Essay: Uten ironi forvitrer Mummidalen

Det er ikke vanskelig å få inntrykk av at den lette barnelitteraturen brer om seg. Kan årsaken være at vi kvier oss for å ta tak i det farlige? Det finnes riktignok en flom av spenningsromaner, men de går knapt inn i noe som ligner det psykologiske og menneskelige dypet i Tove Janssons barnebøker.

Dette essayet er blant annet inspirert av en samtale om Tove Jansson på Deichman Bjørvika 12. januar. Skal barnelitteraturen være lett, vakker og morsom? spurte moderator Kristin Storrusten blant annet. Gjestene var illustratør og forfatter Anna Fiske og forfatter Ragnar Hovland. Arrangementet fortonte seg i stor grad som et hyggelig kaffeslabberas rundt mummikoppene, der en del plass ble viet det nokså vanlige spørsmålet «Hvem er du i Mummidalen». Men i løpet av de 45 lette minuttene var det også antydning til dybde.

Redsel for å krenke

I dag kan det noen ganger virke som en barnebok skal leses og glemmes. Barnebøker konsumeres på høyt nivå. Siden det er mye oppmerksomhet rundt barns leselyst og behovet for gode tekster til lesetrening, er det høye konsumet også positivt. Spørsmålet er likevel: Hva blir værende hos barna? Hvilke minner blir tatt opp igjen når de er eldre? Hvilke fortellinger klarer å åpne flere dører når de leses på nytt?

Mitt inntrykk er at kommersielle hensyn veier tungt i barnelitteraturen. Men det kan også være vi har bygget oss et samfunn preget av angsten for å krenke, og angsten for at noe skal oppleves som vanskelig. Det kan føles som om barnelitteraturen og lesing blant barn er så presset fra ulike kanter at vi ikke vil foreta oss noe som kan såre, fremmedgjøre eller gjøre det vanskelig å fordype seg i ei bok. Overforenklingen av barnelitteraturen gjør likevel at vi mister noe viktig på veien.

Et hederlig unntak er Gro Dahle, som i bildebøkene sine går nokså langt i valg av temaer hun presenterer for barn, nå sist om det å være født i feil kropp. Min opplevelse av den praktiske bruken av disse bøkene, fra arbeid i skole- og folkebibliotek, er likevel at de i stor grad forbeholdes spesielle tilfeller, når vi trenger å prate om sinna mammaer og pappaer som slår. De leses i mindre grad som allmenn litteratur, der vi tilfeldigvis kan lære noe grunnleggende om å være menneske.

Litterær resirkulering

I år er det 20 år siden Tove Jansson døde. I 2014 ville hun blitt 100 år, og det ble feiret i mange av de nordiske landene. Verkene hennes blir fortsatt lest og sett, og et utall mummikopper blir daglig brukt til å konsumere kaffe og te. Mummiuniverset har fått en varighet, og det vitner om kvaliteten ved skaperverket hennes. At det tåler tidens tann og når mennesker i mange forskjellige aldre, er et tegn på at vi både tåler og liker det som er mye mer enn bare lett fordøyelig.

Siden jeg mener at Tove Jansson også med fordel kan leses i voksen alder, ble jeg opprømt da en ny utgivelse av novellen Det usynlige barnet kom på norsk i fjor, i bildebokformat. Tidligere har også novellen Granen blitt nyutgitt, i en forkortet tekstversjon med nye bilder, under tittelen Julen kommer til Mummidalen.

For mange som holder av Tove Jansson først og fremst som en billedkunstner, er det trolig som å banne i kirka å lage nye bilder til tekstene hennes. For meg som er litteraturviter, er det først og fremst Janssons tekster jeg har vært opptatt av. Og det fine med novellen om det usynlige barnet, er at den kan brukes av lekfolk så vel som pedagoger, til å forklare hva som lett kan skje med barn (og voksne) når de blir utsatt for ironi.

Jeg gledet meg til å formidle denne nye bildeboka til lærere og barnehageansatte, og så for meg at de nye bildene og formatet på boka kunne gjøre historien tilgjengelig for flere aldersgrupper. Jeg var oppglødd helt fram til jeg begynte å lese.

