Fake news i skogen

Reven og den lille retthalede Grisungen er ett av den nyere barnelitteraturens radarpar. Siden Reddikhaien og andre historier om Reven og Grisungen kom i 1996, har det blitt mange elleville påfunn fra de to, signert forfatter Bjørn F. Rørvik og illustratør Per Dybvig. I årets utgivelse, Reveljen-Griseposten, den trettende i rekken, er tiden kommet for å lage avis – noe som må sies å være et respektabelt tidsfordriv.

Den fysiske avisen fenger mange barn i skolealder: Aftenposten Junior og Framtida Junior har sørget for en hærskare av unge avislesere, og det finnes mange barn som gjerne vil bli intervjuet av disse avisene – eller skrive for dem. De unge journalistene som får intervjue filmskuespillere, statsministere eller sportsutøvere for Aftenposten Junior, ser ut til å ha høy status hos et ungt og lesende publikum.

Det er noe voksent og litt staselig over å lage avis. Reven og Grisungen kaster seg herved på bølgen.

Vi lager avis!

Det begynner med at Reven og Grisungen ikke klarer å være stille selv om de må. Kua har et lesetre – skogens svar på barnehagens putekrok – og her får de to aller nådigst sitte og lese en selvvalgt trykksak fra kuas container. Hvis de er stille.

Etter å ha blitt forvist til landjorden, kjenner våre helter trykksverten kalle. Herligheten får navnet Reveljen-Griseposten (kronglete navn sprunget ut av en krangel). Avisen skal lages på gamlemåten, med kamera og blokk. Ikke opptaksutstyr, mobiltelefoner eller slike ting. Det er det noe sjarmerende og detektiv-aktig over. Det er også en hyllest til den ikke-digitale formidlingen av verdens gang: Her legges ikke nyhetene ut på Instagram eller Snapchat, dette er langsom-avis.

Som en annen askeladd tar Grisungen beina fatt for å finne skogens historier. Men i en skog er det ikke all verden som skjer av tabloid eller verdenshistorisk betydning, og lite av det er godt nok som oppslag. Det må sterkere lut til. Så reven fikser en nesten-ulykke, og førstesiden er en wrap. Du får ikke bedre nyheter enn dem du lager selv.

Tungt å lese høyt

Alderssegmentet for bøkene om Reven og Grisungen spenner fra tre til ni år – men for de minste blir det mange vanskelige ord å forholde seg til denne gangen. Fortellingene er lange, og tross appellerende illustrasjoner signert Per Dybvig, oppleves det denne gangen for langt.

Fortellingene om Reven og Grisungen har tidligere fått honnør for å levere bra til de voksne (med)leserne. Også denne gangen er det mest å humre av for de voksne, en gjennomsnittlig treåring har lite aviskunnskaper å øse av. Slik som at en revaktør er et artig ord for en sju-åtte-åring som leser Aftenposten Junior, men har mindre betydning for leseren på fire. En sak om ku-BH-er er også mest morsom for de voksne.

Snurrige situasjoner og språklig ordlek som nyheter versus gammelheter, Deres Majones versus Deres Majestet, veier likevel ikke opp for en teksttung utgivelse. Selv om Dybvigs illustrasjoner er mulige å gå på oppdagelsesferd i, letter det ikke trykket fra teksten. Det gjør boka til noe tungt høytlesingsmateriale for de minste (selv med et innslag av kongelig lort underveis). De eldste leserne vil nok gripe historien lettere, mens de minste barna må jobbe litt mer for å forstå plotet. Forfatter Bjørn F. Rørvik er en fabelaktig formidler, så for disse vil lydboken trolig være verdt å vente på.

Nyordet som kom

Mot slutten utspiller en interessant scene seg: Reven utsetter Grisungen for stor fare for å få tatt det beste bildet til det han ser blir førstesideoppslaget i avisa. Det viser seg også at Reven plasserer seg selv sentralt i bildet som redningsmann i den dramatiske situasjonen som oppstår. Til alt overmål virker det å være en iscenesatt ulykke, altså en nyhet som ikke er sann.

Hvor mediekritisk dette er ment å være, er kanskje mindre viktig enn dilemmaet som presenteres. Hvor langt er Reven villig til å gå for en god sak, for selv å bli en helt? Reven, som stort sett har sittet på kontoret og testet forskjellen på lunken og kald brus, har kategorisk takket nei til alt Grisungen har kommet hjem med av saker, skildringer og sannheter. Uærligheten lurer i redaksjonslokalene. Har Trump-etterdønningene og fjorårets nyord nådd helt inn i skogen til Reven og Grisungen?

Grei skogstur

Denne scenen er bokens beste, for den gir noe å snakke om. Det hele ender opp med å bli et supert nummer av Reveljen-Griseposten, både Reven og Grisungen blir kjendiser, alle elsker avisa de har laget. Men flere numre blir det ikke. Det vil ikke Grisungen, ikke i det hele tatt.

Bjørn F. Rørvik har gjort susende suksesser med sine serier om Bukkene Bruse, Mesterdetektiven Purriot og Reven og Grisungen. Denne trettende boken om sistnevnte oppleves som helt på det jevne. Litt kronglete for de minste, mer å ta tak i for de eldste, kanskje gøyest for de voksne. Sjarmerende skogsskapninger og små barnåltellende fugler til tross, dette er en helt grei tur i skogen, en tur som ikke byr på de store overraskelsene.