Det oppsøkende teatret er ikke dødt

Den 15. september 1969 valgte teatersjef Arild Brinchmann å tre ut av den ærverdige Nationaltheater-bygningen og la premieren på Et spill om pugg finne sted på Fagerborg ungdomsskole. Hans visjon om ‘det oppsøkende teateret’ provoserte, og forestillingen skulle komme til å trigge en av 1900-tallets mest hissige debatter om teaterets rolle i samfunnet.

Spørsmålet er hvor vi står nå, 50 år etter. Hva gjør teateret for å nærme seg barn og unge i dag?

Brudd med praksis

Vi vet at det er store grupperinger av barn og unge som sjelden eller aldri finner veien til teateret. Den kulturelle skolesekken (DKS) har i mange år spilt en nøkkelrolle for disse barna, både ved å bringe dem til teaterhusene, og ved å få forestillinger ut på veiene og inn i klasserom, gymsaler og samfunnshus over hele landet.

Et spill om pugg utgjorde i 1969 et kraftig brudd med eksisterende praksis. Forestillingen sjokkerte fordi skuespillerne inviterte elevene til åpen dialog om demokratiske spørsmål og skolen som institusjon. Replikker som «Har dere demokrati på deres skole?» var nok til at forestillingen ble anklaget for å være venstrepolitisk propaganda. Debattene raste om kunstens oppgave, Nationaltheatrets mandat, og hvorvidt barn og unge i det hele tatt burde se teater som ikke hadde en dannende funksjon. Kort fortalt ble debatten så betent at det resulterte i at Nationaltheatrets oppsøkende virksomhet fikk kort levetid.

At institusjonsteatrene ikke ønsket å drive med oppsøkende teater for barn førte til at de frie kompaniene tok denne plassen. Dette skillet ser vi fremdeles i dag, da frie kompanier er den største leverandøren av oppsøkende forestillinger til Den kulturelle skolesekken. Feltet leverer forestillinger av høy kunstnerisk kvalitet, men mangler økonomisk forutsigbarhet og langsiktighet i drift og produksjon ettersom de fleste kompanier består av frilansere som jobber prosjektbasert og finansieres av prosjektstøtte.

I forkant av oppsetningen i 1969 hadde teatersjef Brinchmann arbeidet mye i Sverige. Teaterstykket skrevet av Sven Wernstrøm tok han med seg derfra.

Vi i Tigerstadsteatrets kunstneriske ledelse, er alle tre utdannet fra Stockholms Dramatiska Högskola -hvor regissør Suzanne Osten i dag er æresdoktor. Hennes syn på teater for barn og unge har vært med å legge grunnlaget for svensk barneteaterproduksjon. Sentralt i Ostens kunstnerskap står synet på det kompetente barnet. For Osten innebærer det at teater for barn ikke viker unna alvor og store temaer.

Fremtidens publikum?

Siden 1969 har synet på både barn, barndom og ungdom endret seg: Barn har blitt målskiver for forbrukermakten, det har skjedd en voldsom digitalisering av barndommen og vi har økt målstyring og press i skolen. Dette står som sterk kontrast til søttitallets frie lek og utfoldelsesrom.

Men spørsmålene som ble stilt elevene i Et spill om pugg fra 1969, om demokrati og påvirkning, er kanskje minst like aktuelle i dag. Lærer barn å være systemkritiske og våkne, eller lærer de å tilpasse og innordne seg gjennom stadig måling og veiing? Og er dét i så fall demokratiserende? Vi håper den kommende barnekulturmeldingen tør å stille disse spørsmålene.

Barn og ungdom beskrives fortsatt ofte som «fremtidens publikummere». At det er viktig å spille teater for barn slik at de kultiveres til å like teater og kjøpe teaterbilletter når de blir voksne. Disse utsagnene skjuler en ideologi der barnet sees på som en «uferdig voksen». I Kulturmeldingen som ble lansert i fjor står det:

«Barn og unge skal også bli publikum, kulturprodusentar og kunstnarar i framtida. Dei kulturelle dugleikane, vanane og forventningane dei har, vil påverke morgondagens kulturtilbod». (Meld.st. 8 Kulturens kraft)

Vi i Tigerstadsteatret mener at barn og ungdom er fullverdige publikummere nå, og at de til og med er det viktigste publikummet vi kan bruke våre kunstneriske og økonomiske krefter på. Men ikke fordi de er morgendagens voksne teaterpublikum. Barn og unge er det viktigste publikummet, fordi de er fullverdige i kraft av de menneskene de er i dag.

Inn i barnas omgivelser

I Oslo ser vi at barnefattigdommen øker. 17 % av barna i Oslo lever i familier med langsiktig lavinntekt (kilde: bufdir). Barns tilgang til kultur avhenger av foreldrenes økonomi og kulturbruk. Barn har mindre makt enn voksne, mindre kjøpekraft, mindre mobilitet og blir fortsatt ofte nedprioritert. Hvis barnekonvensjonens paragraf 31 om alle barns rett til kunst og kultur skal kunne oppnås, må kunstnere og teaterprodusenter fortsette å tenke på nye måter.

Med vår forestilling Tigerbussen kommer! lanserte vi en helt ny måte å spille oppsøkende teater for barn på. Tigerbussen er en expotrailer som kan utvides ved hjelp av hydraulikk. Dette gir oss et indre scenerom på 6 x 8 meter , der barna inviteres inn i teaterets magiske verden midt i sitt eget hverdagsliv. Klasserom og gymsaler gir ikke de samme forutsetningene for scenekunstproduksjon som en profesjonelt utstyrt teaterscene. Med Tigerbussen har vi en profesjonelt utstyrt teaterscene på hjul.

Sentralt for oss var det å finne et bakkenært format som bokstavelig talt kunne rulle inn i barnas egne omgivelser og støtte opp om opplevelsen av at akkurat deres bydel, akkurat deres lokale torg eller grusbane, er et sted verdt å komme til.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Makt og ansvar

Det siste året har verden vært vitne til et paradigmeskifte i forholdet mellom barn og voksen. Barn og ungdom over hele verden har reist seg opp, vandret ut av klasserommene og samlet seg  i gatene. Barnas tillit til voksne er svekket, og nå reiser de seg sammen og stiller tydelige krav til oss.

For oss er dette et bevis på det kompetente barnet Suzanne Osten snakker om. Barn og unge vet hva som er viktig for dem, og vi må ta dem på alvor. Det gjør vi ved å vise en vilje til å nærme oss dem, både metodisk, metaforisk og helt bokstavelig.

Definisjonsmakten over hva som er kvalitet i scenekunst for barn ligger fortsatt hos oss voksne. Den makten innebærer et ansvar for igjen og igjen strekke oss mot barna.

Debatten som Nationaltheatrets oppsøkende teater «tapte» for 50 år siden har sannsynligvis hatt større betydning for barneteaterets plass i norsk teater enn man skulle tro.

Men det oppsøkende teater er ikke dødt.

Det oppsøkende teater brøler videre.