Lett og ufarlig

Nå jobber ikke jeg i forlag, og jeg har stor sympati for dem som skal selge bøker i disse dager. Men jeg jobber på bibliotek, og det handler på mange måter også om å «selge inn» litteraturen. Utlån av bøker i norske folkebibliotek går ned, noe Nasjonalbiblioteket ønsker å gjøre noe med. Vi klarer å få mennesker inn i bibliotekene, ved å tilby kulturarrangementer og litterære samtaler som den om Tove Jansson. Men vi må få dem til å ta med seg ei bok eller to på veien ut også. Og det beste av alt ville vært om de leste dem.

Det er viktig å begynne med de yngre leserne, og skape leseglede og lesekompetanse, slik at de ikke glemmer lesingen eller ser den som et ork seinere i livet. Og denne typen fokus gjør kanskje at flere forlag satser på letthet og humor i barnebøker, framfor dyperegående psykologiske aspekter ved det å være menneske.

Og all ære til dem. Det er ikke noe problem å få utlån på Andy Griffiths’ Gutta i trehuset eller Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nummer to. Men jeg vil også hevde at det neppe er disse bøkene som gjør at leseren oppdager noe nytt ved seg selv eller ved det å være menneske. Jeg forstår godt behovet for lett og ufarlig litteratur, men jeg savner satsingen på de nye klassikerne. Vi har nok av enkle bøker. La oss nå satse på litt mer dybde.

Anvendelige figurer

Mummidalen kan i utgangspunktet framstå som et barnevennlig sommerparadis, der det verste som kan skje ikke er verre enn at Mummimamma har en løsning på det. Men de som tar seg tid til å lese flere av Janssons romaner fra Mummidalen, eller til og med tegneseriene, vil oppdage mye mer.

I Tove Janssons univers finnes ikke bare et uhyre godt blikk på mennesketyper og atferd, men en verdighet og respekt rundt de forskjellige karakterene. Det er ikke for ingenting at mummitrollene benyttes av både barnepsykologer og hobbypsykologer – slik at vi kan leke med å definere vennene våre som filifjonker, hemuler eller mymler.

Grunnen til at figurene er brukbare i så måte – noe som også gjør selskapsleken «Hvem er du i Mummidalen» så morsom – er at Tove Jansson var en dyktig kunstner. Hun har lagt merke til noe grunnleggende ved det å være menneske. Og når hun omskaper menneskelige egenskaper til fantasi-vesener, blir de langt mer anvendelige enn menneskeportretter.

Kraft i bildebruken

Tove Janssons figurer blir gjerne kalt speilbilder eller arketyper, de er forenklet og kokt ned til noen viktige egenskaper. På den måten kan de representere mange forskjellige typer mennesker – og mange kan kjenne seg igjen i karaktertrekk og situasjoner.

Fordi mummitrollene ikke er helt like oss, men nesten, blir de også mindre farlige å sammenligne seg med. I stedet for å si at «jeg er modig og hissig», kan man si at man kjenner seg igjen i Lille My. I stedet for å si at man kjenner tvil rundt sin egen rolle som omsorgsperson, kan man si at man skulle ønske man var mer som Mummimamma. Og i stedet for å si at det kan være farlig å bruke ironi overfor barn, kan man henvise til det usynlige barnet Ninni.

Det finnes enorm kraft i bildebruken i Mummidalen. Den visuelle kunsten til Tove Jansson er det mange som har omfavnet, og den har særlig blitt synliggjort gjennom de populære produktene som er laget. Når jeg her skriver «bildebruk», tenker jeg også på de språklige bildene. Jansson var ikke bare en kunstner, men kunstner og forfatter. Og bildet hun klarer å skape av Ninni, innehar en kraft til å synliggjøre noe viktig for leseren.

Når budskap blir doble

I novellen Det usynlige barnet kommer Ninni til Mummifamilien sammen med Tootikki en dag det regner. Hun er usynlig og uhørlig, så Tootikki må ta jobben med å forklare hva som har skjedd:

«Denne Ninni ble skremt på en gal måte av en tante som hadde tatt seg av henne enda hun ikke var glad i henne. Jeg har truffet tanten og hun er nifs. Ikke sint, skjønner dere, sinne kan en forstå. Hun var bare iskald og ironisk.» (1983: 82)

Deretter spør Mummitrollet hva «ironisk» betyr, og Tootikki gir et eksempel. På den måten representerer Mummitrollet barneleseren. Å forstå ironi som begrep og som språklig virkemiddel tar tid, og forskning på området tyder på at det er i 12-13-årsalderen at barn begynner å forstå ironi i dagligtale.

