Astrup Fearnley-seminar: En blikkåpning til unge

I anmeldelsen av antologien Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge, skrev jeg at boka var et godt utgangspunkt for videre diskusjon, blant annet om hvordan man kan holde balansen mellom å ivareta barn og unges interesser og å utfordre dem.

Diskusjonen ble også videreført i et nylig avholdt seminar, som Astrup Fearnley og forskningsgruppen Kunst og barn & unge ved Universitetet i Agder inviterte til. Her fikk vi en presentasjon av boka som helhet, og et nærmere blikk på et par utvalgte kapitler.

Seminaret ble rundet av med en paneldebatt. Der kom også et annet kjernespørsmål fra boka opp: Hvordan man kan argumentere for kunstens betydning, uten å ty til instrumentelle begrunnelser?

Blikkåpnere

I tillegg til de to andre postene under seminaret, ble Blikkåpner presentert. Blikkåpner er et samarbeidsprosjekt mellom flere kunstinstitusjoner, med formål om å gi deltidsjobb til ungdom. Jobben består i å formidle kunst til andre ungdommer. I Oslo rullerer ungdommene mellom Kunstnernes Hus, Astrup Fearnley og Nasjonalmuseet, og har cirka tre måneder på hvert sted.

Prosjektleder for Blikkåpner Oslo, Astrid B. Drejer, fortalte mer om tankegangen bak opplegget. De jobber blant annet med representasjon, og velger ut i alt 15 kandidater, for å ansette en fra hver bydel. Dette er et konkret tiltak for å representere hele byen. Et annet bevisst tiltak, er at det ikke kreves forhåndskunnskaper med hverken kunst eller formidling for å søke, slik at alle står på lik linje for å komme innenfor døra. Dette fører riktignok til et stort behov for opplæring, nærmere bestemt seks uker, før Blikkåpnerne slippes løs.

Blikkåpner er under utvikling, men Drejer sa at én erfaring de gjorde seg tidlig var at ungdommen må ha gode rammer å jobbe ut fra. Hvis de fikk jobbe helt fritt, ble det mye vanskeligere å enes om et arrangement. Det er altså stadig en balansegang å være åpne for det ungdommene finner på, og samtidig beholde den faglige seriøsiteten. Med dette uttrykker Drejer en generell utfordring i arbeidet med kunstformidlingen for barn og unge.

Hva gjør en Blikkåpner?

Blikkåpnerne selv, var på sett og vis stjernene under seminaret. Blikkåpnerne Marcus Hatt, Liv Runa F. Kvernstuen og Lillan Berg holdt en morsom og informativ presentasjon om hva denne stillingen går ut på. Presentasjonen var nok også et godt eksempel på at formidlingsopplæringen har fungert, for de var imponerende tydelige og tilstedeværende på podiet.

De tre blikkåpnerne kunne fortelle at de arrangerer gratis opplegg for ungdom, som ofte består av en omvisning i den aktuelle utstillingen, etterfulgt av matpause (gjerne pizza!) og workshop. I forbindelse med Rachel Harrison-utstillingen, som for tiden vises på Astrup Fearnley-museet, besto workshopen blant annet av papirflykonkurranse og å lage skulpturer av stoler. Det ble delt ut premier til slutt, og alle deltagerne fikk med hvert sitt tøynett fra museet.

Hva mener ungdommene at vi må tenke mer på?

På vegne av Blikkåpnerne, trakk de tre foredrags-holderne frem at det sosiale underspilles i de typiske møtene de har med kunst – som gjerne er i skolesammenheng. Med sosialt, mente de blant annet å prate sammen og undre seg i fellesskap, uten å være redde for å si noe dumt. Samtidig at de ikke blir presentert for et kunstverk som noe de er tvunget til å like, men at de heller blir oppfordret til å begrunne hvorfor de liker eller ikke liker det.

En annen ting var at de ønsket å få lage ting selv, eller være delaktige på annet vis. I forbindelse med å lage arrangementer for ungdom, mente de også at kunst ikke er alt: Mat, en sosial arena og premier er eksempler på ting som trekker folk. Her er det mange ting visningssteder og andre formidlere av kunst jobber med allerede, men det er viktige perspektiver.

