Et museum med hjem til alle verdens barn

«Brooklyn is home to everyone from everywhere». Disse nå berømte ordene fra Brooklyns tidligere bydelspresident Marty Markowitz står på en skjerm i Brooklyn Children’s Museum. Å studere hvordan et pulserende kulturliv i New York gjenåpner, er grunnen til at jeg denne sommeren er i storbyen på et kritikerstipend.

På vei for å besøke museet, i følge med en venninne og hennes datter, er jeg spent på å se New York fra perspektivet til barna og familiene som kaller metropolen sitt hjem – og ikke bare gjennom turistlinsa.

Brooklyn Children’s Museum ble grunnlagt allerede i 1899. Det gjør museet til verdens eldste museum for barn, og byens største kulturelle institusjon utviklet for familier. Rundt 300 000 barn og omsorgspersoner besøker museet årlig. I motsetning til de fleste andre museer i New York som ligger sentralt på Manhattan og særlig på den såkalte «Museum Mile», ligger Brooklyn Children’s Museum midt i et boligområde til Crown Heights i Brooklyn. Det øker tilgjengeligheten for lokale familier når museet er en trilletur unna i stedet for å måtte reise kollektivt eller kjøre i en av de få amerikanske byene hvor bil ikke er allemanseie.

Fanger bydelens mangfold

Brooklyn Children’s Museum er et barnemuseum med rom for eksperimentell og kulturell utforskning. Sammen med utsagnet som omtaler Brooklyn som alles hjem, fanger museet mye av ånden som kjennetegner mangfoldet i bydelen. Fra det jødiske kvarteret i Williamsburg, lille Karibien i Flatbush og søramerikanske Bushwick, kan man oppsøke og oppleve musikk, mat og kunst fra hele verden innenfor Brooklyns grenser. Nabolagene har blitt til i ulike epoker av historien, da folk med samme bakgrunn bosatte seg nær hverandre, og etterhvert satte preg på sine umiddelbare omgivelser.

Som episenteret for mangfold i New York, har bydelen Brooklyn tatt til seg en stolt multikulturell identitet, hvor alle kan føle seg hjemme uavhengig av familiebakgrunn.

Lokal forankring og global presentasjon

Museets installasjoner arbeider på kreative måter å få dette spennet i kulturuttrykk opp og frem i lyset – om det så er en italiensk pizzarestaurant, meksikansk bakeri eller vestafrikansk butikk. Gjennom interaktive leker blir barna bedre kjent med sin egen og naboenes kulturer. I en avdeling av museet, er utstillingsrommene inndelt slik at rommene etterligner reelle forretninger i bydelen. Caribbean Travel er et reisebyrå, hvor barna kan se fargerike malerier av bahamiske kunstner Amos Ferguson (1920-2009), prøve kostymer til karneval eller spille på trinidadiske steel pan drums, ståltrommer.

Det er inngående informasjon ved hver plansje, noe som gir mer kontekst til de ulike elementene installasjonen består av. I det vestafrikanske markedet Owa kan barn lage sin egen maske og og samtidig lære om deres symboltunge betydning i dansen og kulturen til Baulefolket i Elfenbenkysten. Eller de kan tegne mønster som etterligner det tradisjonelle vevstoffet kente, som brukes i festlige anledninger i Ghana.

En feiring av rik matkultur

«Shop for a Global Feast» står det i barnemuseets lekesupermarked. Den er full av leker formet som frukt, grønt, meieriprodukter, kjøtt og fisk, som barn kan kombinere til ulike måltider. På veggen henger det oppskrifter til ulike høytider bydelen kan feire til ulike anledninger. Om du vil spise ferske frukter til den panafrikanske kwanzaa-høytiden, det flettede brødet challa til jødenes helligdag sabbat, den arabiske gryteretten makloubeh og ikke minst den erkeamerikanske feiringen Thanksgiving, har supermarkedet det man trenger.

Museet ser ut til å ville bygge opp en informasjonsbank som gir barn referanser til verden utenfor USAs grenser, og som samtidig gjør at de forstår mer av sine umiddelbare multikulturelle omgivelser.