Likevel vil de aller fleste barn kunne forstå dobbelt-kommunikasjon. Det kan handle om et misforhold mellom ordene som blir sagt på den ene siden, og kroppsspråket og stemmeleiet til den som snakker på den andre siden. Og eksempelet Tootikki gir er en glimrende måte å synliggjøre ironi på.

Med den lille fortellingen om Ninni, og forklaringen på hvorfor hun har blitt usynlig, viser Tove Jansson oss at vi må være påpasselige med å være tydelige om våre følelser som voksenpersoner, og ikke skape usikkerhet rundt det vi prøver å si.

Den tapte ironien

I den nye utgaven av historien, som utkom i 2020, er samme avsnitt skrevet på følgende måte:

«Ninni ble altså skremt, av en gammel tante som tok vare på ungen uten å være glad i henne. Jeg møtte denne tanten, og hun var fæl. Ikke sint, for det kan man jo skjønne at folk blir iblant. Hun var bare iskald.» (2020:9)

Uten begrepet «ironisk» forsvinner passasjen der Mummitrollet får en forklaring fra Tootikki om hva det vil si å være ironisk. I begge bøkene spør My om ikke Tootikki julte tanten opp. I originalen svarer Tootikki:

«Det lønner seg ikke med ironiske mennesker.» (1983:82)

Dermed får Tove Jansson også fram avmaktsfølelsen mange kan føle rundt ironi, at det er ekstremt vanskelig å forsvare seg mot, og derfor også så vanskelig for barn å håndtere. Ninni blir ikke plutselig usynlig, hun blir gradvis mer utydelig i kantene. Og det som skjer gradvis, kan være vanskelig å oppdage. Og uten å oppdage at noe skjer, hvordan skal vi kunne forsvare oss mot det?

Et utilsiktet paradoks

I bildebokversjonen blir spørsmålet om juling kun avfeid med «sånt hjelper ikke». Da kan det virke som om moralen er at slåssing ikke er måten å håndtere slemhet på. Dermed skurrer også Lille Mys forslag til kur for Ninni. Ifølge Lille My vil Ninni aldri kunne bli helt og holdent synlig igjen, hvis hun ikke klarer å bli sint og lærer seg å slåss.

Bildebokversjonen skaper et paradoks i holdningen til slåssing; det hjelper ikke å jule opp kjipe mennesker, men Ninni må lære seg å slåss for å bli synlig igjen. Om ironien i originalen blir ivaretatt, blir sinne og slåssing en tydeligere måte å håndtere ironiske mennesker på; vi kan ikke få dem til å slutte å være ironiske ved å jule dem opp, men vi kan ivareta vår egen selvfølelse ved å bli sinte heller enn å trekke oss unna.

Til slutt er det både sinne og latter som gjør at Ninni blir «kurert» fra usynligheten sin. At hun tør å ha følelser og klarer å uttrykke dem, er essensen vi kan hente ut av historien. Fortellingen kan både leses som ren underholdning med fine bilder fra en fantastisk verden, og den kan leses som lærdom rundt hvordan vi mennesker påvirker hverandre.

Litteraturen til Tove Jansson er på samme tid lett og vakker, komplisert og farlig, og ved å unndra oss det siste, så gjør vi oss selv en bjørnetjeneste. Vi trenger vakker og lett barnelitteratur, men vi trenger også psykologisk dybde og mange lag i barnelitteraturen, slik at leseren kan vokse sammen med bøkene.

Litteratur

Davidsson, Cecilia og Tove Jansson: Mummitrollet og den usynlige gjesten (2020). Oversatt av Heidi Sævareid. Vigmostad & Bjørke

Jansson, Tove: Det usynlige barnet og andre fortellinger (1983). Oversatt av Gunnel Malmström. H. Aschehoug & Co.