Et vellykket ritt

Dette er en bok om å føle seg for spesiell. Det er en bok om forelskelse, selvforakt og mestring. Med andre ord er det en bok om tenåringer. Den er forutsigbar, men likevel annerledes. Som hovedpersonen.

Lilly har ganespalte og har alltid følt seg stygg. Hun finner tilflukt i organisert løpetrening og i bestekompisen Are. Det er en relativt uproblematisk tilværelse, men som vi vet forblir ting aldri de samme over tid: Puppene hennes begynner å vokse – altfor raskt etter Lillys smak, som prøver å tjore dem fast til kroppen for at de ikke skal gå ut over løpingen – og Are ser plutselig mer ut som kjærestemateriale enn bestevenn. Gjennom boken har forfatter Lene Ask en fin omgang med metaforer som holder seg på et nivå tilpasset målgruppen. Lillys arr på overleppen er i så måte et effektivt ytre uttrykk for den tilkortkommenheten alle føler i det tilsynelatende ellers så vakre samfunnet.

Tegneserieskaper og barnebokforfatter

Avhengig av hvem du spør er Lene Ask mest kjent enten som tegneserieskaper eller barnebokforfatter. Hun debuterte med Hitler, Jesus og farfar (2006), en selvbiografisk tegneserie om religiøs oppvekst på sør-vestlandet. Deretter fulgte flere tegneserier som alle hadde et visst snev av det religiøse ved seg: Neste gang blir alt riktig (2012) handlet igjen om å vokse opp i et kristent hjem, men denne gangen sett med øynene til en ung kvinne som kommer tilbake til hjembygden etter farens død. Kjære Rikard (2014) var basert på brevvekslingen mellom Rikard og den fraværende misjonærfaren på slutten av 1800-tallet.

Samtidig med tegneseriekarrieren har Ask markert seg med barnebokseriene om tvillingene Jo og Jenny, og om den sjarmerende uryddige familien Rotle. Hun har også illustrert Andrea Bræin Hovigs bøker om Ville Wilma. Det hjelper ikke å blunke er dermed både hennes første ungdomsroman og den første utgivelsen hennes som ikke er illustrert.

Hvor er 2016-virkeligheten?

Det hjelper ikke å blunke fortelles fra Lillys synsvinkel, og Ask gjør en god jobb med å vise frem de ofte uuttalte følelsene som ligger bak handlingene våre. Foreldrene i boken tegnes realistisk opp – i alle fall Lillys følelser for dem. Mens moren er en vellykket teaterskuespiller og håpløst ute av takt med noe annet enn sin egen metronom, føles farens rockestjernedrømmer mer som en godlynt klisjé. Det er i det hele tatt vanskelig å komme unna visse mønstre i en roman om ungdomsforelskelse, og det ER mye svette nakker, vonde mager og tankekverner her. Når boken slipper unna med det er det fordi den forteller så oppriktig og smart om disse tingene, og fordi følelsene er lagt til en ung jente som ikke mener hun fortjener å oppleve dem.

En tanke slår meg uvegerlig likevel når jeg leser denne romanen. Det har ikke så mye med Lene Ask å gjøre, som knapt er alene i denne unnlatelsessynden, men i hvor stor grad har forfattere fra en annen generasjon lov til å ignorere fremveksten av nye former for kommunikasjon mellom ungdommer? Det har blitt sagt at alle problemene i TV-serien Seinfeld kunne ha vært unngått om bare alle hovedpersonene hadde hatt mobiltelefon. På samme måte er det ikke meningen å etterlyse ungdomslitteratur med namedroppende referanser til nye sosiale medium og det som raskt ville føltes som endeløse beskrivelser av skjermtid. Men hvor realistisk er det at en bok om ungdomsforelskelse såvidt befatter seg med noe så livsnødvendig for målgruppen som mobiltelefon?

Den store Snapchat-romanen gjenstår fortsatt å bli skrevet (om den da ville fortjent et liv utover bildedeletjenestens døgnfluekorte stories), men forfattere som vil henvende seg til ungdom bør se på det som en utfordring å ta inn over seg og beskrive den faktiske virkeligheten ungdommene lever i. Det er både fruktesløst og urettferdig å avkreve Ask en annen roman enn den hun har skrevet, men Lilly slår meg som en figur som med sin intelligens og selvkritikk kunne ha funnet muligheter i den nye teknologi. Slik den er nå kunne boken vært lagt til når som helst de siste tyve årene, og kanskje mer sannsynlig på slutten av 1990-tallet enn i 2016.

For stor for alltid

Ser vi bort fra hva boken ikke er, står Det hjelper ikke å blunke igjen som en solid ungdomsdebut fra Lene Ask. Språket er godt og de språklige bildene forteller om velkjente ting fra nye vinkler. Lillys perspektiv er på en og samme tid både uvanlig og allmengyldig, mens følelsene hun gjennomgår bare blir forsterket som følge av det.

Det er en bok om den såre overgangen fra barndom til ungdom, og om hvordan vi iblant løper og løper og løper bare for å kunne stå stille et øyeblikk til. Men én dag er du for stor til å bli båret fra baksetet i bilen og inn i sengen av pappa mens du later som om du sover.

Denne anmeldelsen er produsert av Barnebokkritikk, og ble først publisert 09.03.16. Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge på plattformene Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade. Nettstedene er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.