Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

En kjedelig piratkopi

KATEGORI

TV og film,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

fredag 31. januar 2025

Mange har hørt ryktet om en helt fantastisk skatt, men Kaptein Sabeltann, er en lite spesiell mann.

↑ ENGARDE: Ny Sabeltannbølge på vei? Foto: Qvisten Animasjon

PREMIERE 7. januar 2025.

For de aller fleste av oss er Kaptein Sabeltann like kjær som 17. mai-toget i barndommen. Eller kanskje ikke kjær er det riktige å si om en middelaldrende mann som nekter å innrømme nederlag, som trolig ville erklært seieren sin på Twitter lenge før skatten var gravd opp, som ber sine lojale følgere å marsjere mot Kongress – … eh, jeg mener Grevinnen av Gral hvis han ikke får det som han vil.

Likevel har han på forbløffende vis beholdt makten på De Sju hav i over tretti år – uten et eneste demokratiske valg! Ai ai, Kaptein!

KRITIKER: Adel Khan Farooq setter Sabeltann inn i dagens samfunn. Foto: Øistein Norum Monsen

KAMPMODUS: Sybilla og Kapteinen i fektekamp med en diger lindorm som tilskuer. Foto: Qvisten Animasjon

TEATERET: Slik vi kjenner Sabeltann fra teaterforestillingen i Dyreparken i Kristiansand. Foto: Dyreparken

Eller så er Sabeltann så hellig at man ikke våger å forandre på ham

Hellige av de hellige

«Kaptein Sabeltann og Grevinnen av Gral» er den andre animasjonsfilmen produksjonsselskapet Qvisten spytter på land, etter at «Den Magiske Diamant» kom ut i 2019. (En tredje animasjonsfilm også allerede 2003).

Der den første filmen til Qvisten i det minste var akkurat passe morsom og utfordrende, har den siste filmen blitt et ufarlig seilas der ingen bølger utfordrer noen av piratene på skipet. Uten andre intensjoner om å tilfredsstille et nytt barnepublikum, er det nesten så man kan tro at bråket rundt selskapets film «Helt Super» (mer om det lengre ned i teksten), har ført til at Qvisten velger å spille trygt enn å ta noen sjanser. Eller så er Sabeltann så hellig at man ikke våger å forandre på ham.

Resultatet har i hvert fall blitt en film hvor ingen er for morsomme eller for interessante.

«I Grevinnen av Gral» har ikke Sabeltann engang rukket å komme hjem til Abra havn, etter nok en vellykket tokt, når han får sitt livs sjokk; den gullbelagte Sabeltann-tigeren, selve kronjuvelen på piratskipet Den Sorte Dame, er stjålet. Ikke nok med det, byssegutten Pinky er tatt til fange. Alle spor peker mot en av kapteinens erkefiender, grevinnen av Gral, Sybilla.

Vi møter også det oppofrende mannskapet bestående av nestkommanderende Langemann, den ekle kokken Skalken og tvillingbrødrene Pelle og Pysa. De er så lojale mot Sabeltann at de trolig kunne gått planken dersom han ba om det. Dem er i det minste ikke vanskelig å be når Sabelltann-tigeren (ikke Pynky) skal hentes tilbake fra Sybilla. Oppgaven er ikke så enkel når det viser seg at grevinnen har en hel hær hun kontrollerer. Ja, det viser seg at hun står bak en trylledrikk som gjør at de som drikker, blir underlagt hennes kontroll.

Kaptein Sabeltann er Sønnen, Faderen og Den Hellige Ånd, både for sine pirater og for oss landkrabber som har sett han på scenen i Dyreparken i Kristiansand. Men å overføre magien til Sabeltann-universet over på film, ser ikke til å fungere.

GODHJERTET: Ravn vil at alle skal være greie mot hverandre. Foto: Qvisten Animasjon

Resultatet har i hvert fall blitt en film hvor ingen er for morsomme eller for interessante

PROTEGE: Pinky er fortsatt like gira på å bli en av kapteinens mest betrodde pirater. Foto: Qvisten Animasjon

Det spørs hvor bra film man får når hovedpersonen i en barnefilm, ikke får lov til å ha ironi engang.

Hvorfor?

Fordi Sabeltann aldri var ment å være en filmfigur. I hvert fall ikke hvis man er så tro mot overføringen fra teater til film, at han forblir strippet for kompleksitet. Han mangler nyanser og en uforutsigbarhet, som igjen fører til at man hele tiden vet hvor man har. Det er kanskje ikke et svik mot karakteren, men hån mot de nye generasjonene i målgruppen. Det spørs hvor bra film man får når hovedpersonen i en barnefilm, ikke får lov til å ha ironi engang.

La gå at filmen, i forhold til teaterstykket, ikke har samme interaktivitet, den unike kombinasjonen av stillhet for å bevare øyeblikkets spenning eller et lysshow som gjør at man likevel klarer å føle seg som en del av universet. Filmen gir også en følelse av eventyr, for det er visuelt imponerende å se at et selskap i lille Norge nå kan lage animasjoner som tidligere kun var forbeholdt de store animasjonsselskapene Disney og Pixar. Plottet er kanskje ikke det tykkeste man har sett i en barnefilm, men det duger nok til at man blir tatt med ut på en reise. Til tross for at karakterene, gjenstander og kulissene er glattpolerte, er animasjonene sømløst utført. Bevegelsene føles naturlige, men det er ikke nødvendigvis på et så høyt nivå at det skiller seg fra TV-produksjoner på Disney eller NRK.

