Fagkunnskap foran egen sansning i museet

Rasmusklubben, Astrup Fearnley museets egen kunstklubb for barn, har ofte gode tematiske innganger inn til samtidskunsten: Arkitekturen i kunsten, Tiden i kunsten, Anti-Kunst og Skjermkunst er eksempler på temaer fra høstens program. Men hvilket kunstsyn sosialiseres det unge kunstpublikummet inn i?

Etter å ha vært med på et klubbtreff i september, er inntrykket at utstillingsrommet gir liten plass for barnepublikummets særegenheter, og omvisningsformatet vektlegger kunnskapsformidling fremfor unges egen sansning og erfaring.

Med litt mer tid, litt mer plass og litt mer åpne spørsmål kan Astrup Fearnley gi bedre vekstvilkår til barnepublikummets egne kunsterfaringer.

Barnepublikummet er her!

Lørdag 2. september er det husmannssommer på Tjuvholmen, og stedet yrer av folkeliv. Gruppa jeg skal følge består av 10 barn og unge i alderen 10-15 år. Det er både jenter og gutter og god aldersspredning. Rasmusklubben har både nye og gamle klubbmedlemmer, og de sistnevnte følger med på programmet og vender tilbake når nye tematikker presenteres i klubben.

Vi starter i barneverkstedet der vi sitter på puter i tradisjonell kunstformidlingspositur. Gjennom fotografier av verdenskjente byggverk gjør omviserne oss kjent med dagens tema: Arkitektur i kunsten.

Fra verkstedet går vi inn i utstillingen Chinese Summer og stopper ved tre kunstverk. Det første er Colosseum av Huang Yong Ping, en stor terrakotta modell av det monumentale bygget. Det neste verket er Liu Weis Love It, Bite It, en samling modeller av kjente bygg fra hele verden som siger sakte sammen fordi materialet, okse- og grisehud, ikke holder stand. Vi avslutter ved videoarbeidet Trend Blindy av Hu Xiangqian, som viser isopormodeller av skyskrapere som gynger ustabilt på en elv.

De tre kunstnerne har til felles at de alle utsetter arkitekturmodeller for organiske og materielle prosesser slik at tiden og naturkreftene kommer til utrykk. Sammen utgjør de et utmerket utvalg for å introdusere unge for arkitektur som tema i kunsten.

Riktig eller feil svar?

Formatet er en relativt tradisjonell omvisning. Mens vi står ved kunstverkene er omvisernes spørsmål avgjørende for dynamikken og samtalene som bygges.

Valget av format og spørsmålene som stilles viser at Rasmusklubben ikke bare introduserer en tematikk. Klubben praktiserer også en spesifikk tilnærming til kunst: En kunsthistorisk tilnærming. Det er i all hovedsak to typer spørsmål som stilles: «Hvilket material er dette laget av?» Og «Hva tror dere kunstneren har tenkt?» Dette er spørsmål som i liten grad åpner for de unges subjektive verksforståelse, men i stedet retter seg mot kunnskap som til en viss grad er objektiv, fordi den er uavhengig av betraktererfaringen.

Det oppstår en spesiell dynamikk i ungdomsgrupper når man starter en utspørring med et spørsmål som det finnes et riktig svar på, i dette tilfelle verkets materialitet. Det er et nyttig spørsmål fordi det ofte er litt enkelt og mange tør å svare. Ulempen er at det umiddelbart skaper en forventning om at vi beveger oss inn i et farvann der noe er riktig og noe er feil. Denne forventningen bekreftes av omviserne som premierer svarene med «helt riktig», eller «ja, det er isopor!».

Når slike enkle spørsmål følges opp av ulne spørsmål om idéen bak verket, blir det vanskelig for Rasmusklubbens medlemmer å gå i dialog. Her kjenner de ikke svaret.

Formidlingsfagets utfordring er å balansere mellom kunnskapsformidling og den subjektive betraktererfaringen. Rasmusklubben legger ikke press på det unge publikummet til å delta eller dele av egne tanker. Det kan være fint, og oppleves sikkert trygt for noen. Men det oppstår ikke en dynamikk der kunsterfaringen brukes til å stimulere barnas subjektive motorer.

Lite plass til samtale

Samtalene om kunsten får også motstand av selve utstillingsrommet. Det er ikke riktig plass til Rasmusklubben her. En lydinstallasjon brummer i bakgrunnen, omviserne snakker lavt og barna enda lavere.

Når vi etterhvert må trenge oss sammen for ikke å være i veien, blir jeg litt trist på Rasmusklubbens vegne. Hvorfor er ikke Astrup Fearnley Museet mer stolt av sitt barne- og ungdomspublikum? Rull ut den rød løperen og la de unge og omviserne få eie rommet den lille stunden de står ved kunstverkene!

Slik situasjonen er nå, er det ikke rom for de viktige samtalene som kunsten hinter mot. Det kunstneriske utvalget markerer temaer som menneskenes plass i naturen, hvilke samfunn vi lever i og hvordan vi forbereder oss på fremtiden. Dette er viktige problemstillinger som opptar mange barn og unge, men noe av kunstens potensiale til å skape diskusjon og engasjement går tapt fordi vi nesten ikke hører hverandre.

Vi avslutter tilbake på verkstedet. Nå er det knapt med tid igjen og oppgaven bærer preg av det. De unge blir introdusert for en todimensjonal klippe- og tegneoppgave til tross for at tredimensjonalt rom har vært utgangspunktet for klubben. Den tradisjonelle verkstedsamtalen som kunne bygget en bro inn mot utstillingsinntrykkene, er fraværende. Rasmusklubben kunne med fordel ha vart en halv time lenger for å gi rom til det praktiske arbeidet.

Et potensiale til mer

Astrup Fearnley Museets samling og utstillinger er rike på kunstuttrykk som fenger barn og unge, og dette gir Rasmusklubben en unik mulighet for å tilrettelegge for spennende kunstmøter. Men det er ikke bare et kunstuttrykk barn og unge blir kjent med. På Rasmusklubben sosialiseres de også inn i et bestemt kunstsyn som vektlegger fagkunnskap fremfor egen sansning og tenkning.

Det er vel og bra å formidle kunnskap om et verk. Rasmusklubben har lange tradisjoner og et trofast publikum. Den er en arena som har gitt unge dypdykk i museets utstillinger i en årrekke. Institusjonen har lykkes over tid med noe som de færreste kan matche; de har rekruttert et barnepublikum som frivillig og ut av egen interesse oppsøker museet for å bli kjent med samtidskunst. I en tid der museene «eventifiseres» og faglig kvalitet utfordres av jaget etter bred publikumsappell, er det herlig at Rasmusklubben tilbyr en arena der det kunstfaglige står i sentrum.

Rasmusklubben har med andre ord både tilgang til engasjerende kunst et interessert kunstpublikum. Det bør Astrup Fearnley Museet benytte seg av til også å formidle og demonstrere at kunst vokser og blir meningsfull først når du legger noe av deg selv i den.