Er det ønsketenkning å tro at klassisk orkestermusikk kan være relevant for moderne barn?

I den nye kulturmeldingen som ble lagt fram fra Stortinget i høst, ble det lagt vekt på at alle barn og unge skal få muligheten til å oppleve kultur på sine egne premisser. I Norge vokser det nå opp en generasjon som har blitt lite eksponert for den klassiske musikken gjennom skolen. Hva går tapt når den klassiske orkestertradisjonen i mindre grad er en del av vårt felles kulturgrunnlag?

I denne teksten vil jeg se til Tyskland, og spesielt Berlin-Filharmonien for å undersøke hvordan formidlingsmot og vilje til å eksperimentere kan være med på å fornye det tradisjonelle konsertformatet, og gjøre det relevant også for moderne barn.

Kulturarvens plass

I Norge er det først og fremst turnémulighetene i Den kulturelle skolesekken og økonomisk stimulans fra Kulturdepartementet og Kulturrådet som har drevet frem klassiske, symfoniske musikkprogrammer for barn og unge. Det er varierende kvalitet og innsats i de ulike orkestrene, men mange fine prosjekter har sett dagens lys. Bergen Filharmoniske Orkester har en familieserie med fire konserter i året. De har også en egen orkesterpedagog som forbereder alle 6. klassinger i Hordaland på orkesterbesøk. Det er nå også kjent at Edvard Grieg Kor, som er tilknyttet Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Nasjonale Opera, innleder en stor satning på barn og unge i 2019 med barne- og ungdomskor for alderen 6-18 år. I tillegg til korsang og konsertfremførelser vil de ha lørdagsskole med stemmetrening og musikkteoretisk opplæring. Oslo-Filharmonien har også egne familiekonserter, i tillegg til at Oslo Konserhus driver sin egen «Barnas konserthusserie» der barna får bli kjent med musikken og musikere og selve konserthuset slik at de får en følelse av eierskap til bygget. De regionale orkestrene har variasjoner av det samme – familiedager og familiekonserter som på lignende vis forsøker å senke terskelen for å ta med barn på konsert.

I Tyskland er situasjonen en litt annen. Klassisk musikk står fortsatt høyt i kurs, og tyskerne har generelt vært svært stolte over sin musikalske kulturarv med Bach, Beethoven og Brahms. Den klassiske musikken er en merkevare og har sitt kulturelle kraftsenter her, noe som i stor grad utnyttes av musikkinstitusjonene. Tysk skole legger også større vekt på denne kulturarven enn vi gjør i Norge, og barn som vokser opp i dagens Tyskland får dermed et annet forhold til den klassiske musikken.

Berlin-Filharmonien er regnet som et av verdens beste og mest anerkjente orkestre. Grunnlagt i 1882 har de en lang tradisjon å ta vare på og videreformidle. Hvordan forholder de seg til unge mennesker fra det 21. århundre? Hva er deres motivasjon for å satse på formidling? De spiller for fulle hus på hver eneste konsert og trenger neppe formidlingen for å selge flere billetter.

Jeg treffer prosjektleder Sabine Lorenz i den store lyse foajeen i det ikoniske modernisme-bygget fra 1963, Philharmonie Hall.

Utvikling og forandring

Lorenz er en av 12 ansatte som jobber med å administrere og koordinere formidlingen i orkesteret. Selv har hun bakgrunn fra musikkvitenskap og har studert musikkformidling som et eget fag på universitetet.

– For Berlin-Filharmonien representerer musikken utvikling og forandring. Vi forsøker derfor å tilrettelegge for publikumdeltagelse og utveksling av ideer, sier Lorenz.

– Vi har en fundamental tro på at musikk kan bidra til at mennesker strekker seg ut over sine egne begrensninger og utfordre seg selv. Det er også klart en investering i neste generasjons publikum. Vi har derfor et bredt tilbud til barnehager og skoler, men driver også med oppsøkende virksomhet i fengsler og på sykehjem.

Det var orkesterets forrige sjefdirigent Sir Simon Rattle som initierte formidlingsprogrammet i 2002. Han hadde en visjon om at orkesteret ikke bare skulle være tilgjengelig for alle nasjonaliteter og etniske grupper, de skulle også aktivt henvende seg til alle mennesker i alle livsfaser. Før hans tid var det noen få opplegg, men ikke noe stort og organisert, forteller Lorenz.

– Hvordan definerer dere hva som regnes som musikkformidling?

– Formidlingsprosjekter er alle konsertene vi har utenom de tradisjonelle kveldskonsertene. Her inviteres mennesker i ulike aldre, med spesielle behov og fra ulike sosiale lag av samfunnet. Det er også aktiviteter der disse menneskene får delta aktivt i prosjektene og konsertene.

Formidling, outreach, education

Berlin-Filharmonien har omtrent 30 konserter som inngår i formidlingsprogrammet, inkludert åpne generalprøver for barn. I tillegg oppgir Lorenz rundt 20 andre aktiviteter i året fra gruppeomvisninger for barn til barnehagebesøk, pluss barne- og ungdomskorprogrammet Vokalhelden.

– Vi prøver å tenke ut av boksen og forstå hvordan mennesker i det 21. århundret tenker, sier Lorenz.

Formidlingsprogrammer har mange navn. I Norge snakker vi om formidling, mens engelsktalende land gjerne bruker ord som outreach. I Berlin bruker de education som paraplybegrep for formidlingsaktivitetene.