Det er derimot mangel på dybde hos Sabeltann som gjør at man ikke klarer å kjøpe det slik man ville gjort i en forestilling. Det får en til å undre over hvorfor norske kulturskapere alltid må servere barn, det mest kresne publikum som finnes, filmkarakterer som enten er snille eller slemme. Er det sånn at man virkelig tror at barna er så dumme?

Er det sånn at man virkelig tror at barna er så dumme?

NÆRKAMP: Kaptein Sabeltann nekter å gi fra seg skattene sine uten kamp. Foto: Qvisten Animasjon

Fakta:


Premiere: 7. februar
Sjanger: Barnefilm / Animasjon / Familiefilm
Regi: Rasmus Sivertsen, Yaprak Morali, Are Austnes
Manus: Karsten Fullu, Mina Stenebråten, Rune Spaans, Yaprak Morali, Rasmus Sivertsen, Are Austnes
Nasjonalitet: Norge
Aldersgrense : Tillatt for alle
Språk: Norsk

Ravn og Pinky er de eneste med noe som ligner på en følelsesmessig reise

Rammefortellingen filmens sterke side

Filmens rammefortelling om byssebarna Pinky og Ravn, er dens sterkeste ledd. For mens Pinky drømmer om å bli en pirat for kapteinen, jobber Ravn på skipet for å få familiens ender til å møtes. Ravn er ikke glad i vold, og har heller ikke noe til overs for kapteinens jag etter gull. Det er også henne som er pådriveren for å redde Pinky, og som opererer som filmens moralske kompass. Ved å få det til å framstå som om piratene til kapteinen støtter ham av fri vilje, mens grevinnen utøver hjernekontroll, gjør at Sabeltann kommer litt bedre ut av det.

Vår skurk får en større skurk å hamle med, men det er ikke ham man heier på. Ravn er den eneste med noe som ligner på en følelsesmessig reise, mens mannskapet bringer slapstick humor for å gi filmen sine øyeblikk av engasjement. Når kapteinen først gjør noe godt helt på tampen av filmen, eller rettere sagt gir en anerkjennelse mot noen andre enn seg selv, ser man det ikke komme. Han viser ikke empati gjennom hele filmen, lar seg heller ikke påvirke av andres godhet. Han er glad fordi han til slutt får det som han vil. For en helt. For et forbilde!

Han viser ikke empati gjennom hele filmen, lar seg heller ikke påvirke av andres godhet

KRITIKK: - Det får en til å undre over hvorfor norske kulturskapere alltid må servere barn, det mest kresne publikum som finnes, filmkarakterer som enten er snille eller slemme. Er det sånn at man virkelig tror at barna er så dumme? spør vår anmelder. Foto: Qvisten Animasjon

TYNN SUPPE: Hvordan ende opp som en sint hvit mann? spør vår kritiker om Sabeltanns historie. Foto: Qvisten Animasjon

For han skal være farlig, men i filmen er han bare mest kjip. Det tror jeg de fleste barna som ser på, vil være enige om

Ikke farlig, bare kjip …

Det er ikke nødvendigvis lett å utfordre med en barnefilm, men spesielt etter den grunnløse blackface-anklagen mot selskapets tidligere film «Helt super», burde selskapet benyttet seg av sin animasjonsmakt til å utvide grensene, ikke innskrenke dem. I det minste burde man tenkt nytt rundt myten Sabeltann, og spunnet en historie ut av det. Hvordan kan man for eksempel ende opp som en hvit, sint mann?

Det er i hvert fall ikke slik at alle barn har råd til å dra bort til teaterscenen i Dyreparken, og på denne måten la seg trollbinde av Sabeltanns grusomheter. Så når mange barns første møte med Sabeltann blir på et lerret eller en skjerm, burde noen fortalt filmskaperne at han ikke skal være som tynn suppe. Det er ikke nok å forvente at alle barn i Norge kjenner Sabeltann, på den måten Terje Formoe skapte han for så mange år siden.

I kjent stil er det riktignok fektekamper, tidens ekleste rottesuppe (virkelig æsj), skjeletter og hodeskaller, i tillegg til at flere av de kjente låtene er med og som enkelte helt klar vil synge med på. Filmen er helt klart laget for barn, men det kommer nok også til å være en del sentimentale foreldre i salen. Spørsmålet er om denne filmen også gir dem den nostalgiske gjenforeningen de håper på. For filmen har blitt en litt for trygg barneunderholdning med en historie som er enkel å følge.

Sjørøver-universet til Formoe er utvilsomt en moderne klassiker, på lik linje med Thorbjørn Egners fortellinger. Han er en selvskreven del av barndommen, men har aldri klart å oppnå samme internasjonale status som Astrid Lindgrens fortellinger om Pippi Langstrømpe. Trolig fungerer Pippi bedre på film enn Sabeltann fordi hun klarer å representere en universell lekenhet, i kontrast til den evigvarende frykten Sabeltann utstråler.

For han skal være farlig, men i filmen er han bare mest kjip. Det tror jeg de fleste barna som ser på, vil være enige om.

Når mange barns første møte med Sabeltann blir på et lerret eller en skjerm, burde noen fortalt filmskaperne at han ikke skal være som tynn suppe

KVALITET: - Filmen gir også en følelse av eventyr, for det er visuelt imponerende å se at et selskap i lille Norge nå kan lage animasjoner som tidligere kun var forbeholdt de store animasjonsselskapene Disney og Pixar, mener vår anmelder. Foto: Qvisten Animasjon

Annonser
Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·