Et kaleidoskopisk fristed

Bea og de andre besøker Oslo i helgen etter urpremieren i Fredrikstad i februar tidligere i år. Forestillingen befinner seg i grenselandet mellom dans, teater og performance, og henvender seg til aldersgruppen 3 til 5 år. Danser Beata K. Iden har i mange år hatt et nært samarbeid med koreograf Karstein Solli, men dette er hennes første selvstendige prosjekt for barn.

Med på scenen er tegneserieskaper og illustratør Inga Sætre som mottok Brageprisen i 2011 for tegneserieromanen Fallteknikk, og som også ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur året etter. I det åpne lyd-laboratoriet befinner også komponist og musikkverkstedsleder Jon Halvor Bjørnseth seg. Når forestillingen begynner blir publikum introdusert for hvordan lysdesigner Kristjan Belgau endrer scenerommet radikalt med sine visuelle virkemidler.

Allerede på gangen utenfor Dansens Hus’ Lille Scene tar kunstnerne varmt imot de ventende barna. Vel inne i det mørke scenerommet vises publikum til putene på gulvet mens utøverne går gradvis over i sine roller og funksjoner på scenen. I fantasilandskapet som utvikler seg er Beata K. Iden et sentralt grønnkledd blikkfang, der hun beveger seg på et mykt teppe plassert i en kvadratisk stålkonstruksjon som er laget av billedkunstner og scenograf Camilla Wexels Riser. Konstruksjonen tar etter hvert form av et skip, men brukes også som lydfremkallende instrument og som lerret til projiseringer av Sætres naivistiske tegninger. Det er et slags underbevisst visuelt landskap barna her presenteres for, knyttet til ideen om fantasivennen. Eller som denne anmelderens ledsager og konsekvens-ekspert (5) foreslo: «Jeg tror forestillingen er en drøm».

Beas både smilende og mer skremmende fantasivenner dukker opp i de figurative strektegningene som kan minne om barnas egne, projisert  fra en utdatert overhead-maskin – som forøvrig også fungerer som bevegelig stol for animatøren selv. Samtlige av utøverne befinner seg på scenen hele tiden, kanhende som virkelige venner av hovedpersonen. Figurteaterobjekter som en blå tøyfisk og en stor gul kuleform, er også sentrale i den dramaturgiske utviklingen og et scenisk univers hvor et stort ark kan bli til en lang hale eller til nordavinden. Situasjonene forvandler seg i og gjennom hverandre i interaksjon med abstrakte lyder fra musikeren. Gradvis flyter forestillingen over i at barna inviteres til selv å undersøke scenografien og rekvisittene, og 20 minutters behersket frilek med sprittusj og papir følger. Danseren har brått fått mange små kamerater fra salen, og grensene mellom illusjon og virkelighet kollapser også på scenen.

Den kaleidoskopiske dramaturgien ligner et signaturgrep hos regissør Karstein Solli – en sentral skikkelse i utviklingen av performanceteater og dans for barn i norsk scenekunst de siste årene, blant annet gjennom forestillinger somSjelden Fugl (2011) og «klassikeren» fra 2008, Readymade Baby, spilt over 200 ganger både i Norge og internasjonalt. Det kan virke som om performanceforestillingen behandles som en slags analogi til barns lek, ikke som etterligning, men som verktøy til å etablere et selvstendig univers. I Bea og de andre dukker også former for ordleker opp i kaudervelske språkkonstruksjoner som alderstrinnet kjenner seg igjen i. Dette grepet gir scenekunsten karakter av å være et fristed, på samme måte som leken. Helt fristilt fra hensikten om å skulle lære barna noe.

Kommunikasjonen med publikum foregår for det meste i form av utøvernes aktive blikk og vennlige nærvær, på en måte som kan virke taust bekreftende og inkluderende. Men innimellom brytes denne rammen ved at forestillingen, i enkelte partier, henvender seg direkte til betrakterne gjennom tegninger eller via bruddvise tekstutsagn. Forestillingen kan her sies å ville fluktuere mellom det dramapedagogene Lisa Nagel og Lise Hovik beskriver som henholdsvis «stille absorbert betraktning» og «deltakelse gjennom verbale tilbud» – begge deler i den minst åpne enden av skalaen for interaktivitet. Men i Bea og de Andre oppstår det en viss uklarhet når det gjelder hvilke muligheter barna har til å besvare tilløp til verbale tilbud, som blir hengende i luften. På forhånd fikk også barnehagegruppen på Oslopremiere-dagen denne uken beskjed av sine foresatte om at de måtte sitte stille under forestillingen. Og det gjorde de, som lavmælte vitner til en visuelt spennende og dunkel scenisk fortelling.

Sannsynligvis har barnas forsiktige deltagelse også noe å gjøre med at forestillingen, gjennom et slags moll-toneleie i lyd og farger, berører den ubegrunnede frykten for det skumle som fantasiverdenens bakside. Den «stille absorberte betraktningen» – som spiller på barnets medskapende fantasi  – er en krevende kontrakt som fordrer høy kunstnerisk bevissthet rundt valg av dramaturgisk form og publikumsrelasjon. Jeg opplever at forestillingen ønsker, men ikke gjennomgående når frem med sin relasjonelle kompetanse her, og at det sceniske nærværet og engasjementet som kreves for å oppfylle en slik utveksling gjennom 40 minutter svikter noe. Men på sitt beste viser Bea og de andre hvordan scenekunsten kan åpne opp for en relasjon som anerkjenner barna og deres forestillingsunivers.