Eksperimentell musikk til folket

Stemmene glir inn i hverandre på Landmark i Bergen denne ettermiddagen, blir et teppe av lyd over musikken som legger en rytme til rommet, til folkenes skritt, de går over veggen, en projisert speiling i sanntid av verden utenfor, foldet på midten, så syklister krasjer i full fart med seg selv, og blir borte.

Og Susanne Xin er en del av mylderet. Hun er mellom avtaler, har båret macen og en haug med utstyr fra konsertlokalet til hotellet, har plukket opp festivalpass, har møtt opp til en avtale den hun skulle møte hadde glemt. Snart skal hun videre på en middag, på Borealis sin åpningskonsert. Men nå er hun her.

Beethovens Borealis’ beste barn

Og hvordan havnet hun egentlig her, på plakaten til en av landets viktigste festivaler for eksperimentell musikk?

– Det var ikke dette jeg hadde sett for meg da jeg begynte på Norges musikkhøgskole. Jeg tenkte at jeg skulle bli klassisk konsertpianist. Vi spilte hovedsakelig bare musikk skrevet av hvite, europeiske menn, sjelden kvinner eller flerkulturelle komponister. Jeg elsker Beethoven, og har vært Beethoven-frelst hele studiet mitt, men så kom det et punkt der jeg følte at jeg bare var et middel mellom komponisten og publikum, og begynte å tenke på om jeg virkelig skulle dedikere hele livet mitt på å formidle bare denne musikken. Jeg begynte å lengte etter noe mer. Og så begynte jeg å utforske flygelet, spille på strengene, på kroppen, finne uventede lyder og sammensetninger av lyder. Og jeg opplevde at jeg ble friere til å være meg, at jeg kunne skape verkene selv og så spille dem.

Nattasang til pappa

Musikken ble mer personlig. Og den ga henne rom til å formidle politiske historier:

– Pappa er båtflyktning fra Vietnam, og jeg ville lage et verk om hans flyktningreise og de komplekse følelsene som fulgte med den. Jeg så på pappa, og følte at selv om han er i Norge og vi har et hjem her, leter en del av ham fortsatt etter tilhørighet. Hjemmet hans er fremdeles i Vietnam, og en del av ham er fortsatt igjen på båten. Jeg ville lage en nattasang som kunne få ham trygt hjem igjen. I den eksperimentelle musikken kan man få sansene med, og jeg formidler den fysiske smerten pappa har hatt i musikk. Det å lage denne musikken var en fin måte å komme nærmere mine røtter på. Jeg kan også føle meg veldig rotløs, og har senere skjønt at mitt eget land er på tvers av landegrensene.

Det durer i bordet, og noen venner som hjelper henne med å vanne plantene i foreldrenes leilighet i Oslo, er på facetime. «Jeg er i et intervju, jeg må gå. Hei, vent litt, kan du legge noen appelsiner på et fat der på alteret?».

Stykket til Susanne heter Nattasanger for flyktninger. Etter å ha fremført det noen ganger på egen hånd, innså Susanne at hvis hun sluttet å fremføre det, ville det aldri bli spilt igjen. Dette fikk henne til å søke om å bli en del av Ung komponist i Borealis. Hun ville få skrevet ned verket, slik at det kunne bli tilgjengelig for andre:

– Jeg tror at dette verket kan bety noe for folk som kjenner på noen av disse komplekse følelsene, som en mangel på tilhørighet, som selv har flyktet fra noe, eller som hører historier fra foreldre som har flyktet. Jeg håper at verket kan være en inngang til dialog om flyktninger, bidra til å jobbe mot fremmedfrykt, og kanskje til og med bety noe for flyktninger. Det ville jo være fantastisk.

Følelsen av en lyd

Når du skulle bort fra den klassiske musikken, hvorfor falt valget på den eksperimentelle musikken og ikke på popmusikken, for eksempel?

– Jeg bare elsker lyder! For det er så mye man kan gjøre med lyder. I popmusikken er det ofte en klar form, vers, refreng, men i den eksperimentelle musikken kan man gjøre hva som helst. Det er så mange måter å uttrykke seg på, og det er så mye frihet i det. For meg handler ikke den eksperimentelle musikken om at noe er bra eller dårlig, som jeg føler at popmusikken i større grad gjør, men om å uttrykke noe. Jeg liker å dekonstruere hva vi tenker at musikk skal være. Og eksperimentell musikk kan jo også være fine harmonier, være noe vakkert.

Hvor går grensen mellom lyd og ulyd, og mellom bevisst og ubevisst ulyd?

– Lyder kan oppleves som tilfeldige. Når jeg jobber med eksperimentell musikk må jeg være sikker på at det gir mening for meg, rent intellektuelt: Hva er det jeg vil uttrykke, hvilke lyder forbinder jeg med dette temaet, for eksempel til å flykte fra det man elsker: Hvilke lyder finnes i det?

De abstrakte verkenes musikk

Hvilken innstilling skal man ha når man kommer på en konsert med eksperimentell musikk?

