Dokumentarfilmen «Uten filter»: En fin gjeng deler litt av seg selv

I et år – fra april 2019 til mai 2020 – har en gruppe ungdommer i Moss filmet seg selv og hverdagen sin med mobilkamera. Så er snuttene satt sammen til en sjarmerende og ettertenksom, liten dokumentar av Lars-Ingvar Bragvin Andresen.

Kanskje kan man si at det var tilfeldighetene som gjorde at Uten filter ble så god som den ble. For nå i ettertid vet vi jo hva som skjedde i mars i fjor, da koronaviruset kom inn over landegrensene og gjorde livet annerledes for oss alle. Og dermed inneholder Uten filter et før og et etter som er helt avgjørende for fortellingen.

Hovedpersonene er helt vanlig ungdom, mellom 13 og 17 år gamle. Og dette med helt vanlig er viktig å merke seg. Det er verd å huske på når man ser hvor forskjellige de er og hvor ulike forutsetninger de har for å takle en hverdag som plutselig blir helt annerledes, på ubestemt tid. Når vi nå i et helt år har hørt om hvor viktig det er å ivareta barn og unge under pandemien, er Uten filter en betimelig påminnelse om hvor forskjellige personligheter som befinner seg i denne sekkebetegnelsen.

Upretensiøst

Ingen av ungdommene er virtuoser med mobilkamera. Bortsett fra et og annet opptak hver enkelt har planlagt litt, så filmer de seg selv rett opp i nesa hele gjengen. Det er noe befriende upretensiøst over akkurat det. Mangelen på selvbevisst posering er nesten påfallende nå i Instagram-æraen; her lever filmen opp til tittelen – og det gjør den ellers også.

For selv om hver og en av dem kanskje har planlagt litt løst hva som skal sies på neste opptak, leverer de uten manus med digresjoner og tankesprang, som om vi var der og snakket med dem. Småsøsken kommer og avbryter, foreldre roper, ting skjer.

Det er nå det skjer og det haster

En strever med matte, en annen grugleder seg til videregående. En tredje har et oppsiktsvekkende travelt liv og høye ambisjoner om en dansekarriere. En har flyktet alene fra Afghanistan, sliter med minner fra forferdelige opplevelser, men trener iherdig mot neste kickboksingstevne. Så er det guttebandet som opplever å ha sin første konsert foran en stinn sal med ivrige tilhengere. En som gjerne vil bli en god fotballkeeper og en som vi ganske raskt skjønner at har det nokså strevsomt.

Det er noe nesten ubehagelig ved å se ungdommene fortelle om sine gleder og sorger, planer eller mangel på sådanne, før pandemien slår til. Vi vet jo hva som kommer til å skje. Det som med voksne øyne kan se ut som en vanlig tralt, er selve brennpunktet for hovedpersonene. Skolegang, vennskap, fremtidsplaner, pubertet, hva de er flinke til og hva de gjerne skulle vært flinke til. Følelsen av at det er nå det skjer og at det haster – den er aldri så sterk som for tenåringer.

Modige Marthe

Og her er Uten filter i stand til å imponere oss. For at filmen er en ujevn affære, ligger i sakens og metodens natur. Men en god rytme og ettertenksom klipp gjør at vi ikke overrumples når scenene skifter mellom ny hårsveis og et tilfelle av selvskading.

Det er modige Marthe som viser oss et brennmerke etter en sigarett hun har stumpet på sin egen arm. Dette skjer før Norge stenger, og det er foruroligende. Alle har de utfordringer, men Marthe sier hun har «mistet evnen til å glede meg over ting.»

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Humor og varme

Heldigvis kan hun litt senere stolt fortelle – og hun har all grunn til å være stolt! – at hun har tatt kontakt for å få hjelp og har kommet inn i BUP-systemet. Hun er personen i filmen med den mest dramatiske utviklingen, fra å kunne vise bitte litt entusiasme over å plante krydderurter, for eksempel, til å bli mer og mer uttrykksløs. Før det heldigvis går oppover igjen.

Guttebandet på sin side tar pandemien på strak arm og kan posere med to meters avstand, og alle viser de oss en hverdagslig humor og varme også når tilværelsen blir trangere.

Uten filter kunne tålt en oppfølging om en stund. Hvordan gikk det med ungdommene og hvordan har de det nå, nesten et år etter?