Når de snakket, fikk det meg til å tenke på bibliotek som Deichmann Bjørvika. Det er jo et sted som trekker mengder av folk som faktisk ikke kommer, i hvert fall utelukkende, for å lese. Det er et hyggelig sted å være, uavhengig av om man vil jobbe, ta med barna på noe, sitte og se ut på byen, få med seg et arrangement, eller til og med se kunst. Kanskje det er noe å ta med seg herfra?

Bevisstgjøring og alvor

Så hva er det kunsten kan gi oss, som ikke bunner i en instrumentell begrunnelse? Dette er jo et stort spørsmål, men under paneldebatten penslet deltagerne inn på temaet fra ulike synsvinkler.

Blikkåpner Hatt mente at en viktig side ved at ungdom blir eksponert for kunst, er en bevisstgjøring som kan gå to veier. Fra den ene siden handler det om at det å se, og det å sette seg inn i kunsten er en læringsprosess: Det er faktisk noe man kan bli «flinkere» til. Forutinntatthet rundt hva kunst er kan på denne måten ende med å stenge av for opplevelser man kunne fått ved å ta del i denne læringen. Fra den andre siden handler det om at ungdom egentlig til stadighet opplever og ser kunst i hverdagen, uten å tenke over det. Dette med referanse til musikk, film, eller til og med videoklipp på TikTok. Betyr kunsten altså mye for de unge allerede, uten at de er bevisst på det selv?

Et annet perspektiv kom fra koordinator for barn og unge ved Astrup Fearnley, Marianne Reve, som mente at man ikke trenger, eller burde sky unna alvor. Hun brukte formidling av den amerikanske fotografen Nan Goldins verk som eksempel. Reve argumenterte for at gjennom å formidle alvoret i det Goldin dokumenterte, kan man utfordre ungdom og  samtidig komme inn på temaer som opptar, og/eller er del av erfaringsgrunnlaget deres. Dette er noe jeg også tenker mye på som formidler i Den kulturelle skolesekken, for jeg merker ofte at det sitter barn og unge foran meg med mye livserfaring. Jeg er sikker på at det er vel så fint for dem å bli møtt med kunst som tar for seg disse erfaringene, som det er for en voksen.

Nå ut, og inn

Hvordan skal man skal nå ut? Dette var et annet tema som preget debatten. Som Reve var inne på: Hvordan skal man utfordre, men samtidig ivareta interessene til barn og unge? En måte er kanskje å aktivt skille kunsttilbudet i institusjonene fra skolen. Kristine Nilsen, som jobber med utvikling av Kunstsiloen i Kristiansand fra et barn- og unge-perspektiv, fortalte at hun og kollegaene jobber bevisst for å gjøre siloen til et sted ungdom nettopp kan føle tilhørighet til utenfor skolen.

Humoristisk formulert skjøt professor, og en av to redaktør for antologien Kunstens betydning? Lisbet Skregelid, inn at man ikke burde undervurdere tvang som metode heller. Bakgrunnen for kommentaren var at DKS har blitt en obligatorisk del av undervisningen for lærerskolestudenter noen steder i landet. Skregelids erfaring var at selv om flere av studentene var skeptiske på forhånd, og hadde sett lite kunst, var det svært mange som hadde positive møter med kunsten de fikk se. For mange åpnet det faktisk opp for gjentagelse på eget initiativ.

Saken fortsetter under bildene. 

Ønsket om det sosiale

Alt i alt var dette seminaret en god start på en diskusjon formidlingsfeltet for barn og unge trenger mer av. I etterkant sitter jeg igjen med at en av de viktigste tingene som formidlingsfeltet kan gjøre, er å fortsette å senke terskelen for å komme inn. Erfaringen fra flere i panelet er at når de lykkes med det, så er det mange som ønsker å komme tilbake.

En annen ting er å ikke være redd for å møte ungdom med alvor. Det å ivareta interesser handler ikke nødvendigvis om å gjøre ting lettbeint og lett fordøyelig. Til slutt holder jeg en knapp på det ungdommene selv var så opptatte av, nemlig det sosiale – også utenfor den formelle formidlingssituasjonen. Å snakke med andre om kunst åpner den opp. Det er jo i møtene mellom mennesker og kunst, og mennesker imellom, at meningen til kunsten trer frem og utvikler seg.

Periskop informerer: Medforfatter Kristian N. Knudsen til antologien «Kunstens betydning?» er medlem av styret til Periskop.