil si, i realiteten er det kanskje mer presist å si miljøet, og da i både lokal og global forstand. For når vi denne gang møter trekløveret Tuva, Linnéa og Bao fra Dåsnes’ debutbok, planlegger skoleledelsen å rive den lille skogflekken der jentene tilbringer mesteparten av sin ledige tid i gemyttlig kamp mot guttene i B-klassen om kontroll over territoriet. Formålet med denne hensynsløse raseringen av hovedpersonenes nærmiljø er å bygge en parkeringsplass for å hindre at barn blir påkjørt av foreldre som henter og leverer elevene i bil.

Den siste tiden har det regnet kontinuerlig, hvilket innebærer at flere barn blir kjørt til og fra skolen, hvilket i tur har skapt trengsel på parkeringsplassen og resultert i minst én ulykke. For de voksne er løsningen åpenbar: Det må legges bedre til rette for bilene, og gitt at det står om barnas liv og helse, er skogen et høyst akseptabelt offer.

Klima som prinsipp

For Bao er imidlertid denne avgjørelsen verken logisk eller akseptabel. Bao er både den mest voksne og den mest barnaktige av de tre jentene. Hun synes forelskelse og sminke er teit, og har ingen hast med å ta steget inn i tenårene. Samtidig er hun leder i elevrådet, engasjert i samfunnsspørsmål og komfortabel i de voksnes verden på en måte venninnene ikke er. Det er hun som i størst grad brenner for leken i skogen, og når skolen vedtar å hogge den ned for å anlegge parkeringsplasser, er det som om hele hennes barndoms fantasiverden skal gå under.

I tillegg er det et spørsmål om global oppvarming: Bao er overbevist om at alt regnet er en konsekvens av klimaendringer, og at både det å legge til rette for mer bilkjøring og rive skogen ytterligere vil akselerere oppvarmingen av kloden. Hun er naturligvis klar over at skolen og hjemstedet bare er en dråpe i havet i den store sammenhengen, men om ingen gjør det de kan, er både menneskeheten og planeten dømt til undergang. Dessuten er det en prinsippsak. Hvordan kan Bao og de andre elevene ta de voksne i skoleledelsen og kommunen på alvor når de én dag snakker om viktigheten av klimatiltak, og den neste river skog og organiserer for mer biltrafikk?

Nikker til Alta-aksjonen

Svaret er at de verken kan eller skal det. Med støtte fra Tuva og Linnéa bestemmer Bao seg for å ta opp kampen for skogen. Først ad tradisjonelle kanaler via møter med rektor, kommunen og FAU, og deretter via sivil ulydighet. Etter hvert som protestene eskalerer, får jentene også støtte fra medelever (inkludert Abdi i parallellklassen, som Bao sliter med å innrømme at hun har et godt øye til) – og foreldre.

La skogen leve! trekker veksler på historisk viktige protestaksjoner – og da særlig demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta-vassdraget. Sjangermessig er den inspirert av amerikanske feelgood-filmer der lokalsamfunnet kommer sammen for å redde kollektive møteplasser fra kyniske maktpersoner (nettsiden TV Tropes kaller dette fortellingsmønsteret for Saving the Orphanage). Denne blandingen av velprøvde populærkulturelle grep og dagsaktuelle samfunnsspørsmål finner man også i Ti kniver i hjertet og Ubesvart anrop. Dåsnes er langt fra den eneste unge norske tegneserieskaperen som er inspirert av amerikansk populærkultur, men få evner å bruke denne inspirasjonen like elegant og konstruktivt som henne.

Sjeldent dyktig tegneserietegner

La skogen leve! følger oppskriften til punkt og prikke, og likevel oppleves den ikke som klisjépreget eller gjennomsiktig. Når barna i en mørk stund får hjelp fra uventet hold er det genuint rørende, for akkurat som i en god Hollywood-film er vendingene i historien effektfulle selv om de i ettertid fremstår som forutsigbare. En av Dåsnes‘ store styrker som forteller er nettopp evnen til å balansere tradisjonelt manushåndverk med tilstrekkelige mengder personlig særpreg og ektefølt engasjement til at man som leser ikke opplever å bli servert en formel. Hennes andre store styrke er at hun er en sjeldent dyktig tegneserietegner. Dåsnes står med én fot i naturalisme – i gjenkjennelig anatomi og realistisk kroppsspråk – og den andre i et mer karikert visuelt språk, der elementene tenderer mot symboler og abstraherte former.

I likhet med Ti kniver i hjertet er La skogen leve! løs i streken (Ubesvart anrop er strammere og mer naturalistisk), men også her er det åpenbart at man har å gjøre med en dyktig tegner. Fargeleggingen er imidlertid mindre imponerende, for både de fargede konturstrekene og de litt duse primærfargene gir sidene en mild og ufarlig fremtoning som tidvis legger en ugunstig demper på dramatikken.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Reell spenning

Hvis jeg skal komme med en innvending mot La skogen leve!, vil det være denne ufarligheten – at alt går bra til slutt, at alle tilbakeslag og nederlag er midlertidige, og at de gode hensiktene vinner en utvetydig seier. Men på den annen side: Midtveis i fortellingen begynte jeg å spekulere i om det faktisk kanskje ikke ville gå Baos vei. At boken ikke handlet om å stå for det man tror på og ta opp kampen mot makta, men om å lære at man som barn noen ganger må akseptere at de voksne bestemmer og at man ikke kan gjøre annet enn å bære nag og vente til man selv kommer i posisjon. At Dåsnes makter å skape reell spenning og tvil også hos en voksen anmelder, tyder på at det står noe på spill i boka. Dessuten er det å innvie unge lesere i viktigheten og riktigheten av sivil ulydighet udelt positivt.

La skogen leve! er med andre ord en solid oppfølger til Ti kniver i hjertet. Den viser at dette universet har plass til en rekke ulike fortellinger og temaer, og dermed har alle forutsetninger for å vokse seg mer komplekst og rikholdig etter hvert som det utvides med flere bøker. Og selv om jeg håper Dåsnes vil følge opp formspråket og fortellerstilen fra Ubesvart anrop med et nytt prosjekt rettet mot eldre lesere, er jeg også genuint spent på neste bok i serien om Bao, Tuva og Linnéa.