Blå bølge over barnemuseet

Ved å synliggjøre lokale entreprenører, bidrar museet samtidig til å støtte og løfte frem små virksomheter. Kanskje var jeg på forhånd litt for fordomsfull og trodde fastfoodens hjemland ville være proppfull av velkjente kjeder som serverer fritert kylling, hamburgere og pommes frites, men i Brooklyn og New York er det langt mellom dem. Støtten til fagforeninger er større i byene enn i «fly-over-America», så mange favoriserer små lokale familiebedrifter enn større selskaper, forteller min amerikanske venninne. Hun forteller videre om hvordan storkjeden Walmart ikke er velkommen i byen, fordi arbeidsbetingelsene er for dårlige. Butikken har også et dårlig rykte på seg for å dumpe prisene og konkurrere ut nærliggende butikker.

Dermed er barnemuseet med på å reflektere også bydelens erkeliberale og progressive vendinger (delstaten New York har stemt på Demokratene ved hvert valg siden 1988).

Verdensteater

I «World Theatre» får barna anledningen til å danse på scenen i takt med filmede dansekompanier som trekker på ulike kulturer. Blant dem er Red Hawk Native American Arts Council, som setter fokus på sang, dans, teater og annen kunst fra urfolksepistemologi. Dansen er utført i det som fremstår som regalia, med rikelige mengder fjærpryder på hodet og rygg som vinger, og rasler som lager rytme i takt med trommespillet.

Det er også anledning til å se Brighton Ballet, debke fra Midt-Østen eller irsk linedans. I mange dansesammensetninger, omtales ballett som grunnlaget for all dans. Her blir balletten derimot likestilt med andre danseformer, og bryter med et europeisk hierarki.

Utdatert fremstilling av familiestruktur

Museets kulturelle mangfoldsopplegg er fengende og på barnas premisser, med sensorisk interaktive leker så de kan ta og føle på gjenstandene som er kulturbærere. Men på andre områder bærer museet preg av å være noe utdatert. Det er for eksempel lite vitnesbyrd om regnbuefamilier med sammensetninger utenom det heteronormative, altså familier utenom en tradisjonell mor-far-sammensetning. Samtidig er kulturene representert enhetlige og statistiske, som om folk ikke gifter seg eller starter familier med folk med ulik hudfarge eller bakgrunn. Etter å ha vanket i nabolaget i en måned, er det tydelig at barn også her har likekjønnede foreldre eller foreldre med ulik hudfarge og etnisitet. Bredere familie-representasjon i utstillingene hadde gjort at mange barn forstår hvordan naboens familier og/eller sine egne er sammensatt.

En annen forbløffende ting som for oss virket utdatert, var museets ammemobil, som lignet en slags campingvogn hvor mødre kunne amme helt ute av syne. Om det er et sted amming bør være tillatt overalt, så er det her, da museet profilerer seg med å være familievennlig. Å amme for seg selv er kvinnens valg, men at amming må foregå i ammemobilen, sier nok mer om at deler av amerikansk kultur seksualiserer amming og bryster langt mer enn våre europeiske og afrikanske blikk.

Reportasjen fortsetter under bildet.

En norsk ekvivalens?

Til tross for det sitter jeg igjen med et inntrykk av et museum som strekker seg langt for å gjøre døren høy og porten vid slik at barn flest vil kunne se elementer både av seg selv og sine omgivelser her.

Hva ville den norske ekvivalenten til representasjonen i Brooklyn Children’s Museum vært? Spørsmålet stilles særlig med tanke på at barn nå mer enn noensinne, også i norsk sammenheng, lever flerkulturelle liv på måter som bare for noen tiår siden var sjeldent, særlig i de større byene og Oslo spesielt. Møter norske barn homogene kunstuttrykk og museer som gjør at en god del barn føler seg utelatt, eller har bevisstheten om mangfoldets betydning i kulturlivet økt i takt med at flere minoritetsstemmer slipper til i mediene? Og etter en Black Lives Matter-bevegelse som fikk skikkelig vind i seilene for to år siden og andre lignende samfunnskamper for rettferd?

Min oppfordring til norske kulturinstitusjoner er å la seg inspirere av barnemuseet i Brooklyn sitt arbeid, samarbeide med lokale minoritetsmiljøer og bringe inn deres kulturelle kompetanse til institusjonene. For kunsten er å stimulere barns nysgjerrighet gjennom interaktive leker som bygger opp deres informasjonsbank, slik at de kan navigere i en mangfoldig hverdag med glans.