– Hvorfor denne distinksjonen? Slik jeg ser det, gjør dere mer enn å utdanne publikum.

– Det engelske ordet har en bredere betydning og vi ønsker ikke å snevre inn betydningen av ordet. Vi ønsker også å signalisere at formidlingsbegrepet er åpent for fortolkning og at forholdet mellom kunnskapsutvikling og kunstnerisk deltagelse hos publikum sammen med PR- strategi fortsatt er i utvikling og trenger flere nye definisjoner, sier Lorenz.

Bevare eller fornye

Formidlingsprogrammet til Berlin-Filharmonen er bredt og variert, men beveger seg i stor grad innenfor de tradisjonelle rammene for hva orkestermusikk og -konserter er. Formidlingsaktivitetene er dessuten noe musikerne i det prestisjetunge orkestret må gjøre utenom stillingen de har som orkestermedlem. Lorenz forteller at formidling ikke inngår som en del av stillingsbeskrivelsene.

– Nei, det står ikke i kontrakten. Mange av formidlingsprogrammene skapes i samarbeid med musikerne i orkesteret, men det er alltid et valg de får ta selv. Det er mange i orkesteret som har lyst til å gjøre slike prosjekter. Logistisk sett går det fint fordi de som jobber med formidling, gjør det i perioder de ikke har andre prøver eller konserter. Musikerne får selvsagt ekstra betalt, sier hun.

Hun er av den oppfatning at musikerne får noe ekstra av å jobbe med formidling.

– Formidlingssituasjonene som musikerne møter kan være utfordrende og uforutsigbare. Da utvikles evnen til å ta en risiko, mot til å gjøre feil og de må takle sårbarheten ved å bli satt tilbake i en læresituasjon. Musikk er ikke noe som bare oppstår mellom musikere, men også mellom musikerne og publikum.

Musikk som relasjonell prosess

Det er likevel vanskelig å ikke se formidlingsaktivitetene som noe som kommer utenpå kjernevirksomheten i Berlin-Filharmonien. Det er tydelig at de ønsker å eksperimentere, men man kan ta seg i å savne at orkesteret, som en verdensledende klassisk musikkinstitusjon, gikk lengre i å avkode konsertformatet.

Musikkpedagog og -forsker Christopher Small beskriver i boken Musicking – the meaning of performing and listening (1998) hvordan den vestlige musikken har fjernet seg fra musikkens opprinnelige og helt essensielle egenskap: den mellommenneskelige relasjonen. Musikk, skriver han, har gått fra å være et verb til å bli et substantiv, fra å være en prosess til å bli en resultatfokusert aktivitet. Han mener at musikken føles fremmed når den blir omgitt av for mange rituelle handlinger det moderne mennesket ikke lengre føler seg en del av. Da refererer han til de ritualene som utspiller seg på scenen før og etter musikken er spilt.

Hvordan kan man fokusere på de relasjonelle forholdene ved et konsertbesøk? Hva skal til for at vi som moderne mennesker skal sitter ytterst på konsertsetet og engasjere oss? Kan publikum bli møtt på en annen måte? Lengden og oppbygning av selve konsertprogrammet har stått uutfordret i lang tid. Tradisjonelt er en symfonikonsert en helaften på to timer der et kortere orkesterstykke innleder. Så følger solistkonserten. Etter pausen kommer symfonien. Hva med det skriftlige programmet? Man vil vi jo ikke publikum skal lese under konserten, men lytte og oppleve. Er dette en form som trenger fornyelse?

Å brekke opp konsertformatet

Selv om de ikke har på langt nær så stor formidlingsavdeling som Berlin-Filharmonien, opplever jeg Konzerthaus-orkesteret, som også holder til i Berlin, som friskere i sin tilnærming til konserten. Der tør de virkelig å brekke opp konsertformatet når de i sin konsertserie Mittendrin (I midten) inviterer publikum til å sitte inne blant musikerne. Det kan gi publikum, både voksne og barn en ganske annen opplevelse av musikken.

«På innsiden av verket» var også skuespiller, forfatter og underviser Eric Booths motto på et seminar i Bergen i 2016: How to slip into the work of art. Booth, som blant mye annet står bak initiativet Teaching Artists, oppfordrer kunstnerne og musikerne til å komme på banen når formidlingsprosjekter skal lages, og ikke overlate formidlingen til andre. De sitter på verdifull innsikt som kan være en ressurs.

Også her er Konzerthaus-orkesteret fremoverlent med serien 2xhören (Hør to ganger), der samme verk spilles to ganger på samme konsert. Konserthusets formidler prater med musikerne om verket mellom første og andre gang  Slik får publikum komme på innsiden av verket, og kanskje opplever de mer neste gang de hører det.

Grunnleggende behov

På Berlin-Filharmoniens nettsider finner jeg en hilsen fra Sir Simon Rattle som oppsummerer institusjonens holdning til formidling:

«The education programme should remind us that music is not a luxury but a basic need.»

Det minner om Ernas Solbergs ord fra kulturmeldingen. Kultur – sa Erna Solberg – er en menneskerett og en nødvendighet.

Sabine Lorenz er enig.

– På hvilken måte tenker du at klassisk orkestermusikk er relevant for dagens barn og unge?

– Musikk er generelt veldig viktig for barn – og alle andre – fordi det er en del av vår kultur og vår menneskelige natur. Musikk er en måte å uttrykke følelser, en anledning til å være kreativ, sosialisere med andre og få være med på noe som er større enn oss selv, sier hun.