En oppmykning av hvordan vi forholder oss til kunst

På en del måter er kategorien «kunst for barn og unge» en kunstig kategori. Mest fordi stivheten i presentasjonen og kompleksiteten i formidlingsmaterialet på museer og gallerier med fordel kunne forenkles uansett. Kunst spesielt for barn er ofte rett og slett kunst presentert på en måte hvor kunstsystemet avkles jåleriet som ellers kan prege det. Dette er naturligvis grovt generaliserende, men det er likevel en nerve i overgangen mellom kunst for voksne og kunst for barn som overvinnes på denne måten.

Stadig bevegelse

Det slår meg i hvert fall mens jeg vekselsvis krabber og leker meg rundt i utstillingen How The Universe works på Kunsthall Oslo. Det mest definerende med utstillingen er utstillingsdesignet signert Are Mokkelbost. Han har satt inn en rekke vegger som i utgangspunktet ser ut som gitter, men når man lener seg mot dem, føyer gitteret seg etter kroppen: Det som ellers ville sperret oss inne, er blitt fleksibelt, føyelig og – ja – rett og slett morsomt. For her kan man kaste seg inn i gitteret og sprette tilbake fremfor å sperres ute eller inne. Det er en radikal forskjell.

Men det meste er ikke helt som det ser ut på denne utstillingen. Også stolgruppen signert Mokkelbost er en fleksibel affære, men her er det nok heller latskapen som settes til side enn innesperringen/utesperringen. Møblene er nemlig omgjort til en form for kulisser som inviterer til stadig bevegelse heller enn at man setter seg ned i en posisjon – og blir der.

Det er i det hele tatt muligheten til å holde seg i bevegelse og leke som understrekes her: Det finnes intet sted hvor vi stanses i vår vandring gjennom et myndig utsagn om noe viktig. I stedet skyves vi videre gjennom oppdagelse, nysgjerrighet og oppdagelsestrang. De små portalene som er innlemmet i veggene er likevel plassert svært lavt, som for å understreke at verden ikke er helt formløs, heller: Noen ganger må man selv bøye seg – være fleksibel – for å komme seg videre i terrenget. En fin detalj som også ber oss vise en form for ydmykhet overfor det utstillingen og kunstnerne i den prøver å få til.

Se og røre

Kiyoshi Yamamato går konkret inn i en annen problematikk ved kunsten og hvordan vi ser den. Det er jo vanligvis sånn at vi må holde avstand, og for all del ikke røre. Her er det både masker, forskjellig typer hodepryd, skjerf og sjal på veggen – og alt kan brukes av betrakteren. Med andre ord: Betrakteren blir ikke lenger bare en betrakter, men en deltager. En banal påpekning i og for seg, men igjen er den avstanden og respekten som karakteriserer kunsten noe vi må jobbe for å kvitte oss med. Dessuten tilbyr disse elementene en sterkere definert teaterkvalitet ved hele utstillingen: Det er ikke bare snakk om å leke, men om å eksperimentere med roller og identiteter.

Bare se på de pussige krukkene av Anawana Haloba. De er i utgangspunktet vagt eksotiske, ikke minst på grunn av lyden av sirisser eller afrikansk sang som strømmer ut av dem. Men når vi snakker ned i dem, eller kanskje til og med roper eller klapper, blir plutselig lyden fanget opp og iblandet insektlydene, som for å fortelle oss at det vi oppfatter som fremmed eller eksotisk likevel ikke er så fjernt.

Mens jeg står og hører lydene fra krukkene, dukker det plutselig opp både latter, sang og klapping. Vi må bare bevege oss rett inn i materien; gjør vi det – tør vi gå i dialog – vil vi gjerne finne igjen elementer av oss selv i det fremmede. Verket, som karakteristisk nok heter «The Call», har en etisk kjerne i denne blandingen som knytter an til den instinktive impulsen til å avvise det som ikke er oss. Her får vi et enkelt eksempel – en erfaring – som viser at vi er viklet inn i alt som er fremmed for oss om vi ser (eller hører) nærmere etter.

Anti-autoritært

Jennie Bringaker og Erlend Hogstads installasjon får jeg ikke helt grep om. En gigantisk saccosekk plassert midt i lokalet – med noen mini-avleggere rundt – er iført masker. Gjennom smarttelefoner på tre stativer like ved kan vi betrakte arrangementet gjennom augmented reality: små figurer dukker opp, og de forblir der selv om du går inn i bildet foran kameraet. Morsomt nok, og lek-aspektet utvikles ytterligere, men det er litt uklart for meg hvor de vil med dette verket. Det samme gjelder Yngve Holens VERTICALSEAT, som består av et stort aluminiumsgjerde snudd på hodet. Vi kan klatre i det, informerer galleriverten meg om, men, vel, at ting bare snus på hodet og vi kan klatre i det – og dermed leke – er ikke nødvendigvis tilstrekkelig.

Men det er kanskje ikke så farlig, heller. Det er tross alt ikke hakeskrubbende smaksdommere denne utstillingen skal gjøre til lags. Og det er vel akkurat der den har sin styrke: At det ikke finnes noen autoritet her, ingen autoritær struktur, hverken i selve utstillingsdesignet eller i hva verkene ønsker å formidle. Ting flyter, alt er bevegelig i positiv forstand. De aller minste krabber rundt og interagerer med kunsten både høyt og lavt. Det er først og fremst som en oppmykning av hvordan vi forholder oss til kunst denne utstillingen fungerer.

Christian Tony Norums malerier – som samlet heter «Alle tiders kunst» – lever opp til sin tittel i så måte, for her er det ingen bestemt form eller noe bestemt budskap som skal formidles. Det er snarere alle tenkelige former, historier, uttrykk og stiler samlet ganske så fritt på en serie malerier plassert på veggen. Ingen konklusjon er i sikte, snarere en påminnelse om det visuelle mangfoldet i kunsten, mer eller mindre fritt og usammenhengende presentert. I mange sammenhenger ville dette vært i overkant løst og kaotisk, men her peker koblingen mellom kunsthistorie og lek på evnen til å trekke egne konklusjoner snarere enn å bli påtvunget en løsning.

Mer fleksibelt enn du tror

Underforstått er budskapet at vi ikke skal ta hverken verden eller kunsten altfor høytidelig, og i hvert fall ikke la oss kue av de strukturene som holder verk og kunstens betydning på så stor avstand at vi sjelden selv har kontroll over hva vi opplever i gallerier og museer. Skal vi derfor svare på spørsmålet tittelen stiller – hvordan fungerer universet? – må nok svaret bli at vi ikke skal finne oss i ferdiglagde løsninger eller høre for mye på autoriteter og i stedet lære oss å leke med det vi har for hånden.

Jeg liker den åpne pedagogikken i utstillingen med tanke på dette, for det er ikke noen bestemt læreplan som skal puttes inn i kunsten, ei heller noe bestemt budskap som skal formidles eller løype som skal følges. Så hvordan universet fungerer er ikke noe vi skal få noe endelig svar på, men heller lære å nærme oss med lek og undring. Sagt på en annen måte finnes svaret i holdninger snarere enn kunnskap: I nysgjerrighet, oppdagelsestrang og fascinasjon. Når disse egenskapene er blitt en del av hvordan vi forholder oss til verden, vil det kanskje ikke være så skummelt å bevege seg i kunstrommet lenger. Det er mer fleksibelt enn du tror, sier denne utstillingen.