Elleville Elfrid går til filmen: Feelgood-slapstick med gode verdier

Den populære NRK-serien om Elfrid har nå også blitt film. Regissørene Frank Mosvold og Atle Blakseth har skapt et Elfrid-univers som ikke bare animasjonsmessig er betydelig mer avansert, men som ved hjelp av overbevisende stemmeskuespillere portretterer vennskap på en mer kompleks og interessant måte. Filmen er forhåndsolgt til hele 30 land, og hadde denne helgen premiere i Norge, Danmark og Finland.

Vennskap og sirkusshow

I filmen skal Elfrid (Ninni Spone) og de andre velkjente karakterene fra Soltoppen arrangere et sirkus for nabolaget. Noen nye ansikter dukker også opp: For første gang møter vi foreldrene til Henrik (Oskar Fjelstad-Bergheim), og det er gjort større plass til Elfrids alenepappa. Mest oppmerksomhet får imidlertid den nye nabogutten Johnny (Elias Søvold-Simonsen), som Elfrid står i fare for å miste sin beste venn Henrik til. Når Henrik tvinges til å velge mellom Elfrid og Johnny, rømmer han. Hele det varierte og sammensveisede nabolaget engasjerer seg i det som blir filmuniversets hovedoppgave: Å finne Henrik og gjennomføre det planlagte sirkusshowet.

To bestevenner er bedre enn én

Som i NRK-serien står Elfrid i filmen overfor et problem hun må løse, og konflikten resulterer i dypere innsikt og modning. Både TV-serien og filmen formidler viktige og gode verdier, som å dele og at alle er viktige. Et tydelig eksempel fra filmen er når Johnny sier at «det kuleste man kan være er å være smart». Samme verdigrunnlag preger filmens konklusjon: «Det eneste som er bedre enn å ha én bestevenn, er å ha to bestevenner». Den pedagogiske tilnærmingen kan til tider virke litt påtatt, da barnas replikker nærmest blir et talerør for de voksnes idéer om gode verdier.

Slapstick og nostalgi

Elleville Elfrid er full av slapsticks, og særlig dyrene på Soltoppen fungerer som lavkomiske virkemidler i filmen. Hunden Daisy kan ikke slutte å prompe, en kanin leter febrilsk etter gulroten sin, sauer spiller kort, og det finnes en hissig, geipende okse. Nabo Johansens høner har utviklet seg fra å være vanlige kjæledyr i TV-serien, til å bli filmens viktigste gjennomgående humorelement. Morsomst er det kanskje når hønene snubler over et halvspist kyllinglår, og med skrekk får øye på gatekjøkkenet «Lucky Chicken».

Det komiske er ikke bare forbeholdt dyrene. Noe mer enn slapstick tilfører særlig den verdensvante Fru Berg (Hege Schøyen), med sine anekdoter om reiser til Copacabana og eventyr med MC-miljøer i California. Mye av filmens humor ligger i intertekstuelle referanser til tidligere tiårs populærkultur. Både Elfrids pappa og Fru Berg er sjarmerende og morsomme, når de med fingrene formet til peacetegn danser til gamle hits som «Hands Up» og «Tutti Frutti». «E.T.»-sykkelreferansen på slutten gir en ekstra dimensjon til det å bringe karakterene hjem, og det er særlig denne gjenkjennelsen og nostalgien som skaper filmens feelgood-følelse.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)

Gjenkjennelige arketyper

Elleville Elfrids persongalleri er på alle måter variert, likevel fremstår enkelte karakterer snarere som typer enn komplekse personer. For eksempel fremstår Johnnys foreldre som noe unyanserte velstående bymennesker med kulturell kapital, i det de ruller inn på Soltoppen med «La donna è mobila» på stereoen. Gjenkjennelige arketyper er riktignok ofte et viktig premiss i historieformidling for de yngste. Dersom kultur for barn skulle gjenspeile virkeligheten, måtte man ha krevd en større kompleksitet, selv hos birollene. Som en motvekt til stereotypiene er det gledelig å se karakterer som nabo Johansen – en naturlig og sjarmerende voksenperson som ikke legger bånd på barnet i seg.

(Anmeldelsen fortsetter under annonsene.)

Ellevill forutsigbarhet

I et intervju med bransjebladet Rushprint sier regissør Mosvold at teamet bak Elleville Elfrid har forsøkt å lage en enkel historie med mer komplekse karakterer. Jeg er fristet til å si at de snarere har gjort det motsatte. Der hver enkelt karakter forholder seg til en begrenset rolle, er historien både interessant og innholdsrik. En tidløs problematikk om vennskap og tilpasning, hvor utfordringen ligger i å forholde seg til «den nye», er godt gjennomført i Elleville Elfrid. Samtidig finnes det nok av den typen handlingsrikdom barn gjerne foretrekker i film.

Generelt virker Elleville Elfrid forutsigbar og harmløs, og lever opp til forventingene om hvordan en film for de minste skal være. Figuren Elfrid kan knapt kalles ellevill, men hun forteller oss noe viktig og verdifullt om inkludering og samarbeid.