– Man trenger ikke å forstå musikken, man må bare være i den. Og komme til konserten med åpenhet og nysgjerrighet: Hva likte du? Hva var det som overrasket deg? Heller enn å føle at man må bestemme om noe er bra eller dårlig. Og hvis du ikke liker det er det jo bare helt sinnsykt spennende! Det er også gyldig! Hva var det som traff deg i kroppen? Hva var det du ikke likte ved det? Det er bare å oppleve det. Man må uansett ikke føle seg dum på konserter. Det finnes ingen fasitsvar.

Selv trekker hun med seg venner utenfor musikkmiljøet til konserter med eksperimentell musikk med følgende innsalg:

– Jeg pleier å si at de skal tenke på det som når man drar på et kunstgalleri og ser på de abstrakte verkene. Det er sånn musikk jeg spiller. Jeg synes at det er viktig å inkludere unge i eksperimentell musikk. Alle har musikalitet. Alle kan lytte til musikk og ha glede av det. Eksperimentell musikk tillater at hvem som helst kan delta i den. Det er en super måte å uttrykke seg selv på – en måte som ord ikke kan.

Vil ha med barn og unge

Susanne er selv utdannet musikkpedagog, og skulle ønske at eksperimentell musikk var noe man kunne få en introduksjon til allerede som barn:

– Barn og ungdommer burde få prøve å spille eksperimentell musikk selv. Å ta med lyder, for eksempel. Gjøre feltopptak. Sette mitt feltopptak med ditt feltopptak, og se hvordan det blir. Jeg skulle ønske at festivaler kunne samarbeide mer med lokaler som ikke er for spesifikke målgrupper, som biblioteker, som kanskje er det siste stedet i Norge hvor det er gratis å være, og med fritidsklubber, steder barn og unge henger, som er gratistilbud som alle unge, uansett bakgrunn, kan ta del i. Det trenger ikke å være et mål at alle barn og unge skal digge eksperimentell musikk, men at de skal få oppleve musikk på forskjellige måter. Vi må lage samtaler om musikk og om lyder, stille spørsmål til de unge.

Rap til vestkanten

Som oppvokst øst i Oslo var det ikke mye eksperimentell musikk hun selv fikk kontakt med som barn.

– I Oslo er det typisk at man sender rap til østkanten, med antagelsen om at det er sånn musikk man liker der. Det er jo helt feil! Man må sende rap til vestkanten – og eksperimentell musikk til østkanten. Hvis vi ønsker mangfold og representasjon i kulturen, må den komme dit hvor barna og ungdommene er. Vi må få se at det andre er mulig. Og slutte å lage disse ekkokamrene. Man er ikke alltid det stedet man bor på.

Musikk til fjellfolk og badegjester

Nettopp dette med å nå folk med musikken der de er, er noe Borealis har blitt kjent for å få til på oppsiktsvekkende vis. Festivalen trekker ikke bare musikken inn på bibliotekene, men drar den også opp på byfjellene, inn i lagerbygg og siloer. I år kan gjester på Nordnes Sjøbad få musikk til svømmetakene, når Mira Thiruchelvam fremfører «Musikk for sjøbading»:

– Det er klart, det er jo ikke så praktisk å arrangere konserter på titalls forskjellige scener, men jeg tror det at vi gjør det har kjempemasse å si, mener Irem Müftüoğlu, kommunikasjonsansvarlig i Borealis.

– Man treffer ulike folk ulike steder. Noen er komfortable med å være i Bergen Kunsthall, mens det for andre ikke er et alternativ å gå inn der. Noen er komfortable med å svømme, mens andre liker seg på biblioteket. Vi dukker opp og sørger for å presentere musikk for en rekke forskjellige mennesker. hun.

Hvordan jobber dere ellers med å invitere folk inn til konsertene?

– Vi er bevisste på å være tydelige på hvem vi er og hva vi gjør. Vi skal ikke være en hemmelig festival, og vi tar ikke for gitt at publikum vet noe om dette på forhånd, at de er inne i terminologien. Vi jobber med å senke terskelen ved å fortelle om musikken og kunsten, men også om praktiske ting, som når konserten starter og når den slutter. Det er skummelt å gå inn i en konsertsal hvis du ikke vet om du kommer til å være der i fem timer. Eksperimentell musikk kan være utradisjonell i formatene, og derfor er det viktig at vi er supertydelige på rammene, på hva du får når du kommer hit, sier İrem.

Saken fortsetter under bildet.

Ringen sluttet

På fredag er det urfremføring av Susannes stykke, «Nattasanger for flykninger». Da skal hun sitte i salen og få oppleve en ferdigversjon av det spilt av andre for aller første gang:

– Det er skummelt, det er første gang jeg får se det fremført med mange til stede. Jeg kan ikke annet enn å sitte der, for jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Men det blir fint. Det er som om ringen blir sluttet. Det begynte med at jeg følte jeg ikke hadde noen plass mellom tangentene, jeg laget eksperimentell musikk, og skrev et verk til pappa som nå skal urfremføres i Bergen – det første stedet pappa kom til som flyktning. Og jeg er spent. Kommer noen til å like det? Vil det treffe noen?